Enda mere blåbær

Det virker som vi drukner i blåbær for tida, og siden det er så sunt og deilig, synes jeg at vi er nødt til å spise dem. Det blir kjedelig å sylte alt sammen, så jeg prøver å finne andre måter å bruke dem på.

Her er to tips til andre bærglade:

Blåbærmuffins

BLÅBÆRMUFFINS MED SMULDRELOKK. Sprøtt og søtt.
Dette er noen digre beist av noen muffins, men så er det jo en amerikansk oppskrift.

Nok til 8 store eller 12 små muffins.

Ingredienser

250 g hvetemel

150 g sukker

2 ts bakepulver

1 ts vaniljesukker

En klype malt muskat

En klype salt

80 ml vegetabilsk olje

2 egg

80 ml melk

150 g friske blåbær

Sprø topping av smuldredeig (Kan sløyfes)

80 g sukker

50 g hvetemel

50 g smør

1 / 2 ts malt kanel

Forvarm ovnen til 200 grader.

Bland mel, sukker og resten av det tørre. Tilsett olje, melk og egg og bland godt sammen. Fold i blåbærene.

LITT MYE. Jeg brukte ikke alle bærene her, kanskje halvparten, men det var mer enn nok.

Fyll muffinsformene to tredjedels fulle. Ta omtrent en teskje med smuldredeig og form en flat kake som du legger på toppen av muffinsformen.

SMULDREDEIG. Dette er en amerikansk ide, og smaker supersøtt.
Veldig deilig når de er nystekte, men lokket holder seg ikke sprøtt særlig lenge.

Stek i 20 minutter. Om du lager store muffins eller med smuldrelokk, kan det ta litt lenger tid.

UTEN TOPPING. Jeg lagde noen muffins uten smuldredeig på toppen. De trenger kortere tid i ovnen.

Sjekk med en bit tørr spagetti om de er ferdige. 

--------------------------------------------------------------------------------

Blåbæriskrem

BLÅBÆRPARFAIT. Ser dette godt ut eller ser dette godt ut?

Dette er egentlig en parfait, og superenkel å lage. Eneste problemet er at det er så snadder at det spørs om du klarer å vente til den har frosset før du spiser den. 

Lag først en sukkerlake av 100 gram sukker og 1 dl. vann. La det fosskoke i omlag fem minutter, gjerne med en vaniljestang.

Pisk 5 eggeplommer lyse og kremete. Tilsett sukkerlaken i en tynn stråle. 

 Pisk 3 dl fløte med frøene fra vaniljestangen eller en teskje vaniljesukker.

Bland eggedosis og stivpisket krem.

Fold inn en blanding av blåbærsyltetøy og friske bær. 

Ha kremen over i porsjonsformer eller en større form, og sett i fryseren. Denne formen for iskrem trenger ikke røring hele tida, men gi den gjerne en omrøring en gang i timen eller så. 

Og så er det bare å kose seg med kaffekoppen og godsakene. :-)

God helg!

Ikke bare blåbær

Etter alt det fryktelige som skjedde på fredag, og etter dager med intens tv-titting og nettlesing, kjente vi i dag et sterkt behov for å komme oss ut og kjenne frisk luft og natur. Det eneste som har revet oss bort fra nyhetene var jo mandagens fakkeltog. Det var godt å være med på det, og oppleve det fantastiske engasjementet og samholdet folk viste - å se tilstedeværelsen av omsorg og omtanke og fraværet av hat og hevngjerrighet. Måten landet vårt har taklet denne hendelsen på, gjør meg stolt over å være norsk.
Og det er alt som trenges å sies om den saken akkurat her. Resten av innlegget er nemlig bare blåbær, for i dag lot vi altså tv-en være avslått hele dagen. I stedet bestemte vi oss for å være ute i hagen og plukke blåbærene som hang lubne og fristende på noen frodige tuer bak huset. Når man først har en slik fantastisk naturressurs i hagen, så ville det være synd å ikke benytte seg av den. Særlig i år, som det formelig bugner av bær.

Å plukke bær er terapeutisk arbeid. Man får ro i sjelen av å sitte der på sin lille krakk og høre på fuglene som synger og sauene som breker og bæljer inni skauen. Også er det så deilig å se bærspannet bli stadig fullere. Nå ja, pur idyll var det jo ikke hele tida. Det ryktes at Husfruen ble direkte ufin i språket da bikja tok et kenguruhopp oppi bærspannet og velta hele faenskapen. Hubby kom i alle fall styrtende for å finne ut hva i alle dager som foregikk. Hm...

