God Jul!

Smultringer

I år har det faktisk blitt en del baking nå før jul, og selv om vi ennå ikke har kommet opp i de obligatoriske sju slaga, så er i alle fall fire forskjellige julekaker i boks. Det varierer litt fra år til år hva vi har lyst til å lage, men smultringer er obligatoriske. Det er jo få ting som smaker så godt som ferske smultringer rett fra gryta.

Jeg har brukt den samme oppskriften i alle år, og den er alltid like vellykket.

2 egg
150 gram sukker
1 dl rømme
1 1/2 dl fløte
400 gram hvetemel
1 ts kardemomme
3 ts bakepulver
En klype salt

Pisk først eggedosis, og bland i rømme og fløte. Rør deretter forsiktig inn det tørre.
Jeg har lært at deigen skal stå kaldt noen timer, helst over natta i kjøleskap, før man kjevler den ut.
Jeg har pleid å steke dem i en høy jerngryte, men fant ut i år at den vide Le Creuset sautepannen var helt ideell til smultringsteking.
Selv bruker jeg Flott matfett til å steke i. Ordentlig smult lukter for heftig, synes jeg.

Vi må nok sikkert bake en omgang til med ringer i jula, for de har en tendens til å forsvinne fort. En gang da vi inviterte til juleverksted med bakst, stekte jeg mer enn 150 ringer. Det ble en enorm haug, og jeg tenkte at nå har vi sikkert smultringer fram til påske. Men da kvelden var omme, var det ikke en eneste smultring igjen. De 12 gjestene hadde gumlet i seg alle sammen.

Puddelgutten vår fikk være prøvesmaker i år. En oppgave han så ut til å sette stor pris på.

Jommen sa jeg smør!

"Den store smørkrisa" er visstnok avverget kunne vi lese i avisa i dag. Tollsatsen settes drastisk ned, og nå er det fritt fram for import. Da blir det nok jul i år også, ikke minst for alle dem som sverger til lavkarbo, og bare skal ha fete saker på menyen. I butikken vår har ikke smøret fra kontinentet nådd fram ennå, og det var "Beklager, utsolgt" på hver eneste hylle. Men rømme og fløte hadde de jo, og da fant jeg ut at jeg måtte ta saken i egne hender. Resultatet ble det beste smøret jeg har smakt noen gang.

Siden det kanskje er flere som kunne tenke seg å prøve "hjemmekinning", skal dere få fremgangsmåten her. Det er så enkelt at det nesten er skuffende, men det er det jo ikke alle som vet, så du kan sikkert klare å imponere mange ved å servere selvkinnet smør til julematen.

Som basis kan du bruke rømme, fløte eller en kombinasjon. Rømme gir en fin syrlighet og litt ekstra piff i smaken.

Jeg lagde halvt om halvt - et beger seterrømme og omtrent like mye kremfløte.

En foodprosessor viste seg å være velegnet til jobben, men man kan sikkert bruke alt mulig slags verktøy som kan piske fort og lenge. Først får man en skikkelig tykk og lekker krem.

Etter noen minutter skiller den seg, og det gule smøret kommer fram, mens kjernemelken skilles fra.

Når det er ferdig, ser det slik ut.

Samle alt smøret i en klump, og press ut så mye melk du klarer.

Ta så klumpen opp, og kna og skvis vekk mer melk. Det vil likevel være enda mer melk igjen, så...

... smørklumpen må få seg et bad i isvann. Ha en stor bolle med skikkelig iskaldt vann (bruk helst isbiter), og klem og kna smøret nedi vannet. Bytt vann noen ganger til du ikke lenger kan se at det kommer mer melk fra smøret.

Tørk vekk vannet med et papirhånkle. Smøret skal nå ha en fin og fast konsistens, som er lett å jobbe med.

Litt salt må til. Smak deg gjerne fram. Jeg brukte omlag en teskje til denne mengden.

Da er smøret ferdig, og kan has over i en passende beholder. Vi hadde en tom Stilton-krukke som passet perfekt til slikt bruk.

