Brann, røyk og sot

I går hadde vi en forferdelig dag her på Hilltop House – det begynte nemlig å brenne.

Den nyoppussede kjellerstua var så å si ferdig, vi hadde båret inn møbler, fått alt på plass i hyllene og hengt opp lamper og bilder. Og så, mindre enn en time etter at jeg hadde hengt opp splitter nye vårhvite gardiner, eksploderte oljekaminen. Vi hadde akkurat satt oss ned med en kaffe for å nyte synet av den nye fine stua vår, da det smalt noe aldeles forferdelig. Svart røyk og sot veltet ut, og fylte opp hele huset. Hubby løp det han kunne for å stenge ventilen til parafintanken, og så rakk vi bare å ringe nødnummeret før vi måtte løpe ut.

Brannvesen og politi var raskt på pletten, men heldigvis viste det seg at brannen ikke utartet seg. Ståldøra foran fyrrommet stengte for flammene, og da oljeførselen var blitt stengt så brant det hele ned av seg selv. Etter smellet å dømme, hadde vi forestilt oss en skikkelig ruin inne i fyrrommet, men kaminen var faktisk like hel. Det var bare enkelte deler som var blitt blåst av.

Oljekaminen skjuler seg i dette skapet - heretter kalt "faenskapet". Den ser merkverdig bra ut etter eksplosjonen. Heldigvis sørget den solide ståldøra for at flammene ikke spredde seg. 

Dessverre var ikke alt bra likevel. Varmen fra fyringsanlegget fordeler seg rundt i huset via luftekanaler, og eksplosjonen hadde presset store mengder med sot ut gjennom disse. Etter at det første kaoset var over og vi kunne gå rundt i huset igjen, konstaterte vi raskt at absolutt alt var dekket av et fint lag med fet, beksvart sot. Møbler og gardiner, vegger og tak, bøker og bilder – alt er sotet.

Sånn ser det ut i vinduskarmene våre nå. Overalt ellers også. 

Verst gikk det selvsagt ut over kjellerstua. Det fine nye gulvteppet ser ikke ut etter at politifolk og brannmannskaper i digre støvler har tråkket soten ned i det.

En annen ting er lukta – det stinker røyk og parafin. To digre vifter har stått på siden i går, og det begynner igjen å bli levelig her, men det er jo ikke mulig å sette seg ned noe sted uten å bli skitten. Den seige soten setter seg fast på klær og på hud og er nesten umulig å skrubbe vekk. Det virker nesten som at det å gnikke og gnu på den bare gjør at den gnis inn. Det blir litt av en vaskejobb dette her, ja. Vi trodde selvsagt at vi skulle slippe unna den jobben, men den gang ei.

Forsikringsselskapene har selvsagt også vært her for å observere skaden. De har konstatert at det bør være mulig å vaske og rense det meste. Det er veldig lite som må saneres. Heldigvis, får vi si. Men, så er problemet at vi har innbo- og husforsikring i to forskjellige selskaper. Det betyr selvsagt to egenandeler, og enden på visa er at det vil komme til å koste oss nesten ti tusen kroner å få vasket huset. (På toppen av reparasjon av fyringsanlegget selvfølgelig.) Det er såpass mye at vi må vurdere om vi kan korte det ned ved å gjøre en del selv. Akk ja, vi får vel se det som tidenes vårrengjøring.

 Ved første øyekast ser det kanskje ikke så ille ut, men uansett hva man tar på, så får man sot på fingrene. Det er helt fortvilet. 

Heldigvis var dørene til soverommet og badet lukket da dette skjedde, så det er i alle fall to rom som ikke er så kritisk berørt. Kjøkkenet ligger også slik til at det fikk mindre sot enn resten av huset. Noe er det jo her også, men det ser ikke ut til å ha trengt inn i skaper og skuffer. Så det er beboelig her, og vi slipper i det minste å flytte ut mens vaskingen pågår.

Alle overflater er dekket at den ufyselige seige soten. 

Selvsagt er vi glade for at det ikke gikk verre enn det gjorde, men jeg må innrømme at jeg synes det hele er til å grine av. Det er ikke få ganger i løpet av det siste døgnet at vi har kikket på hverandre og rista på hodet – ”Måtte det skje akkurat nå?” Når den først skulle eksplodere, kunne ikke den forbaska oljefyren ha smelt for tre uker siden, før vi begynte å pusse opp? Da hadde det liksom ikke vært så ille. Men neida, det måtte skje mindre enn en time etter at vi var ferdig med oppussingen.

Det er vel bare å brette opp ermene og sette i gang igjen, men akkurat nå føles det som lufta har gått skikkelig ut av ballongen. 

Happy Valentine's

Det er litt over midnatt på Valentine's Day, men romantikken varer en liten stund til, ikke sant?

