Drømmer om Eden

Vi må innrømme at verken Hubby eller Husfruen er velsignet med grønne fingre, men siden vi nå er velsignet (Eller skal vi si forbannet?) med to mål tomt, blir hagearbeid en uunngåelig hobby. Arbeidsdelingen i hagen ble raskt bestemt. Hubby, som er inspirert av de velholdte engelske plenene i sitt hjemland, tok straks ansvar for gresset, mens alt som blomstret ble overlatt til Husfruen.

I fjor sommer, som var vår første her, gjorde vi ikke stort i hagen. Vi ville se hva som kom opp av jorda først. Da april kom med en overflod av krokus og påskeliljer, ble vi så spente på hva som ellers kunne titte opp, men bortsett fra et par rododendronbusker, var visst det det hele. Blomster hadde tydeligvis ikke vært høyt på dagsordenen hos den forrige eieren. Blomsterbedene så helt forferdelige ut, fulle av overgrodde busker og ugress. Faktisk så var det meste overgrodd. Hagesaks kom vi ikke langt med, det måtte motorsag til for å kjempe seg gjennom alt buskaset. Enkelte deler av hagen føltes som de hørte hjemme i The Day of the Triffids. Faktisk så var det vel bare plenen som ikke var overgrodd, der hadde mosen overtatt fullstendig.

Så, planen er at i år så skal vi røske skikkelig opp i det hele. Dessverre har vi ikke akkurat spektakulære resultater å vise til foreløpig, så vi har ingen skrytebilder å vise dere. I stedet tenkte vi at dere, som oss, kunne ha glede av å ta en titt på en hage vi besøkte i England for et par år siden. På en stupbratt, smal tomt som var anlagt over flere terrasser, hadde eierne (utrolig trivelige folk, forresten) klarte å skape seg et lite Eden av blomster. Vi har vel aldri vært så imponerte over en privat hage, verken før eller siden. Det artige var da eieren viste oss rundt i dette blomstrende, fargerike paradiset, og Husfruen spurte hva som var hans største stolthet oppi det hele. Han dro lenge på det, før han svarte: ”Hm, det må nok være agurkene mine, det.” Vi fikk aldri se dem, men dæven, de må jammen meg ha vært litt av noen beist om de skulle overgå blomsterprakten.

Her er bildene. Er de ikke inspirerende?