Selvsagt kan man tilsette mer smak om man ønsker. Vi holdt igjen litt, for å lage Sandefjordsmør. Hakket kruspersille, et par skjeer sitronsaft og litt revet sitronskall, er alt som skal til. Ha gjerne litt kvernet hvit pepper i også.

Dette kommer til å bli skikkelig lekkert på fisk.

Kjernemelken som blir til overs kan drikkes, men den smaker ganske syrlig og med mindre du siler den skikkelig, vil det være små smørklumper i den.

Vi valgte heller å bruke den i brøddeig. Her havnet også restene etter gårsdagens moste poteter, så dette ble et skikkelig saftig og godt brød.

Hjemmekinnet smør som smelter på nybakt brød - kan det friste?
Bare prøv selv, så skal du få oppleve hvor godt det smaker!

Fremdeles liv i hagen

Selv om den første frostnatta forlengst har tatt knekken på de fleste av sommerens blomster, er det fremdeles noen hardhauser som holder stand. De strekker på hodene sine, og gjør sitt beste for å nyte den lave høstsola når den en sjelden gang viser seg.

De spanske margerittene holder ennå ut, selv om blomstringen kanskje ikke er like frodig som før. Vakre er de nå uansett.

Ser ut som det er på tide og samle frø fra ringblomstene, sånn at jeg kan plante flere til neste år. Ringblomstene var en av årets mest vellykkede nykommere, som sørget et flott blomsterflor foran huset. Jeg tror de kommer igjen av seg selv til våren, men jeg vil gjerne ha dem andre steder også.

Jeg husker ikke hva disse raringene heter, men de begynte faktisk ikke å blomstre før i oktober. Hele sommeren har det grønne buskaset stått der så beskjedent, og jeg trodde aldri det skulle komme noe ut av disse frøene. Men nå på høsten er det altså disse har sin tid. De er fremdeles fulle av blomsterknopper som venter på å springe ut.
Vinteren er lang, så det er godt det finnes slike tøffe blomster, som forlenger sommersesongen en stakket stund.

På tapeten

NIBs utfordring denne måneden er å vise fram bruk av tapet.
Som så mange andre har jeg fallt for Effingers Pip-tapet, med de små fine fuglene på. Egenlig liker jeg den grå varianten best, men her skal jeg vise fram en rosa versjon.

Dette skal bli en gave til husets datter. (Får håpe hun ikke leser dette, da.) Her har jeg skåret til en tapetbit og limt på et serveringsbrett i hvitbeiset eik. Enklere blir det ikke.

Et matchende krus og en tallerken er også del av presangen.

Jeg måtte bare "prøvekjøre" kruset først selv. :-) Jeg aner ikke hvorfor, men jeg elsker slike kopper med mønster på innsiden.

Å se mønsteret gå igjen på både brettet og tapeten er skikkelig fint.

Det rosa mønsteret inspirerte meg til å finne fram strikkepinnene og rosa garn. Det skal bli noe så enkelt som en oppvaskklut, som skal følge med presangen. Hun trenger jo noe pent å av tørke brettet med, må vite.

Selv om høsten definitivt har kommet, er det heldigvis enkelte planter som holder stand, og vi kan fremdeles nyte privilegiet av å hente inn noen blomster fra hagen. Rart egentlig, hvordan en slik enslig liten blomst kan løfte humøret hos meg.

Tror dere ikke te og kjeks vil smake godt når det blir servert på denne måten, da?

Mat fra egen hage

Det store kjøkkenhageprosjektet mitt har nesten regna helt bort i sommer. Det har simpelthen vært for lite sol til at grønnsakene har fått kraft til å vokse seg store og fine. I tillegg har det vært så vått at en del har regelrett drukna. Det var faktisk så ille at det vokste grønnalger i vanndammene bak i hagen. Det ble jo aldri tørt nok til at jorda klarte å ta i mot alt dette vannet.  På grunn av all fuktigheten har både ertene og flere andre planter har pådratt seg en slags soppsykdom.

