Jeg hadde en gang en perserkatt. En sånn flattrykt, overlegen en, som var så bortskjemt og sur som bare en ekte perserkatt kan være. Med den største selvfølgelighet forventet hun at jeg skulle adlyde hennes minste vink, og som den selvutnevnte tjenerinnen jeg var, gjorde jeg alt som sto i min makt for å gjøre livet behagelig for henne: Tilbød et lunt fang å ligge på da det blåste, hentet fram den store, myke saueskinnsputa da det var kjølig, og sørget for en skyggefull hvileplass da det var varmt. Det var bare én ting jeg til hennes grenseløse ergrelse ikke klarte å gjøre noe med – regn.
Pus var glad i å være ute, men kunne simpelthen ikke fordra å bli våt i pelsen. Hver gang hun følte for litt friskluft, stilte hun seg foran verandadøra og mjauet bydende. Om hun oppdaget at det regnet ute, ble hun stående med rumpa trygt innenfor døråpningen og snuse litt misbilligende, før hun grinete snudde seg og stirret bebreidende opp på meg med en klar oppfordring i øynene – Skru det av! Se nå for pokker å stanse dette hersens vannet fra himmelen!
Det er mange år siden salige Pus ble borte. Hun hviler nok lunt der oppe i himmelen nå, på en slik krithvit liten godværssky, langt unna vind og vått vær. Men jeg mintes henne i dag, da jeg sto med verandadøra på gløtt og stirret mismodig ut på regnet som silte ned for n’te dag på rad. Da tok jeg meg i å vende blikket mot værgudene, og hviske iltert: Skru det av!
Jeg er så lei regn! Den trøsten man skal ha for at sommeren er over, er jo at høsten er så vakker med sine varme farger og klare, kjølige luft. Men ikke nå, nei. Nå er det bare grått og brunt, truende mørke skyer og søle.
Jeg vet ikke om værgudene leser interiørblogger, men om de mot formodning skulle la seg underholde av slikt, vil jeg benytte anledningen til å gi dem et lite hint om hva slags høst jeg ønsker meg:
Jeg ønsker meg knallblå himmel og sol som får tuntreet til å se ut som en diger flammende fakkel med sine vakre blader i gult og oransje.
Jeg ønsker å nyte synet av rogna som har pynta seg i sin fine, røde stas.
Jeg ønsker å gå tur i skogen, og sparke lekent i tørt løv. Og når jeg blir sliten, vil jeg hvile rumpa på en tørr og solvarm trebenk.
Jeg ønsker å sitte i en gapahuk og nyte utsikten, mens jeg koser meg med en varm kopp kaffi fra termosen.
Jeg ønsker meg solmodne tunge aks med frø, som lover meg at de sørger for nytt grønt når våren kommer til neste år.
Jeg ønsker meg rekker med traktoregg, sånn at bøndene og dyra deres har det de trenger i vinter.
Jeg ønsker meg en sjø som speiler den blå fargen fra himmelen, og en kveldssol som til og med får en gammal, sprøkkin holk til å se pen ut.
Jeg ønsker meg nyper som er sprekkeferdige og røde, med løfter om duftende, rosa kronblader.
Er det for mye å ønske seg, tro?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar