På tapeten

NIBs utfordring denne måneden er å vise fram bruk av tapet.
Som så mange andre har jeg fallt for Effingers Pip-tapet, med de små fine fuglene på. Egenlig liker jeg den grå varianten best, men her skal jeg vise fram en rosa versjon.

Dette skal bli en gave til husets datter. (Får håpe hun ikke leser dette, da.) Her har jeg skåret til en tapetbit og limt på et serveringsbrett i hvitbeiset eik. Enklere blir det ikke.

Et matchende krus og en tallerken er også del av presangen.

Jeg måtte bare "prøvekjøre" kruset først selv. :-) Jeg aner ikke hvorfor, men jeg elsker slike kopper med mønster på innsiden.

Å se mønsteret gå igjen på både brettet og tapeten er skikkelig fint.

Det rosa mønsteret inspirerte meg til å finne fram strikkepinnene og rosa garn. Det skal bli noe så enkelt som en oppvaskklut, som skal følge med presangen. Hun trenger jo noe pent å av tørke brettet med, må vite.

Selv om høsten definitivt har kommet, er det heldigvis enkelte planter som holder stand, og vi kan fremdeles nyte privilegiet av å hente inn noen blomster fra hagen. Rart egentlig, hvordan en slik enslig liten blomst kan løfte humøret hos meg.

Tror dere ikke te og kjeks vil smake godt når det blir servert på denne måten, da?

Polka rose

Som så mange andre har jeg skapene fulle av kopper. Flere kaffeserviser står der og samler støv, og blir til nød dratt ut og dekket opp med en gang i året eller så, bare sånn at jeg kan si til meg selv at jeg bruker dem jo. Men har skap som flommer over noen gang stoppet meg i å ønske meg mer? Neida.
Nå har jeg kommet over et te-servise fra engelske Royal Doulton, som jeg synes er sååå nydelig.

Royal Albert Polka Rose - nydelig, ikke sant? Serviset er nytt av året, og er inspirert av 1930-tallets former og farger.

Den lysegrønne fargen er presis min favoritt, og rosene inni er så skjønne. Polkadotter har jeg vel egentlig aldri vært så opphengt i, men her var de liksom helt riktige. Det er noe deilig luksuriøst over tynt benporselen, og den delikate kremhvite fargen er mye finere enn det vanlige gråaktige hverdagsporselenet, synes jeg.

Jeg er helt sikker på at jeg ville blitt ørlite grann lykkeligere om jeg fikk morgenkaffen min servert fra dette kruset.

Og bare se på denne nydelige klokka. Sukk, det ville vel vært noe å ha på kjøkkenet. Men, har jeg bruk for den? Nei dessverre.

Engelskmenn tar det som regel helt ut når de lager tilbehør til sine servicer. Denne damen som har kjole med roser og polkadotter ville jeg nok aldri funnet på å kjøpe, men litt søt er hun jo da.

Førjulsshopping i Sveio

For en stund siden var jeg så heldig at jeg ble invitert til eksklusivt kveldsåpent i den fine butikken Kolibri i Sveio. Jeg hadde aldri vært innom der før, så jeg var ganske spent på hva som ventet. Og jeg ble ikke skuffet, for her var det stort utvalg av masse fint.

Det var kjempesøte Kamilla Nappen som ønsket oss velkommen til butikken sin. 

Legg merke til den fine kjolen hun har på seg. Den kunne man få kjøpt. 

Her var det mye lekkert i hyllene.

Praktiske gulvryer. Jeg har en sånn en på ønskelisten.

Fine bokser til julekakene. Eller noe helt annet.

Den staselige tavlekua vakte stor begeistring. 

Som sedvanlig i slike butikker, ble jeg gående å sikle på lekre håndklær... 

--- og snuse på alt det deilige fra Durance.

Fristende!

Å kjøpe fine knotter er nesten som å kjøpe snop.

Det var ordentlig snop der også. Blant annet noen farlig gode sjokoladetrukne mandler. De som jeg kjøpte har jeg gjemt bakerst i skapet, så jeg ikke skal bli fristet før jul. 

Kaffebønnene skal jeg også gjemme til vi får julebesøk. 

Det er nok mange som ønsker seg deler av dette serviset til jul. 

For min del synes jeg faktisk at dette var finere. 

Her kan man få inspirasjon til borddekning. 

Jeg er veldig svak for ting fra Lisbeth Dahl.

Stearinlys i lange baner. 

Og et lite utvalg av garn. 

Litt uventet i en slik butikk, så var det også noe for barna. 

Enda mer uventet var det kanskje at det er frisørsalong bak butikken.  Her kan man få fikset julesveisen i samme slengen. :-)

Ha en forsatt fin advent! 

Skriften på veggen

Jeg har sett at såkalte veggord eller wallstickers med tekst har vært mektig populært blant interiørbloggerne en god stund, til tross for at VG bare for noen dager siden proklamerte at det er en ny trend. VG har altså ikke sett skriften på veggen like tidlig og tydelig som damene i bloglandia.

Selv har jeg vært litt treg med å hive meg på denne dilla. Jeg likte ideen av å ha tekst på veggene, men jeg synes det er litt kjedelig å ha det samme som alle andre. Så jeg prøvde forskjellige måter å unngå de masseproduserte greiene på.

Mitt første forsøk var en egen vri på soveromsklassikeren ”Always Kiss Me Goodnight”. Litt leking med Photoshop gav det drømmeaktige utseendet jeg var ute etter, og resultatet ble en morgengave til min kjære som havnet i glass og ramme over senga vår.

Fin, ikke sant?

