I love Paris in the springtime...

..., eller kanskje det heller var "in the winter when it drizzles". 

Nå ja, det er fint i Paris når som helst, synes jeg.

Etter den store sotkatastrofen, som jeg fortalte om sist, fant jeg og Hubby ut at det var like greit å rømme huset. Tusen takk for alle varmende kommentarer, forresten, og ikke minst for gode råd om hvordan vi best burde gripe an vaskejobben. Vi er endelig i full sving med støvsuger, tepperenser og kraftvask nå.
Nok om det, men som dere kan forestille dere, så stinket det parafin og røyk i hele huset, og det var ikke det minste trivelig å være hjemme. Heldigvis hadde vi allerede for et halvt år siden bestilt en tur til Paris for å feire Hubbys bursdag, og turen kunne jo ikke kommet på et bedre tidspunkt. Jeg må innrømme at jeg var så deppa og sliten av det som hadde skjedd at jeg helt mista lysten på å reise på tur, men Hubby overtalte meg. Og godt var det, for vi fikk noen fantatiske dager i en av verdens vakreste byer. Selv om det nok var litt kaldt og det regna litt, så var våren definitivt kommet til Paris, og de aller tidligste vårblomstene hadde allerede begynt å vise seg fram.

Foran rådhuset, Hôtel de Ville, var det likevel vinteraktiviteter som rådet grunnen. Hver gang vi gikk forbi var det flest av folk her, så skøyter er tydeligvis populært.

Frihet, likhet, brorskap - revolusjonens verdier henger høyt på byens rådhus. 

En kort spasertur unna ligger Notre Dame, der hundrevis av duer ikke gjør forskjell på høy og lav. De sitter like gjerne på skulderen til en gammel dame som til Charlemagne. 

Den berømte katedralen er fantastisk flott innvendig, og regnes som et av de fineste eksemplene på gotisk arkitektur. Glassmaleriene og de høye søylene gir en slik høytidsstemning, og man kan bare forestille seg hvor utrolig imponerende bygningen må ha fremstått da den ble bygget på 1200-tallet. Jeanne d'Arc fikk sin oppreisning som helgen i denne kirken, og statuen hennes kan beundres her.

Katedralen og Seinen er et flott skue på kveldstid. Om man vandrer til venstre og over broen kommer man til Latinerkvarteret, der talløse restauranter frister med all slags godsaker for en meget rimelig penge. 

På broene sitter ofte gatemusikanter . Han her spilte La Vie en Rose, slik man gjør for turistene. 

Man sitter trangt ved bittesmå bord på de franske kaféene, men maten er alltid fantastisk. Hubby var modig nok til å prøve escargot, men jeg har aldri vært fristet av slikt. Gratinert løksuppe derimot, smakte nydelig. Mest på grunn av massevis med deilig ost, tenker jeg. 

Det er ikke bare fransk vin som er verdt å drikke. Tørr eplesider fra Normandie kom i flasker med champagnekork, og smakte utrolig forfriskende og deilig ved siden av all ostematen. Vi prøvde oss på både ostefondue og raclette, og begge var syndig deilig, men herregud så fett. Det er nesten så man kjenner kolestrolet legger seg i tjukke lag mens man spiser. 

Enda godt at Paris byr på nok av muligheter for mosjon. Veien opp Montmartre til basilikaen Sacre Coeur består av trapper og atter trapper. Det er nok til å gjøre den sprekeste andpusten, men når man endelig kommer opp til det som er byen høyeste punkt, blir man belønnet med en flott utsikt. 

Om det er utsikt man er på jakt etter, så kommer man selvsagt ikke utenom Eifeltårnet. For en klekkelig sum kan man ta heisen til toppen. Det gjorde ikke vi, for køene ved hver pilar var endeløse. Vi vandret i stedet rundt og tittet på alle de forelskede parene som hadde samlet seg her. At Paris er romantikkens by, er det ingen tvil om, og pariserne gjør sitt beste for å bevise det. Vi har ikke sett maken til klining siden husets datter og kjæresten var på besøk hos oss. Trærne rundt omkring var dekorert tett i tett med hjerter skåret inn i barken. 

Foran Eifeltårnet sto talløse asiatiske brudepar i kø for å bli fotografert med et av verdens mest berømte kjennemerker i bakgrunnen. 

Paris er jo også hjemby for verdens mest berømte maleri, og det var ikke bare oss som gjerne ville se Mona Lisa. Alle som besøker Louvre tar nok turen innom galleriet her, men det er jo så uendelig mye mer å se på i museet. 