Gulvteppet på plass

Nå begynner det å smake fugl i kjellerstua. I dag har vi nemlig fått det nye gulvteppet på plass. Vegg-til-vegg-tepper er vel ikke akkurat det hotteste av det hotte, og vi lurte en stund på om vi skulle legge parkett i stedet for. Men, vi kom til at vi ville ha den lune effekten et teppe gir. Dette er tross alt et kjellerrom, og det er bare betong under. 

Vi har hatt en rekke teppeprøver med oss hjem for å finne det riktige, og vi ble ganske så fornøyde da det viste seg at det vi likte best også var det billigste. Sånt skjer ikke for ofte. 

Det var et skikkelig pes å få teppet inn i rommet og buksert mer eller mindre på plass. Ingen av oss hadde noen erfaring med å legge tepper, og her er i tillegg gulvlistene plassert sånn at teppet ligger mot dem i stedet for under, så det krevde skikkelig presisjon da det skulle skjæres til. 

Hubby klarte likevel brasene med glans, og teppet ble skåret så fint som bare det. 

Ble det ikke fint? Jeg synes liksom at hele rommet med ett ble helt ugjenkjennelig. 

Vi har allerede båret inn TVen og et par stoler, sånn at vi kan ta rommet i bruk allerede i kveld.  Resten av møblene må bare vente til elektrikeren har vært her og ordnet opp. Han skulle vært her denne uka, men vi har ikke sett snurten til ham til tross for at vi har ringt og purret. Det er kanskje urettferdig av meg, men jeg synes det er den samme leksa hver eneste gang vi skal ha en håndverker i huset. Det har hittil ikke skjedd én gang at de har kommet når de sier de skal. Nå har han lovet at han kommer på mandag, så vi får håpe at det ikke kommer noe i veien. 

Det er denne skranglete vindskeive lampetten som er problemets kjerne. All elektrisitet i rommet går gjennom den. Egentlig så synes jeg faktisk at den er litt kul i all sin syttitallsstil, men den passer ikke akkurat inn her nå. Kanskje jeg bør avertere "originale oransje retrolampetter" på finn.no. Lurer på om noen hadde villet ha dem. 

Nå skal vi i gang med å lage noe godt til kveldskosen, og så skal vi virkelig nyte kvelden i vår nye TV-stue. Kos dere i kveld, dere også!

Å se på maling tørke…

… er et alvorlig undervurdert tidsfordriv. Som jeg har oppdaget de siste dagene, trenger det slett ikke være så uendelig kjedelig som man vil ha det til. Faktisk har jeg funnet det direkte stimulerende.

Etter timelang slaving med malerkosten, har jeg på slutten av dagen lagt meg på gulvet så lang jeg er, for å strekke ut verkende nakke armer og rygg og for å beundre resultatet av vår innsats. Ettersom kjellerstua ble gradvis lysere og triveligere, har jeg funnet inspirasjon. Vi kan kanskje si jeg har sett lyset. Eller er det bare forvirrede fantasier fra en sliten anemiker? Ja ja, samma det. Jeg har i alle fall fått ideer. Gode ideer, synes jeg. Og det gjør Hubby også, i hvert fall når han kommer over den første reaksjonen jeg antar han vil få.

Men før jeg forteller ham og dere om ideene mine, så kan dere jo få se noen bilder fra arbeidets gang.

Sola som skinner inn gjennom de små vinduene har endelig fått noe å reflektere fra. Det gjorde litt av en forskjell bare det.

Vi brukte ”Klassisk hvit” fra Jotun. Sens-malingen er fantastisk å jobbe med ettersom den nesten ikke lukter i det hele tatt. Det er jo åpenbart en stor fordel på denne tida av året når man ikke kan lufte så lenge av gangen.

På lister og vinduskarmer er det samme farge, men vi har brukt en blankere oljemaling for å få litt kontrast. Det har blitt meg fortalt at akkurat det er ”ut”. Lisbeth Larsen i Jotun sa nemlig det, da jeg var på Bohus’ dameaften i høst. Jeg har jo fått med meg at nå er det matt som gjelder, men jeg synes liksom det blir litt stusslig, jeg. I alle fall på vinduskarmene.

Av samme grunn ville jeg heller ikke male veggene hvite. Det ville blitt for monotont og sterilt. Vi vurderte en slags beige farge, men Hubby ville gjerne prøve å beholde noe av teksturen i panelet. I taket er det bare kjedelig og triste planker, men på veggene er det faktisk ganske fin perlestaffpanel. Det var bare det at den var blitt så altfor mørk som var problemet. Så vi fant ut at vi skulle prøve oss på hvitpigmentert panellakk.

Jeg må innrømme at vi var en smule betuttet etter å ha tatt den første veggen. Dette var ikke helt slik vi hadde forestilt oss det, men vi fant ut at vi fikk jo bare fortsette og se hvordan det ble til slutt. Etter nok en stund med meditering på gulvet, begynte vi å få litt sansen for den likevel.