De eneste som trives i slikt vær er mordersneglene, og de har spist seg skikkelig feite på mine grønnsaksspirer. Tenk, de spiste opp alle redikkene mine, så nær som én. Bønneplantene som var så fine og kraftige da jeg plantet dem ut, ble raskt redusert til stygge stengler som nesten ikke klarte å produsere en eneste bønne.

Man mister litt motet under slike forhold, men jeg var likevel fast bestemt på at alt slitet skulle betale seg med i alle fall et par middager. Så i dag gikk jeg ut mellom regnbygene, og høstet inn et lite utvalg for å akkompagnere kjøttkakene.

Tja, dette er jo ikke akkurat den bugnende grønnsakskurven jeg hadde ønsket meg, men det holder til middag for to. Her har vi poteter i ymse størrelser, gulrøtter i mer og mindre obskøne fasonger, et par stusslige grønne bønner, noen ertebelger, en liten løk, to bittesmå purrer, noen sukkerter, og en eneste enslig cherrytomat. Ingen av de andre har blitt røde ennå, og det spørs vel om de blir det heller, nå som vi sliter med både lave nattetemperaturer og mangel på sol. Men, jeg har ikke helt gitt opp. De mindre tomatplantene har jeg tatt inn og plassert i karnappvinduet, i håp om at fruktene skal modne der.

Her har vi resultatet på tallerkenen. Kjøttkaker i løksaus, poteter, gulrøtter, erter og grønne bønner. Bortsett fra kjøttkakene, kommer alt fra hagen. Det gjør for øvrig solbærsaften også.
Det smakte forresten aldeles fortreffelig.

Skru det av!

Jeg hadde en gang en perserkatt. En sånn flattrykt, overlegen en, som var så bortskjemt og sur som bare en ekte perserkatt kan være. Med den største selvfølgelighet forventet hun at jeg skulle adlyde hennes minste vink, og som den selvutnevnte tjenerinnen jeg var, gjorde jeg alt som sto i min makt for å gjøre livet behagelig for henne: Tilbød et lunt fang å ligge på da det blåste, hentet fram den store, myke saueskinnsputa da det var kjølig, og sørget for en skyggefull hvileplass da det var varmt. Det var bare én ting jeg til hennes grenseløse ergrelse ikke klarte å gjøre noe med – regn.

Pus var glad i å være ute, men kunne simpelthen ikke fordra å bli våt i pelsen. Hver gang hun følte for litt friskluft, stilte hun seg foran verandadøra og mjauet bydende. Om hun oppdaget at det regnet ute, ble hun stående med rumpa trygt innenfor døråpningen og snuse litt misbilligende, før hun grinete snudde seg og stirret bebreidende opp på meg med en klar oppfordring i øynene – Skru det av! Se nå for pokker å stanse dette hersens vannet fra himmelen!

Det er mange år siden salige Pus ble borte. Hun hviler nok lunt der oppe i himmelen nå, på en slik krithvit liten godværssky, langt unna vind og vått vær. Men jeg mintes henne i dag, da jeg sto med verandadøra på gløtt og stirret mismodig ut på regnet som silte ned for n’te dag på rad. Da tok jeg meg i å vende blikket mot værgudene, og hviske iltert: Skru det av!

Jeg er så lei regn! Den trøsten man skal ha for at sommeren er over, er jo at høsten er så vakker med sine varme farger og klare, kjølige luft. Men ikke nå, nei. Nå er det bare grått og brunt, truende mørke skyer og søle.

Jeg vet ikke om værgudene leser interiørblogger, men om de mot formodning skulle la seg underholde av slikt, vil jeg benytte anledningen til å gi dem et lite hint om hva slags høst jeg ønsker meg:

Jeg ønsker meg knallblå himmel og sol som får tuntreet til å se ut som en diger flammende fakkel med sine vakre blader i gult og oransje. 

Jeg ønsker å nyte synet av rogna som har pynta seg i sin fine, røde stas. 

Jeg ønsker å gå tur i skogen, og sparke lekent i tørt løv. Og når jeg blir sliten, vil jeg hvile rumpa på en tørr og solvarm trebenk. 

