Dra meg baklengs

I fjor vår oppdaget vi at et par stærer syntes at takmønet på Hilltop House var et passende sted å stifte bo og få familie. Du kan se flere bilder av dem her.

SNADDER. Mamma Stær kommer med mat til sultne små under takmønet.

Selv om vi i og for seg syntes det var trivelig med fugleungekvitring og hektisk flyvetrening, så var vi ikke udelt begeistret for alt griseriet på loftet. I år så bestemte vi oss derfor for å tilby mer passende husrom.

Materialer ble innkjøpt, bøker ble konsultert og byggetegninger godkjent, før vi gav oss i ferd med å sage og hamre. Alt måtte jo ha de riktige dimensjonene, slik at Herr og fru Stær ville la seg friste til å ta inn på vårt Bed & Breakfast. Det skortet heller ikke på finesser som strategisk plasserte luftehull og innvendig klatrevegg for små ustøe fuglebebiser. Husfruen ofret til og med sin favoritt kulepenn i dreid eik, bare for at huset skulle få en flott vagle.

SKIKKELIG TIL VERKS med riktig størrelse på både kasse og hull (5 cm), slik at det skal passe til stærer.

For å gjøre pensjonatet ytterligere attraktivt og værbestandig, ble det pent malt med hvit Drygolin og utstyrt med skilt som fortalte at her var det plass i herberget. Den blivende tårnsuiten ble dessuten døpt ”kjærlighetsredet”, som en ublu oppfordring til amorøse utskeielser. Vi skrev det til og med på engelsk, i tilfelle vi hadde å gjøre med trekkfugler som ikke var helt stø på norsk.

IKKE FOR DE PRIPNE. Vi regelrett oppfordrer til utskeielser, men vi regner jo med at det lykkelige paret
som flytter inn er propert smidd i hymens lenker - i alle fall denne sommeren.

Det innflytningsklare huset ble hengt høyt opp på veggen over garasjetaket, trygt unna nabokattens rekkevidde, på en lun men skyggefull plass, like i nærheten av fjorårets residens.

TRYGT FESTET I VEGGEN på velegnet lunt og skyggefullt sted.

Da det kom på plass, skortet det ikke på forelskede par som kom på visning. Både blåmeis og kjøttmeis var innom for å inspisere, men Herr og Fru Stær lot seg ikke friste. Vi skjønte vi hadde tapt, da vi stadig vekk så dem lande på takmønet med nebbet fullt av byggematerialer, og det gikk ikke lange tida før det var et svare leven med piping og matmas fra bebisene der inne på loftet.

UTAKKNEMLIG PIPPIP foretrekker ulovlig husokkupasjon under mønet fremfor innkvartering i eget hus som skikkelige folk.

Makan til utakknemlige fjærkre! Som forsmådde husbyggere var vi temmelige snurte for at vår iherdige innsats ble så lite verdsatt, men vi lot huset henge likevel. Det kunne jo hende at andre bevingede gjester ville sette litt mer pris på vårt innkvarteringstilbud.

Det skulle vise seg at de gjorde også, men kanskje ikke helt slik vi hadde forestilt oss.

Vi hadde riktignok observert en og annen humle som surra rundt huset, men dere vet jo hvordan humla suser. De summer og flyr litt på måfå rundt dit de skal, før de krasjlander så nære de kommer, og rusler resten av veien. At noen av dem kravla inn i fuglehuset, trodde vi var tilfeldigheter. Helt til forleden dag, da Husfruen skulle sage litt på garasjetaket, som vi holder på å reparere. Jeg skjønte noe var galt da Hubby kremtet litt beklemt bak meg, og forsiktig ba meg kikke opp. Fra fuglekassa hørtes illsint brumming, og plutselig summet det en hel sverm med humler ut fra hullet. Akkurat da var vi glade for at humler ikke akkurat er presisjonsflygere, de kom jammen meg nære nok likevel. Det var helt tydelig at de siktet seg inn mot ansiktet, og vi måtte bare hive fra oss redskapen og komme oss i sikkerhet innomhus.

SUMMENDE FARE. Best å komme seg vekk når en gjeng hissige humler er på krigsstien.

Hm, her sto vi i en aldri så liten kattepine. Vi hadde ikke så veldig lyst til å nærme oss humlebolet en gang til, men garasjetaket er for tida bart og ubeskyttet, og vi kan ikke akkurat vente til høsten med å gjøre den jobben ferdig. Dessverre så så vi oss nødt til å velge den harde løsningen. Nå skal det riktignok være mulig å flytte slike humlebol, men i og med at fuglehuset er skrudd fast i veggen fra innsiden av kassa, så ville vi ikke klart det uten å ødelegge bolet likevel.

