Plenplaner

Jeg har kanskje ikke særlig grønne fingre, men i dag har jeg i alle fall grønne tær – et resultat av å ha klippet plenen i sandaler.

Det har blitt sagt at en perfekt sommerdag er når solen skinner, en lett bris blåser, fuglene synger og gressklipperen er i stykker.
Vår gressklipper er derimot i perfekt stand.

Vel, jeg antar at vi burde egentlig være takknemlige for det, for i vår kamp mot mosen har vi gitt gresset en overdose gjødsel, og nå nærmest spruter det opp av jorda. Det må klippes minst to ganger i uka. Det er vanligvis Hubbys jobb, men siden han var travelt opptatt med andre ting i dag, falt oppgaven på meg denne gangen – etter lang tids overveielse om hvorvidt jeg var i stand til å klare jobben.

Dere skjønner det, at mine gressklipperferdigheter er ikke helt i tråd med Hubbys strenge krav til standard. For det første så tømmer jeg ikke gressoppsamlerboksen ofte nok, og da faller det ut stygge tjukke klumper av gress som fullstendig skjemmer ut plenen. For det andre – og dette er viktigere – følger jeg ikke reglene for retning. Jeg klipper litt her og litt der, og så synes jeg det er enklere å kjøre gressklipperen rundt i sirkler enn frem og tilbake. Dette får Hubby til å grøsse. I følge ham, skal en skikkelig engelsk plen ha rette striper. Han dro til og med fram en bok som svigerfar hadde sendt oss for å vise meg bilder.

Nåja, selv om jeg personlig ikke ser poenget med slike regler for gressklipping, så er jeg villig til å godta ideen om at det finnes en korrekt måte å utføre jobben på. Tross alt, så er Hubby helt ute av stand til å se poenget med å brette håndklær riktig, selv om det åpenbart er en riktig måte å gjøre dét på. (Foldes tre ganger på langs og så tre ganger på tvers – selvsagt. Bortsett fra om det er et badehåndkle, for da må det brettes dobbelt først.)

Uansett, etter denne teoretiske innføringen i faget, ble jeg dratt med ut i hagen for en praktisk demonstrasjon – bortover i en rett linje, så snu og tilbake igjen mens man overlapper forrige klippespor bitte litt. Deretter gikk han i gang med å klippe to runder langs kantene i hele hagen. Det var først da han oppdaget at jeg var blitt så utålmodig at det var like før jeg stampet av gårde og lot han gjøre hele jobben, at jeg til slutt ble tiltrodd selve gressklipperen.

Han ble stående en stund for å overse det hele, før et hissig blikk fra meg fikk ham til å tusle betuttet rundt til baksiden av huset.

Jeg skal fortelle dere en hemmelighet: Jeg vet faktisk hvordan jeg skal klippe plenen. Jeg kan gjøre det aldeles perfekt. Det er bare det at jeg foretrekker at Hubby gjør det. Så jeg gjør meg litt dummere enn det jeg er, sånn at han tror han er sååå mye flinkere enn meg. Men ta det med ro, det er ikke slik at jeg driver og utnytter verken hans arbeidskraft eller -vilje. Denne metoden er toveis. Jeg er nemlig temmelig sikker på at han dypt, innerst inne, vet hvordan man skal brette håndklær.

Det kan hende dog, at jeg ikke var flink nok til å skjule mine ferdigheter i dag, for etter at jeg var ferdig så sa han at jeg hadde vært sååå flink. Fillern og!

PERFEKT KLIPPET. Hagen vår med mer eller mindre rette striper.

I FULLT FLOR. Rododendronbusken vår er litt av et syn nå om dagen.

Mowing

There was never a sound beside the wood but one,

And that was my long scythe whispering to the ground.

What was it it whispered? I knew not well myself;

Perhaps it was something about the heat of the sun,

Something, perhaps, about the lack of sound—

And that was why it whispered and did not speak.

It was no dream of the gift of idle hours,

Or easy gold at the hand of fay or elf:

Anything more than the truth would have seemed too weak

To the earnest love that laid the swale in rows,

Not without feeble-pointed spikes of flowers

(Pale orchises), and scared a bright green snake.

The fact is the sweetest dream that labor knows.

My long scythe whispered and left the hay to make.

Robert Frost