Unike verdensberømte skatter kommer så tett at det nesten blir litt for mye av det gode. Til slutt klarer man nesten ikke å ta inn alt sammen. 

I tillegg er jo selve palasset et kunstverk i seg selv. Man må løfte blikket og bare beundre de overdådige utsmykningene overalt. Glasspyramiden utenfor bryter sterkt med stilen, men den er flott å se på. 

Skal man få med seg alt, trenger man sikkert en uke for å vandre rundt i Louvre, men vi brukte bare en dag her. I stedet dro vi neste dag til Cinémathèque Française hvor man har en av verdens største samlinger av gamle filmer og filmrelaterte ting, slik som berømte kostymer og gjenstander. Det er kanskje ikke noe å anbefale for alle, men for oss (kanskje særlig Hubby) som er så filminteresserte, så er dette et eldorado. 

Paris er jo en stor by, men det er heldigvis lett å ta seg fram på Metroen. Metrostasjonene er for øvrig ofte flott dekorert. Jeg elsker de flotte skiltene i Art Nouveau-stil og de klassiske lampene og veggflisene. Husk bare på å passe godt på lommeboka, for det vrimler av lommetyver her. Til tross for at jeg hadde veska foran på magen, så klarte pokker meg en eller annen tjuv å lure seg nedi den, og vips var lommeboka mi vekk. Det er ikke første (eller andre) gangen det skjer meg i Paris, så om jeg skal tilbake dit, skal jeg søren meg bruke et slikt pengebelte. Akk ja, det er jo utrolig trasig når slikt skjer, men jeg får trøste meg med at jeg får det dekket av reiseforsikringen. En annen ting å passe seg for, er de mange døvstumme (som både hører og prater når du snur ryggen til) som samler inn penger, og sigøynere som plutselig finner en gullring på bakken foran deg, og lurer på om den er din. Mens du er opptatt med å titte på ringen, tømmer andre veska og lommene dine. 

Siste dagen i Paris vandret vi langs Champs Elysees, der Triumfbuen troner midt i en rundkjøring. Som så mye annet i denne byen er den overveldende og mektig. Vi var heldig og fikk litt solskinn, slik at vi kunne sitte på Georges V kafé og drikke kaffe (til blodpris) og titte på folkelivet. Jeg har alltid har lyst til å dra til Paris i april, bare slik at jeg kan gå rundt der å nynne på min yndlingssang med Ella & Louis. 

Vi var litt tidlig ute nå, men kanskje neste gang. 

Der skulle vi ha vøri...

På slike dager som i dag, når regn og sludd pisker ned og vinden uler rundt husveggene, og det virker som om dagslyset slett ikke klarer å trenge gjennom skylaget, da er jeg enig med dem som sier at Norge er et land for spesielt interesserte. Kanskje ikke så lurt da, å sette seg til å bla gjennom bilder fra bryllupsreisen til tropiske Cebu på Filippinene. Lengselen etter sol og varme ble plutselig overveldende.

Litt palmesus hadde gjort seg nå.

Tenk å ligge der i skyggen og vifte med nylakkerte tånegler mens man nipper til en kald mangoshake...

... eller fersk kokosjuice servert rett fra nøtta.

Man kunne tatt seg en dukkert i krystallklart varmt vann...

... der tropiske fisker villig hjelper deg å spise opp lunsjen din.

"Der vekser brø' på trea, Kal"...

... og fargerike vakre blomster...

... som man kan pynte seg med.

Dette var utsikten fra verandaen vår på Shangri La. Ganske så anderledes enn det jeg mismodig kikker ut av vinduet på nå. Akk ja, her er det visst bare en ting å gjøre - spise kake!
Om det er flere som føler behov for å trøstespise, så kommer oppskrift på Verdens Beste om en liten stund.

En femstjerners opplevelse

Vi har nylig tilbrakt to uker i England – en uke hardkjør og en uke ferie. Det har vært både spennende og deilig.

Når det gjelder London, synes jeg alltid det er vanskelig å finne et fint hotell. I denne byen opptrer ikke adjektivene ”billig” og ”bra” i samme setning, og når man ikke har råd til 5000.- natta, så er det en utfordring å finne femstjerners overnatting som er innenfor budsjettet. Men, det har gått sport i det, og vi får det som regel til. Det er utrolig hvilke tilbud man kan komme over, om man bare leter litt. Finner man et knalltilbud på Hotels.com, kan det lønne seg å ringe direkte til hotellet å spørre om de kan matche det med noe enda bedre.