Stakkars hunden mente jo ikke noe vondt med det hele. Han er jo så glad i blåbær, så han ble tilgitt, og fikk lov til å gumle i seg til tunga ble like blå som Husfruens fingre.

Vi fikk mer enn nok bær likevel. Tre kilo ble det til slutt, så det var litt av en jobb å renske det hele.

Hubby måtte grave fram den store fårikålgryta, for at vi skulle få plass til alt sammen.

Før vi begynte å koke syltetøy, måtte vi vaske glassene som har stått på lagring, og så bar det inn i stekovnen med dem for sterilisering.

Tjue minutter i vannbad på 100 grader gjør susen.

Hubby mente at Husfruen tok en aldri så liten Nigella her, med dristig utringning og bh'en synlig. Men jeg slikket i alle fall ikke sleiva, slik som hun alltid gjør. ;-)

Bæra må fosskoke et par minutter, og så må man skumme av. En fiskespade er alltid egnet til den jobben, synes jeg.

Siden vi ikke har noen konkurranse om bæra våre, lar vi dem henge til de er skikkelig modne og søte. Da trenger man ikke særlig med sukker. Her brukte jeg om lag tre kvart kilo sukker til tre kilo bær. Jeg foretrekker å bruke syltepulver, sånn at syltetøyet ikke skal bli så tyntflytende. Det er viktig å blande pulveret godt med sukkeret før man har det oppi gryta.

Straks man har hatt sukker i, blir syltetøyet blankt og deilig, og da er det ferdig.

Så er det oppi glassene med det hele. De skal fylles helt opp, slik at det blir så lite luft som mulig. Det er sikkert en fordel om man ikke griser fullt så fælt som jeg gjør også, men om man er like klønete med øsa, så lønner det seg å la glassene stå i vannbadet. Da slipper man å grise til benken. Blåbær setter skikkelig farge på kluter og benkeplater, så det er like greit å være føre var.

Glassene skal snus opp ned til de er helt avkjølt. Det ble nok til fire Norgesglass som skal settes på hylla i spiskammerset, for så å nytes utover vinteren når behovet for sommerlige vitaminer og antioksidanter melder seg. Men ett glass skal nytes med en gang.
Syltetøykrukka er forresten Opus fra Rosendahl, en serie jeg har fått sansen for. Lokket holder nemlig skikkelig tett, samtidig som det er lettvint og praktisk. Fin er den også.

Vi klarte selvsagt ikke vente til det ble kaldt før vi tok en liten prøvesmak. Mmm, nydelig!

Til kveldsmat ble det pannekaker med syltetøy. Hva ellers?

Synet av Norgesglassene som fremdeles står på benken og kjøler seg ned, bringer fram gode minner om safting og sylting på kjøkkenet til mormor. De får meg til å føle meg så gammeldags husmoderlig. Jeg er ganske så fornøyd med meg selv og dagens innsats, så nå har jeg fått litt inspirasjon til å sylte alle de lekre villbringebærene som står i veikanten her. Og så er det jo på høy tid å høste ripsbuskevekstene snart. De skal bli til deilig saft. Men denne busken som bugner av røde stikkelsbær, vet jeg sannelig ikke helt hva jeg skal gjøre med. Hva bruker man slike bær til, tro? Er det noen som har gode forslag?

Medfølelse med de berørte

Det er uvirkelig å se bildene fra Oslo og Utøya.
Nå må vi alle holde hodet kaldt og hjertet varmt.

I den trygge skyggen av Fru Glum

Det er nok ingen vei utenom, jeg må bare innrømme det – noen stor kakebaker er jeg ikke. Middagsmat og slikt, det er mer min greie. Når det gjelder kaker så har jeg en del takras på samvittigheten. Fjorårets 17.mai-bløtkake for eksempel, den går det gjetord om ennå. Enda jeg gjorde hele tre forsøk på å bake sukkerbrød. Det første ble svart og flatt, og endte rakt i søpla. Det andre ble ikke skikkelig ferdigstekt, men min mor fant ut at det var godt nok som fuglemat, så vi hadde noen måker som skrek ”Hurra!” ute i hagen. (Godt noen ble fornøyde.) Det tredje datt fra hverandre i store biter da jeg skulle dele det, men vi måtte bruke det likevel, for det var ikke flere egg igjen. Med masse krem og bær på, så kaka ikke helt gærn ut, men det var ikke akkurat lett å skjære pene stykker av den. Hubby minner meg humrende på at vi ikke klarte å bruke kakespaden, men måtte hente sleiv for å øse den over på tallerkenene. Jeg gremmes.