Da den tøffe beslutningen var tatt, ble det Hubbys oppgave å utføre den. Iført polstret varmedress, gummihansker og motorsykkelhjelm, klatret han opp stigen, utstyrt med en boks innsektspray og gaffateip. Kassa ble sprayet grundig før hullet ble teipet igjen. Uff og huff, man føler seg jo som Doktor Mengele over å være delaktig i et slikt massedrap, men vi følte at vi ikke hadde noe valg.

STENGT. Dette etablissementet blir ikke åpnet igjen før neste vår.

Nå får fuglekassa stå til lufting en ti måneders tid, før den forhåpentligvis blir innflytningsklar for mer velkomne beboere neste år. Da skal garasjetaket være tipp topp, og vi lover å ikke komme med utkastelsesordre uansett hvem det er som flytter inn der - men vi foretrekker at de har fjær.

Stakkars sultne Bambi!

Vi var en liten tur i Skien i helga for å feire bursdagen til moren min. Noe av det hyggeligste med å besøke henne, er å se alle dyra som holder seg rundt huset hennes. Selv om hun bor mindre enn hundre meter fra hovedveien, så yrer det av dyreliv i den lille skogsstripen ned mot elva. Vi har sett både harer og grevlinger, rev og elg, og til og med gaupe og ulv. Men det vi ser mest av er rådyr. De rusler rundt huset dagen lang. Tydeligvis trives de veldig godt der, men etter måneder med kulde og drøye halvmeteren med snø, var det noen stakkarslige tynne krek som møtte oss.

Særlig lillegutt som ble født i fjor, så ut til å slite der han gravde desperat etter noe spiselig i den dype snøen. Da han kom tettere innpå oss, så vi at han sjanglet litt når han gikk og det var sårt å se hvor tynn han var blitt.

Stadig vekk var de borte på furubuskene for å gnage i seg noe grønt, men skal vi dømme etter hvor lang tid de brukte på å tygge hver munnfull, var dette seige saker.
Vi begynte å bli bekymret for at de kanskje ikke ville klare seg over vinteren, tross alt er det ennå flere måneder til våren kommer og det blir friske grønne skudd å spise. Så vi kjørte til Felleskjøpet for å høre om de kunne anbefale noe fôr til rådyra våre.

FK mente at kornavrens var tingen, så vi kjøpte en sekk med hjem. Den kostet bare 70 kroner for en sekk med 25 kilo, så det var ikke avskrekkende dyrt akkurat. Ekspeditøren mente av dyra nok kunne være litt skeptiske i begynnelsen, men at de sikkert snart ville få smaken på det.

Et problem var hvordan vi skulle lede rådyra til maten. De har sine opptråkkede stier som de sjelden går utenom, og vi kunne jo ikke forvente at min 80 år gamle mor skal vasse gjennom snø opp til midt på låret for å fôre dem hver dag. Hubby fant ut at han skulle tråkke opp en sti for dem, og legge et spor av pellets fram til matfatet.

Det gikk ikke lange tiden før en av dem kom tuslende for å se hva dette var for noe rart. De var skeptiske til å gå helt fram til matfatet, men da det mørknet av kveld, sto tre dyr der og gumlet i vei. Det var tilløp til litt knuffing, så det var tydelig at de oppfattet dette som godsaker. Får håpe alle fikk litt.

Dagen etter var i alle fall matfatet tomt, og mange spor fortalte at trafikken hadde vært stor i løpet av natta. Nå som vi har reist vestover igjen, blir det opp til mor å ta seg av fôringen framover. Det er en oppgave hun sikkert går inn for med liv og lyst, dyrekjær som hun er.

Har du også rådyr i nærheten? Kanskje det ville være en god ide å legge ut litt mat til dem. Litt ekstra næring kan bety forskjellen på liv og død, for mange dyr bukker under i slike harde vintermåneder. Selv om vi banner og hytter etter dem på våren, når de spiser opp nyutsprungne tulipaner eller stanger ned busker, så setter vi stor pris på dem, og vil jo gjerne nyte det vakre selskapet deres i mange år framover.

Hundedagene

De har kommet og gått. Men, får jeg inderlig håpe, ikke i den forstand at sommerens varmeste dager allerede ligger bak oss. Her på vestlandet har sommeren nemlig vært en skuffelse så langt. Våren var som vanlig helt herlig, men i flere uker nå har dagtemperaturen knapt nok nådd 20 grader. Vi har riktignok hatt litt sol i dag, men for det meste har været variert mellom overskyet, duskregn og øs pøs.

Nei, “diēs caniculārēs”, som de gamle romerne kalte dem, henviste til at vi har hatt hundebesøk i en uke. Mens noen venner av oss dro på en liten ferie, var Norfolk terrieren Tessa i pensjon på Hilltop House. Jeg og Hubby vurderer å skaffe oss hund, så dette var en liten test for oss, for å se hvordan vi liker det.