Jeg ønsker å sitte i en gapahuk og nyte utsikten, mens jeg koser meg med en varm kopp kaffi fra termosen. 

Jeg ønsker meg solmodne tunge aks med frø, som lover meg at de sørger for nytt grønt når våren kommer til neste år.

Jeg ønsker meg rekker med traktoregg, sånn at bøndene og dyra deres har det de trenger i vinter.

Jeg ønsker meg en sjø som speiler den blå fargen fra himmelen, og en kveldssol som til og med får en gammal, sprøkkin holk til å se pen ut.

Jeg ønsker meg nyper som er sprekkeferdige og røde, med løfter om duftende, rosa kronblader.

Jeg ønsker meg en skigard, ikke en slik som skal vara evig, for den kan'kje det, veit du. Og det vet jeg og, men jeg vil kjenne på den knustørre, gamle veden, og tenke at jaggu meg råtner den ikke bort i høst heller. 

Er det for mye å ønske seg, tro?

Høstfølelse

Denne månedens utfordring på NIB er å vise fram høstfølelsen. Jeg fikk den første ordentlige høstfølelsen i dag, da jeg var ute i hagen og oppdaget at bladene på trærne er i ferd med å gulne, og at lufta kjennes kald på en slik hufslig måte som gjør at man ønsker seg tjukk ullgenser og raggsokker.

Plutselig kom behovet for pledd, fyr på peisen og noe varmt i koppen å kose seg med.

Jammen meg var det kake igjen fra helga også. Flake cake etter svigermors oppskrift. Den ser kanskje ikke så imponerende ut, men den er aldeles nydelig. Kraftig og høstlig, og perfekt opp med varm sjokolade. Den store deilige koppen er Ego fra Iittala. Den har jeg bare en av, og den er perfekt når jeg skal kose meg alene.

Hubby har lært meg å lage varm sjokolade på en lekker måte: Bare varm opp melk, brekk noen sjokoladebiter oppi blenderen, hell over melka og la det gå på full guffe noen sekunder. Da får man deilig skummende sjokolade. Et par marshmallows oppi gjør det hele perfekt. Her har jeg brukt Raüsch Plantagen sjokolade, som er aldeles herlig. Den får man med ulike grader av kakaoinnhold, slik at man kan velge seg sin favoritt. Etter meget lange og omfattende tester (Det var et slit, kan dere tro.), har jeg nå endelig kommet fram til at 43% er sånn passe for meg.  Jeg er ikke så glad i slik steinhard mørk og bitter sjokolade med høyt kakaoinnhold. Stort sett så har jeg bare spist det, fordi det skulle være sunnere enn annen sjokolade. Men, nå leste jeg i avisa forrige uke at melkesjokolade også var sunt, så da er det jo fritt fram for å kose seg med det man liker best.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg blir liksom så hekta på levende flammer på denne årstida. Må liksom brenne stearinlys hele tida, og fyre på peisen, selv om det egentlig er varmt nok. Kosefaktoren må liksom være veldig høy som trøst for at nå er sommeren over og vi har en lang vinter foran oss.
Brettet på bildet har jeg snekret selv, og pleddet er jeg også mester for. Tror jeg har skrytt av det på bloggen før, men det er så himla sjelden jeg klarer å gjøre ferdig et strikketøy at jeg bare må kose meg litt med det.

Linputa er fra Creme de la Creme interiør i Horten. Syntes den passet så perfekt til godstolen sammen med et saueskinn. Amforaen tok jeg med fra Spania for noen år siden. Den er helt sprø, så jeg pakket den inn så godt jeg kunne og klarte mot all formodning å få den hel hjem. Men, da jeg satte den i stativet knuste den jaggu meg. Nå er den limt etter alle kunstens regler, og ser vel egentlig ikke så ille ut.

Eddie vokser seg stadig større og begynner å ligne en ordentlig kongepuddel etterhvert. Han er syv måneder i dag, og har også lært seg å sette pris på høstlivets gleder. Etter å ha herjet blant høstløv ute i hagen, synes han det er kjempedeilig å dorme foran peisen.