Dette med å bo på femstjerners hoteller er ikke noe vi har vært bortskjemt med i så veldig mange år. Da jeg var i tyveårsalderen hadde jeg aldeles dilla på å reise verden rundt som backpacker. Den gangen var målet å få pengene til å strekke lengst mulig, og når jeg tenker på hvor mange shabby herberger jeg har bodd på, synes jeg det er et under at jeg slapp unna med noen loppebitt i ny og ne. En gang bodde jeg faktisk et halvt år i telt (!) rundt omkring i Stillehavet og Australia. Det var litt av en opplevelse, men det var ikke mye luksus å spore akkurat. Den tiden er jeg ferdig med, synes jeg. Been there, done that, got the flee infested t-shirt. Jeg er i og for seg fremdeles like glad i å flakke rundt omkring, men nå som jeg har passert førti og har en travel jobb, så har jeg ikke lenger tid til å reise månedsvis rundt i verden, og de korte turene jeg tar vil jeg helst nyte i litt fornemme omgivelser. Selve hotellet har på en måte blitt en del av reisemålet for meg nå.

London kan by på både moderne og klassiske hoteller av den fornemme typen, og denne gangen valgte vi ”The Cranley”, som er et klassisk boutique luksushotell.  Hotellet er knøttlite, med bare 39 rom, og ligger i en liten bakgate i South Kensington. Det består egentlig av tre viktorianske townhouse som er slått sammen. Bygningen er fra 1869, og stilen bærer preg av dét.

Lobbyen er selvsagt ganske liten, men til gjengjeld svært pen og hyggelig – nesten som et lite bibliotek. Som sedvanlig i London, var det knapt en eneste av de ansatte som faktisk var engelske, noe som kan være ganske frustrerende om man prøver å kommunisere et poeng. Denne mannen her derimot, hadde så pen uttale at vi lurte på om han kanskje var unntaket som bekreftet regelen.

Hver kveld ble det servert champagne og kanapeer i salongen. Ingen av oss er vanligvis boblevannentusiaster, men et forfriskende glass viste seg å være så godt at det er noe vi lett kunne bli vant til.

Legg merke til fargene i innredningen. De har sitt utgangspunkt i de originale gulvflisene. Hele hotellet er innredet med nettopp disse fargene.

På rommet ble vi møtt av et fruktfat og drikke. Husfruen satte dessuten særlig pris på utvalget av lesestoff.

Himmelsengen i mahogany var enormt stor, og fylte mye av rommet. Sengetøyet var av irsk lin og hodegjerdet var håndbrodert i roslyn-mønster. Det var rett og slett lekkert!

Det var bare plass til én lenestol.

Selv om alt ellers var holdt i tradisjonell stil, var tv’en ikke direkte lekker. Men det skal jo godt gjøres å tilpasse en skjerm til viktoriansk stil. Det var også en docking-stasjon for dem som har Ipod.

Et lite skrivebord har akkurat plass til en bærbar pc, om man skal jobbe litt.

Badet var ikke stort, men hadde badekar og det som skulle til. Kranene var selvsagt av det klassiske slaget. Store, varme håndklær og myk bådekåpe er deilig etter badet. Såpene er fra det kjente engelske merket Penhaligon. Det er egentlig ikke min favoritt, men jeg satte likevel lite pris på at stuepiken var så gjerrig med å forsyne oss med nye hver dag. Da vi kom tilbake til hotellet andre dagen, fant vi ut at vi ikke hadde fått ny balsam selv om det knapt var en liten spiseskje igjen i flasken. Jeg ringte stuepiken for å spørre om mer. Da hun kom, sa hun strengt: "Du skal få mer når du har brukt opp det du har. Ikke før!" Hva skal man svare til sånt, da? Neste morgen bare gjemte vi unna alt som var av såper. 

Det finnes ingen frokostsal på hotellet, så hver morgen fikk vi frokosten brakt opp på rommet. Det var standard continental-frokost. Litt kjedelig med bare søtt pålegg, så vi supplerte litt med oster vi kjøpte selv. He he, slike oster som Hubby liker dufter ikke akkurat roser for å si det slik, så de måtte nok sikkert ha en real utlufting av minibaren etter at vi sjekket ut.

Vi måtte selvsagt innom Harrod’s og handle oss noe godt. 

Hubby lot seg friste av det store utvalget oster, og ble nok såpass sjarmert av de franske damene i ostedisken at vi endte opp med å kjøpe mer enn vi klarte å spise opp. Stilton-osten var for øvrig direkte himmelsk. Mmmm! Men vi sto over franske trøfler til 70 000.- kroner kiloen... 