Tessa er den søteste lille hunden man kan tenke seg. Hun er knøttliten, nesten ikke større enn en katt, og har en veldig pen rød farge. Vi var forberedt på at hun skulle være litt rastløs og trist fordi hun savnet familien sin, men hun virket som hun var i et rolig godt humør hele tida. Ikke noe bjeffing, bortsett fra om hun så en katt selvsagt, ikke noe masing og ikke noe rot. Man kunne nesten glemme at hun i det hele tatt var der. Hver kveld når hun ble trøtt, gikk hun og la seg i buret sitt og sov rolig hele natta gjennom.

LEKEN. Tessa liker å leke litt i blant.

Det var jo utrolig hyggelig å bli møtt hver morgen av en som var så glad for å se oss at hun nesten falt overende av logring. Vi er ikke verdens mest sporty mennesker, så tanken på å få hund har en del med det å gjøre at da må vi bare ut på tur. Og det var uten tvil bra for oss å gå på tur flere ganger om dagen. Som de fleste hunder, elsker Tessa å gå på tur. Her var det mye nytt og spennende å lukte på, særlig alle froskene som var ute i regnet. En dag fant hun en gammel flat fotball som hun nektet å forlate. Med reist hode bar hun den selv hele veien hjem. Ikke dårlig for en med så korte bein. Den fotballen ble favorittleken så lenge hun var hos oss.

GI LABB! Men, hvor er godbiten hen?

Vi har fremdeles ikke klart å bestemme oss for om vi skal få hund eller ikke. Enda vanskeligere er det å velge rase. Vi har prøvd mange av disse ”rasevelgerne” på nettet. Problemet er at ingen av dem foreslår samme rase. Jeg synes at belgiske collier er flotte hunder, men de er mulig at det rett og slett blir ”for mye hund” for oss nybegynnere. Vi får se. Kanskje noen kan hjelpe oss med gode råd?

KJÆLEN. Tessa liker veldig godt å bli klødd bak ørene.

Håper alle har hatt en fin helg og ønsker alle en god uke. J

My Little Pony

På tomta ved siden av vår pleier naboen å ha hesten sin, en fjordinghoppe. Vi synes den rasen er så vakker, den hører liksom hjemme her i vestlandsnaturen.

Vanligvis er jo fjordinger kjent for å være milde og snille hester, men denne hoppa ble etter hvert sur og grinete. Naboen trodde at hun kanskje var ensom, så han bestemte seg for å kjøpe et kjæledyr til henne – en bitteliten shetlandsponni.

I begynnelsen kunne hun ikke fordra ham. Han lengtet etter mammaen sin og var innpåsliten og trasig, og hun var overhodet ikke interessert i å trøste. Men på et eller annnet vis må han ha sjarmert henne, for nå vil hun ikke slippe ham av syne. Han får lov til å komme bort å hilse på oss, men hun blir svært mistenksom om vi prøver å klappe ham.

En veldig kjekk ting med å ha hester i nærheten er at de grådig fortærer alt av frukt og grønt som vi ellers ville ha kastet. Nå slipper vi å ha så dårlig samvittighet for at vi ikke har spist det selv.

NAM NAM NAM. Oppskårne epler er skikkelig smaskens.

HE HE HE! Hubby fortalte en vits. 

På vingene

Vi har nylig oppdaget at huset vårt er hjem for flere familier med små barn. Et par stærer har tydeligvis funnet ut at den beskyttede plassen under taksteinene er et godt sted å oppdra unger.

Vi tror at de muligens kan ha prøvd seg i vedskjulet først, for vi fant et forlatt reir der. Det var nok ikke trygt for naboens katt. Vedskjulet er et av stoppene på hans daglige patruljerunde i nabolaget. I dag har han ligget i mange timer i det lange gresset bak huset og stirret stivt og lengselsfullt opp mot takmønet, men dit klarer han heldigvis ikke å komme opp.

Å være fugleforeldre ser ut til å være en stressende jobb. Mor og far stær har travle dager, og er konstant på vingene i full fart inn fra skogen med nebbet fullt av mark og innsekter – sannsynligvis skikkelig snadder for små sultne stærunger som venter med nebbene på vidt gap.

På motsatt side av huset har et par blåmeiser laget seg reir under taksteinene de og. De har det tydeligvis ikke fullt så travelt, så muligens små blåmeisbabyer ikke spiser like mye.

Vel, vi på vår side har ikke så mye i mot slike husokkupanter. Vi har ikke tenkt å dukke opp med en real regning for husleie eller noe, men vi er en smule bekymra for om de steller i stand mye rot og griseri på loftet. Så til neste år kan det hende vi prøver å stenge igjen hullene, og heller henge opp noen fuglekasser for å tilby mer passende husrom. Inntil videre ønsker vi dem bare lykke til med de små pippipene sine.