Ting tar (frustrerende lang) tid

Siden denne bloggen tross alt er ment a handle om interior, så er det vel på tide å invitere dere innendørs. (Skulle bare ønske jeg hadde rydda litt bedre først…) Hilltop House er et relativt stort hus – omtrent 300 kvadratmeter. Man skulle tro at to mennesker hadde nok plass å boltre seg på, men uvisst av hvilken grunn er det fullt overalt. Hvor kommer alle disse tingene fra?

MINNE OM MORMOR. Parafinlampa i pressglass kommer fra mine besteforeldres hus. Jeg aner ikke hvor gammel den er, men den er dyrebar for meg.

Da vi flyttet inn var Husfruen full av planer for alt som skulle gjøres de første månedene: Pusse opp kjøkkenet, male over de grusomme babyrosa veggene i gangen, bygge et bibliotek, lage platting bak huset og rive ned hallen oppe for å lage plass til et stort bad. På fritida skulle hun gjøre litt håndarbeid – brodere en bunad eller to for eksempel. Å Ja, og (det sier seg jo selv, men dog…) slanke seg noen kilo.

Og hvor mye har vi fått gjort? Du gjettet riktig; ikke stort.

Etter at det siste møbelet og den siste kassa hadde blitt slept innomhus og kommet på plass, kjentes det ut som armene var blitt fem centimeter lengre. (Bøker er tunge! Burde nok heller få oss lånekort på biblioteket snart. Uff, skulle ønske fine, nye bøker var lettere å motstå.) Det eneste vi orket var å sitte i hver vår lenestol og stirre katatonisk på hverandre. Men ikke lenge, for vi skulle jo feire bryllup ikke lenge etter - hjemme.

Alt jeg kan si om det, er at huset var ryddig og rent da gjestene kom, selv om jeg inderlig håper at ingen av dem tittet ned i kjelleren da de vandret rundt i huset. Et sted måtte vi jo hive alt rotet. 

ET MUST. Jeg går ut fra dere alle er enige i at stearinlys hører til livets nødvendigheter. Og selvsagt må de ha små fine lamper å skinne i. 

KOSEKROKEN med ørelappstoler fra Slettvoll. De trekker på åra, men de har blitt trukket om og holder koken en stund til.

Som en liten digresjon kan jeg fortelle at de gjestene som ankom noen dager i forveien nok følte det som om de ble forvist til kjelleren de og. Dagen før bryllupet fikk nemlig den vordende bruden en smule husmorpanikk, og heiv både Hubby og de rotete gjestene på dør med beskjed om å holde seg langt vekk til huset var skikkelig shinet opp.  Da de endelig fikk slippe inn igjen ble de møtt av låste stuedører og lapper med ”Ligg unna!” på. De fikk på nåde lov til å slippe inn i kjellerstua under forutsetning av at de ikke flyttet på noe og at de ikke under noen omstendighet spiste potetgull eller andre smulete matvarer. Hubby senior (faren hans altså), som vanligvis klarer å spre smulene fra en eneste kjeks ut over tre kvadratmeter, så en smule fornærma ut, men jeg synes jeg kunne ane et muntert glimt av forståelse i øynene på min svigermor.

Om noen nå skulle bli bekymra for brudeparets sinnstilstand på bryllupsdagen kan jeg berolige med at det ble svært vellykket – solskinn og romantikk hele dagen.

FIIN GAMMEL STIL. Husfruen har en svakhet for engelske reproduksjonsmøbler. Det riktige tilbehøret er også viktig, selvsagt.

Til tross for at vi var temmelig slitne etterpå, kunne Husfruens kreativitet og innredningsfantasier ikke undertrykkes særlig lenge. Det var jo så utrolig mange muligheter her – huset var som et blankt lerret. Hubby på sin side kunne ikke helt forstå hva pokker vi skulle til å ominnrede for når vi akkurat hadde fått ting på plass, men han ble ømt og varsomt overtalt til aktivitet. (Vel, ikke akkurat så ømt kanskje, om dere spør mannen selv, men finnes det egentlig en eneste husfrue der ute som får noe som helst gjort i huset uten å mase? I så fall ber jeg vennligst om å få ta del i hemmeligheten.)

Nåja, Hubby tro til og gjorde en strålende innsats på kjøkkenet. Det skal vi vise dere snart.

Med tid og stunder kommer vi nok i mål med alt vi har planlagt, og før heller enn senere skal dere få en skikkelig omvisning. Det lover vi. Men i dag lar vi dere bare få noen glimt av det hele. Som dere raskt vil se, har ikke vårt hus så mye til felles med de hvite shabby chic-hjemmene det florerer av på interiørbloggene. Vi heller nok mer mot en klassisk engelsk stil, med små reiseminner som pynter opp her og der.

Håper dere liker det!

KULTURFUSJON. Denne rammen ble laget av en treskjærer i Ubud på Bali. Det er en by som er kjent for sine dyktige håndverkere. Kvaliteten på arbeidet er helt utrolig, og jeg elsker de art nouveau-inspirerte kurvene og blomstene i kombinasjon med den typisk indonesiske fuglen. Jeg ville ikke at rammen skulle kjempe om oppmerksomheten med et bilde, så jeg satte inn et enkelt speil i stedet.