Neste forsøk var å kjøpe flere ark med klistremerke-bokstaver for å lage egenkomponerte ord på veggene. Først ute var denne ved siden av kjøleskapet.

Her i gården oppfordres det ikke til dårlig samvittighet for kaloriene, nei. Vi har noen kilo for mye både Hubby og jeg (mest jeg), men man skal da kose seg med maten likevel, ikke sant?

En annen ting man absolutt skal kose seg med er kaffen. Vi simpelthen elsker god kaffe her i huset, så neste forsøk med klistremerkene var denne teksten på skapdøra over kaffemaskinen.

Teksten er artig synes jeg, men det var her problemet med bokstavene ble tydelig, for plutselig manglet jeg flere bokstaver. Det var bare to n’er på disse arkene, så i nøden måtte jeg snu en u opp ned. Det funker, så vidt.

Nå sitter jeg igjen med x’er, q’er, z’er og andre ubrukelig bokstaver, til jeg finner et morsomt ord med slike bokstaver.

Så jeg gav opp kombinasjonen av trend og originalitet, og fant ut at jeg skulle gå for de masseproduserte ordene likevel. Gjett om jeg ble sjokka da jeg så prisene rundt omkring. Det koster jo mange hundre kroner for et klistremerke! Men etter litt surfing fant jeg Fotoprint’n, som lagde omtrent det jeg ville ha for en overkommelig penge. De kunne dessuten levere i flere størrelser og farger, ikke bare sort. Jeg liker nemlig brunt bedre.

Jeg er veldig fornøyd med denne som henger under tallerkenhylla på kjøkkenet. Har også kjøpt et nytt ”kaffeord”, men det har ikke kommet på plass enda. Ønsker meg dessuten veldig en slik wallsticker med focaccia-oppskrift, men har foreløpig ikke funnet en som passer akkurat der jeg har lyst til å ha den. 

Denne ønsker velkommen til Hilltop House.

Og denne i sølvgrått pryder nattbordet mitt. Hva synes dere om denne lampefoten, forresten? 

Den sto igjen i huset her etter forrige eier, og jeg adopterte den umiddelbart. Skikkelig kitchy, men kul.

I tillegg har jeg kjøpt flere veggord til vaskerommet, som nå endelig kun er et par malingsstrøk fra å være ferdig. Gleder meg til å snart vise dere flere bilder derfra. 

Puteprat

Til jul fikk vi nye hodeputer til senga vår, noen skikkelig fine noen fra Høie. ”Downfeel” heter de. Ikke ordentlig dun altså, men utrolig komfortable. For noen uker siden, da jeg var i skikkelig vårrengjøringsmodus, fikk jeg det for meg at jeg skulle vaske dem. Så langt været tillater det, henger vi alltid dynene våre ut til lufting over balkongen hver morgen, men putene blir som regel liggende inne.

Dere vet jo hvordan det er, når sola skinner og det blåser en lett bris; alt lukter så friskt og rent, – og jeg ville gjerne at putene skulle bli like vårfriske. Så jeg stappet dem i vaskemaskinen. Det var utrolig hvilket strev det var og få dytta dem nedi der, og det var ikke snakk om at det var plass til noe mer. Blid og fornøyd satte jeg programmet på 130 minutter, og gikk for å finne på noe annet.

Det jeg ikke tenkte på, var at da putene ble våte var de ikke på langt nær så voluminøse. De ble til to tynne men blytunge klumper, noe vaskemaskinen overhodet ikke var begeistret for. Den begynte å danse rundt på gulvet i vaskerommet, og sentrifugen ville ikke virke i det hele tatt.

Da jeg kom for å ta dem ut ble jeg møtt av en maskin på halv tolv og to klissblaute klumper. Min drøm om å hvile hodet på rene, duftende puter forsvant som dugg for solen. De måtte sikkert henge å dryppe av seg i en uke før det i det hele tatt var mulig å putte dem i tørketrommelen.

Men Hubby kom og ordnet opp, og reddet min komfortable nattesøvn (slik han i og for seg gjør hver natt). Han fikk seg et par timers jobb han ikke hadde regnet med, men med hjelp av et par velvalgte gloser, fikk han det til.

Her om dagen fant jeg noe annet puterelatert, som jeg heller ikke hadde regnet med. Da jeg var på leting etter noe helt annet i en skuff vi ikke bruker så ofte, falt blikket mitt på et vakkert grønt stoff pent innpakket i tynt papir. Det var ikke før jeg pakket det ut og fant to putetrekk i silke at jeg husket at vi hadde kjøpt dem på et marked i Hong Kong i fjor. Jeg måtte ha lagt dem vekk til jeg hadde funnet den rette plassen til dem, og så glemt det hele. Sånt skjer med meg hele tida. Skulle ikke forundre meg om det lurer ti putetrekk rundt omkring, gjemt vekk i skuffer og skap. Det er ikke for ingenting at jeg synes det er morsomt å lese om Rebecca Bloomwood. Ikke at jeg er aldeles shopoholiker altså, men det hender jeg kommer drassende hjem med ting som ender rett i bunnen av et skap.

Men nå inspirerte den friske vårgrønne fargen meg til å plassere putene i vår mørke skinnsofa. Der tar de seg nydelig ut, i fin harmoni med våre lysegrønne lenestoler.

På bokhylla over sofaen ligger en annen orientalsk suvenir som ser ut som om han kunne trenge en pute. Buddha har ligget og hvilt på albuen helt siden jeg dro ham med hjem fra Thailand for mer enn ti år siden. Hans rolige avslappede uttrykk minner meg om hvor deilig det er å krype oppi sofaen og meditere en liten stund.

Hm, tror jammen meg jeg skal finne meg en silkepute og gjøre akkurat det.