Eller så var det den gangen jeg svidde toppen på en eplekake, da jeg skulle ha kaffeselskap. Over mine stotrende bortforklaringer, var det en av gjestene som forsøkte å trøste meg: ”Denne gangen er den i alle fall stekt skikkelig!” Jeg gremmes enda mer.

Det ble selvsagt ikke tatt bilde ved den anledningen, men slikt som dette her er representativt for min bakekunst.
Bildet har jeg tjuvlånt fra aliciapolicia.blogspot.com - en annen kakebaker med problemer.

Jeg glemmer aldri den gangen da jeg bodde i kollektiv, og hadde utfoldet meg på kjøkkenet, da en av mine samboere kom inn med et redselslagent ansiktsutrykk og spurte: ”Har du bakt?!” Uff og huff!

Jeg vil tro at noen opplever kakebaking som ganske annerledes. Blant våre venner så finnes det nemlig en dame som stadig vekk tryller fram de lekreste kakekreasjoner. Hun kaller seg Fru Glum. Det går gjetord om hennes prestasjoner også, men av det mer positive slaget. Det hender ikke rent sjelden at jeg befinner meg i samtaler der noen sier: ”Åh, kan dere huske den fantastiske bløtkaka hun lagde til Herr Glums bursdag den gangen? Den med creme fraiche og blåbær.” (Vel, når sant skal sies så er det vel gjerne meg som fabler om akkurat denne kaka.)

Her i huset har Hubby og hans datter de siste dagene gått rundt og prata om ”the best cupcakes ever”. De som var av sjokolade med frosting av hvit og mørk sjokolade, og når vi bet i dem så var det herlig fyll av syrlige bringebær i midten. Også var det lovehearts og blomster på! For ikke å snakke om de syndig gode amerikanske cookiesene hun lagde. Jeg skjemmes nesten for å fortelle at Hubby og jeg og våre to tenåringer tømte en hel krukke med slike da vi var på besøk en gang.

Slike ferdigheter er det, som dere skjønner, ikke aldeles lett å konkurrere med for en som meg, men mitt liv som kakebaker har blitt mye lettere etter at Fru Glum begynte å blogge. På bloggen hennes finner jeg nå oppskrifter og bilder som gjør at selv jeg klarer å trylle på kjøkkenet. Når noen spør meg skeptisk om det er jeg som har bakt, så sier jeg bare: ”Det er Fru Glums oppskrift”, og dermed så hiver de seg over kakefatet. Jeg hadde tenkt om at ting ble mislykket, så ville jeg ha en å skylde på, men merkelig nok så har jeg klart å lage alt jeg har prøvd helt riktig. Mitt image som baker er nå sterkt på oppadgående. Jeg lagde for eksempel hennes ”Biscotti til begjær”, og tok dem med på jobben for å feire at vi hadde fått espressomaskin der. Nå synes de ikke bare at jeg er flink, men sofistikert. Slå den!

En oppskrift jeg har hatt spesiell suksess med er gulrotmuffins med ostekrem. Jeg har laget den så mange ganger at nå sitter den, og jeg har til og med fått så mye selvtillit at jeg har dristet meg til å prøve en litt annerledes frosting. Jeg bruker nemlig Tines mandarinost i stedet for naturell, og så korter jeg masse inn på sukkeret. Å få frostingen til å se skikkelig stiv og fin ut derimot, det har jeg ennå ikke mestret.

Søndagskaffen i dag ble en stor suksess. Kakene var kanskje ikke helt på høyden med disse loveheartsmuffinsene, men de gikk i alle fall ned på høykant.  I følge huset tenåring, som er her på sommerferie, så var de skikkelig "yummy"!

Eddie var aldeles delirisk over dem. Han får vanligvis ikke kaker, men maste og peip så fælt at han til slutt fikk smake.

Jeg må nok alltid finne meg i å være i skyggen av Fru Glum hva kakebaking angår. Det kan jeg leve med. Særlig om det kommer gode tips og råd min vei, og ikke minst om det vanker en kake neste gang vi kommer på besøk. (Kremt, hint hint.)