Det er lett å ta seg fram med buss og undergrunnsbane i London, men fra The Cranley er det faktisk gåavstand til mange av de mest berømte attraksjonene. Man kan rusle til både Harrods og en rekke museer. I denne byen finnes det jo så mange museer at man gå beina av seg i et helt år uten å rekke over alle, så vi satset på temaet ”klokker” denne gangen. Det skal jeg fortelle mer om en annen gang.

Majestetiske Melaka

Vi har nylig vært på en liten rundreise i Sør Øst Asia. Foruten alle de eksotiske opplevelsene den verdensdelen kan by på, så er det også mye å hente av inspirasjon for interiør – i alle fall for husfruer som elsker gammeldags kolonistil. Noe av det morsomste for meg er å finne fram til fine hoteller, som ikke bare kan by på fem stjerners service, men som også er lekre å se på.

Denne gangen var vi egentlig på jobb mesteparten av tida, men det ble heldigvis et par fridager også, slik at vi fikk sett oss litt rundt. Vi bodde på en rekke flotte steder, som jeg sikkert skal vise bilder og fortelle mer fra senere, men i dag tenkte jeg at jeg skulle dele litt av våre opplevelser i Melaka.

 CHRIST CHURCH er Melakas mest kjente byggverk. 

Denne lille vakre byen sørvest i Malaysia strutter av vel bevart historie og befinner seg på UNESCOs verdensarv-liste.  Byen ble grunnlagt for omlag 600 år siden, og fikk i følge legenden sitt navn fra et tre som vokser der. Parameswara, en prins som flyktet fra Sumatra, stoppet for å hvile seg under et tre som vokste ved elva. Mens han sto der kom et lite rådyr og skremte opp en av jakthundene hans så den falt i vannet. Prinsen tok dette som et tegn på at her ville den svake kunne vinne over den sterke, og bestemte seg for å anlegge hovedstaden til sitt nye kongerike her.

SYKKELDROSJE. Sjåførene pynter sin doninger til trengsel med blomster.

Med sin strategiske plassering midtveis langs stredet som forbandt Kina med India og det nære Østen, ble byen raskt et svært viktig senter for internasjonal sjøfart og handel, og den var snart et av de mektigste sultandømmer i området. En sånn by var selvsagt uimotståelig for de europeiske kolonimaktene. Portugiserne var først ute og gjorde sitt inntog på 1500-tallet. Hundre år senere overtok hollenderne, før engelskmennene tok makten i 1824. Helt fram til slutten av andre verdenskrig ble byen styrt av det britiske Øst India kompaniet og som en kronkoloni. I tillegg har rike kinesere og indiske handelsfolk preget byen. Det er klart at en så rik og variert historie setter sine spor på alle vis – både kulturelt og kulinarisk, og ikke minst når det gjelder byggeskikk.

 LITT AV ALT. Husene bærer preg av de mange kulturene som har påvirket byen.

Melaka har mangt slags husrom å tilby en reisende – alt fra de enkleste herberger til moderne og kjedelige kjedehoteller. Men, vil man bo med historisk stil, så er det bare ett sted som gjelder: The Majestic Malacca.

Huset skinner i hvitt der det ligger rett ved elva som i gamle dager var trafikkert av kinesiske djunker og seilskip lastet med krydder og silke. Bygningen er en levende del av Melakas fargerike historie. Hovedhuset er fra tyvetallet, og ble i sin tid bygget som en privat herregård for en rik kinesisk forretningsmann. Det ble gjort om til hotell i 1952, og drevet i nesten femti år før det ble stengt. Heldigvis var det noen som så verdien i det gamle huset og satte i gang en omfattende restaurering. Alt ble satt i stand i sin opprinnelige flotte stil og i tillegg bygde man en stor ny fløy som huser de fleste av gjesterommene. Nybygget ble ferdig i 2008, så der er selvsagt alt nytt og flott, men alt er trofast holdt i riktig stil, så man føler seg hensatt til fordums tider likevel.

LOBBY. Her får man servert en kald drink og kalde vaskekluter når man sjekker inn. De iskalde klutene er utrolig deilige etter at man har vandret ute i støv og tropevarme.

BIBLIOTEKET. De portugisiske flisene på gulvet er helt ubeskrivelig flotte. Jeg liker spesielt godt at de har fanget opp en av fargene i dem og malt bokhyllene så de matcher. Det er en forfriskende forskjell fra mørkt panel eller hvitmalte hyller. Vi har nøyaktig de samme stolene stående i det som en gang skal bli vårt bibliotek. Nå har vi fått god inspirasjon til resten av rommet. 

