Puteprat

Til jul fikk vi nye hodeputer til senga vår, noen skikkelig fine noen fra Høie. ”Downfeel” heter de. Ikke ordentlig dun altså, men utrolig komfortable. For noen uker siden, da jeg var i skikkelig vårrengjøringsmodus, fikk jeg det for meg at jeg skulle vaske dem. Så langt været tillater det, henger vi alltid dynene våre ut til lufting over balkongen hver morgen, men putene blir som regel liggende inne.

Dere vet jo hvordan det er, når sola skinner og det blåser en lett bris; alt lukter så friskt og rent, – og jeg ville gjerne at putene skulle bli like vårfriske. Så jeg stappet dem i vaskemaskinen. Det var utrolig hvilket strev det var og få dytta dem nedi der, og det var ikke snakk om at det var plass til noe mer. Blid og fornøyd satte jeg programmet på 130 minutter, og gikk for å finne på noe annet.

Det jeg ikke tenkte på, var at da putene ble våte var de ikke på langt nær så voluminøse. De ble til to tynne men blytunge klumper, noe vaskemaskinen overhodet ikke var begeistret for. Den begynte å danse rundt på gulvet i vaskerommet, og sentrifugen ville ikke virke i det hele tatt.

Da jeg kom for å ta dem ut ble jeg møtt av en maskin på halv tolv og to klissblaute klumper. Min drøm om å hvile hodet på rene, duftende puter forsvant som dugg for solen. De måtte sikkert henge å dryppe av seg i en uke før det i det hele tatt var mulig å putte dem i tørketrommelen.

Men Hubby kom og ordnet opp, og reddet min komfortable nattesøvn (slik han i og for seg gjør hver natt). Han fikk seg et par timers jobb han ikke hadde regnet med, men med hjelp av et par velvalgte gloser, fikk han det til.

Her om dagen fant jeg noe annet puterelatert, som jeg heller ikke hadde regnet med. Da jeg var på leting etter noe helt annet i en skuff vi ikke bruker så ofte, falt blikket mitt på et vakkert grønt stoff pent innpakket i tynt papir. Det var ikke før jeg pakket det ut og fant to putetrekk i silke at jeg husket at vi hadde kjøpt dem på et marked i Hong Kong i fjor. Jeg måtte ha lagt dem vekk til jeg hadde funnet den rette plassen til dem, og så glemt det hele. Sånt skjer med meg hele tida. Skulle ikke forundre meg om det lurer ti putetrekk rundt omkring, gjemt vekk i skuffer og skap. Det er ikke for ingenting at jeg synes det er morsomt å lese om Rebecca Bloomwood. Ikke at jeg er aldeles shopoholiker altså, men det hender jeg kommer drassende hjem med ting som ender rett i bunnen av et skap.

Men nå inspirerte den friske vårgrønne fargen meg til å plassere putene i vår mørke skinnsofa. Der tar de seg nydelig ut, i fin harmoni med våre lysegrønne lenestoler.

På bokhylla over sofaen ligger en annen orientalsk suvenir som ser ut som om han kunne trenge en pute. Buddha har ligget og hvilt på albuen helt siden jeg dro ham med hjem fra Thailand for mer enn ti år siden. Hans rolige avslappede uttrykk minner meg om hvor deilig det er å krype oppi sofaen og meditere en liten stund.

Hm, tror jammen meg jeg skal finne meg en silkepute og gjøre akkurat det.