Bygningen er påvirket av både hollandsk, portugisisk, britisk og selvsagt malayisk stil. Gulvene er enten i teak eller fantastisk flotte portugisiske fliser. Møblene er mahogny og mørkt lær, mens de panelte veggene er malt i lyse pasteller. Overalt lyser det i stilsikre lamper i tradisjonell kinesisk porselen. Rommene er pyntet med nydelige gulvtepper og tjukke silkeputer, og på sengene er det redd opp med kjølig hvit bomull.

 

INNBYDENDE. Gjett om vi sov godt i denne senga.

Da vi ankom ble vi høflig eskortert opp til rommet vårt av en gutt som bar på en stor kurv. Vi lurte fælt på hva som var oppi der, og det viste seg å være et teservise. På rommet ble vi bedt om å sitte ned, og så fulgte en fin teseremoni med bitte små kopper varm grønn te.

TESEREMONI. Knøttsmå kopper med grønn te smakte forbausende deilig.

På soverommet var det en kjempeflott himmelseng, som var redd opp med lekkert sengetøy. Det var åpen løsning til badet, der et badekar på løveføtter tronet på tjukke fliser av marmor. Om man ønsket litt privatliv, kunne man trekke ut vegger så det ble helt innelukket. 

Badekaret var så innbydende at verken Hubby eller jeg klarte å motstå fristelsen til et karbad. Men vi måtte prøve dusjen også, for den hadde slik regnfalldusj i taket – helt herlig!

 

DEILIG BADESALT ble sporenstreks brukt opp.

SUITE. Noen av rommene har tilhørende stuer, som også er flott innredet.

Rommene var også rikelig utstyrt med lesestoff. Hotellet var blitt brukt som location for en fotobok om Melakas unike Nyonya-kultur, og den boken hadde selvsagt hedersplass. Nyonya er navnet som brukes om rike kinesere som har adoptert deler av den malayiske kulturen som sin egen. Denne kulturfusjonen har resultert i en helt spesiell egenart av klesstil, arkitektur og kokekunst som man ikke finner andre steder enn akkurat her.
Ellers var det massevis av lekre blader. Hubby fant et eksemplar av klokkemagasinet "Revolution", og ville sikkert tilbrakt flere lykkelige timer bare med å bla i det, men vi måtte jo ut og titte litt på byen.

LEKKER. Blant alle de tradisjonelle lampene i kinesisk porselen, var denne krystallampen et fint innslag.

Restauranten på hotellet er vel den eneste som skuffet oss bittelitt. Ikke det at maten var dårlig på noen måte, men det tok bare vinter og vår å få den servert. Men det skal de ha, når den først kom var den pyntet til trengsel, så kanskje det var det som tok så lang tid.

POSJERTE EGG kom med full pakke. Men baconet var laget av storfe, for Malaysia er jo et muslimsk land og svinekjøtt står ikke på menyen.

Hver helg er det nattmarked på Jonker Street, og det tiltrekker både turister og fastboende. Her kan man særlig finne antikviteter som er verdt å ta med hjem. Bare ikke forvent å gjøre et kupp - her vet de hva ting er verdt. I butikken "Beyond Treasures" møtte vi en bitteliten gammel kinesisk dame som velvillig viste oss alt butikken kunne by på, og det var ikke lite. Her var det mye "nygammelt" som damen avfeide glatt. "Pfft, sånt tull vil dere ikke ha! Kom så skal jeg vise dere noe spesielt fra før kulturrevolusjonen." Og frem kom den ene lekre vasen etter den andre. Vi endte opp med en fin liten skål som i følge Feng Shui skal bringe lykke til vårt hus. "Dere skal vende den mot alle himmelretningene først, og så må den plasseres i sør." Det er utført, så nå får vi bare lene oss tilbake og nyte lykken.
Ellers er blomstermalte tresko tingen å handle i Melaka. Det er en variant av de tradisjonelle hollandske treskoene, men mye finere. Dette er sko man faktisk kan bruke. Men vi handlet bare et knøttlite par med magneter til å henge på kjøleskapsdøra.

 

MYE MAT Å VELGE I. Kinesisk dim sum er bare av de rettene man kan meske seg med på gateserveringen på Jonker Street. Ferskpresset juice fra sukkerroer er en annen.

Melaka er bare et par timers bussreise fra enten Kuala Lumpur eller Singapore. Så skulle man befinne seg i en av de byene, er det virkelig verdt å legge inn en dag eller to ekstra i Melaka. Vi hadde bare et knapt døgn der, men vi rakk å oppleve mye spennende og inspirerende.