For øvrig var det langt fra kjedelig å se på denne malingen tørke. Vi har aldri jobba med noe som har tørka så fort før. Faktisk kan man bare male en planke ad gangen, for innen du har nådd slutten av planken så har andre enden nesten tørka alt. Man må jobbe raskt og effektivt, for om man maler over noe som allerede har tørka, så kan det bli skjoldete.

Vi diskuterte litt fram og tilbake om hvorvidt vi skulle male et strøk til, og kom fram til at vi ville prøve å få det en anelse hvitere. Det angra vi ikke på.

Så var det ideene mine da. Jo, jeg har en om en rosa-aktig åttitalls sofa (ja, du leste riktig) som sto igjen her etter den forrige huseieren. Kanskje den kan få en renessanse i kjellerstua. Siden vi jobber med et heller stramt budsjett her, så er det ikke aktuelt å kjøpe nye møbler, og jeg har ikke mye lyst til å bære den skotskrutete sofaen inn igjen.

Ettersom de nye fargene i rommet har trådt fram, har jeg tenkt mye på fargene på interiøret for øvrig. Selv om denne oppussingen i bunn og grunn er en jakt på lyset, så vil jeg ikke male møblene hvite. Til det er jeg altfor glad i mørk treverk. Derfor har jeg tenkt å bruke en veldig mørk brun farge som en kontrast til det beige/rosa/hvite. Så får vi håpe at det ikke gjør at rommet virker for mørkt igjen.

Jeg har også en ide som jeg er litt redd for å legge på bordet, for å si det på den måten. Den involverer Hubbys gamle salongbord og mørkebrun metallmaling. Aj aj, jeg kan levende forestille meg hva slags reaksjon det vil framprovosere. Den stakkars mannen ble jo helt satt ut da jeg foreslo å male furulampettene hans hvite. Han har ikke så lett for å akseptere endring av ting han har hatt ”i alle år”.

Dere får vite hvordan det går i morgen. Da skal vi forresten ut å kjøpe gulvteppe også. 

Ha en fin fredagskveld!

Frøken våryr

Hagebloggen Moseplassen har konkurranse om årets Frøken Solslikk, og jeg har bladd i bildearkivet for å finne noe å bidra med. Jeg hadde ganske mange fine bilder av flotte sommerblomster som står og soler seg, men jeg fant ut at jeg heller ville vise fram disse beskjedne men aldeles knusdeilige blåveisene.

Bildet ble tatt på min paradisøy Jomfruland utenfor Kragerø for noen år siden. I flere år har jeg og to venninner hatt en tradisjonell jomfrutur dit hver vår, for å se den ubeskrivelig vakre hvitveisblomstringen i eikeskogen. 

Dette året var vi litt tidlig ute. Hvitveisene sto fremdeles bare i knopp, men blåveisene er litt tidligere ute, så dem fikk vi nyte synet av. Det er langt fra like mange av de skjønne blå blomstene, så det føles nesten som et privilegium å få øye på de bittesmå blå frøknene som våryre presser seg fram gjennom tørt løv og kvist, og strutter usjenerte mot sola. 

Det er ikke mange andre blomster som gir meg den berusende følelsen av at nå - nå - er våren virkelig kommet. 

Åh, som jeg gleder meg til at den følelsen skal komme i år også. 

Give Away - Ramsign Skilt

Åh, så heldige dere er! Jeg er rent ut misunnelig, for dere har nemlig sjansen til å vinne et av de fantastisk vakre emaljeskiltene fra Ramsign.

Ramsign tilbyr ekte gammeldagse, håndlagde dørskilt med originalt design og fet blank emaljering.

Den heldige vinneren får selv velge nummer- eller navneskilt, og hvilken design man ønsker.

For å bli med i konkurransen, må du gå inn på Ramsign sin nettside og velge deg ut din favoritt.
Du får ett lodd for å skrive en kommentar der du forteller meg hvilket skilt du liker best.
Du kan få ytterligere ett lodd for å bli følger av Hilltop House, og enda ett om du linker til konkurransen fra din egen blogg eller fra Facebook.
Husk å skrive hvor mange lodd du tar.

Alle kan være med på konkurransen, også de som bor i utlandet, for Ramsign sender overalt. Selvsagt kan du også være med om du ikke har egen blogg, men da må du huske å skrive e-postadressen din, slik at jeg får tak i deg.

Fristen for å melde seg på konkurransen er 10. mars.

Lykke til!

Det er de små tingene i livet...

...som gjør det verdt å leve, sies det visst. Og det må vi vel være enige i.
Denne uken har Petunia "småting" som tema for sin fotoutfordring. Premien er et gavekort fra den flotte butikken Anglofilia, og jeg fant ut at jeg må hive meg på denne utfordringen i siste lita, siden jeg er så anglofil at jeg til og med har giftet meg med en engelskmann.

Bildet mitt handler om Hubby og om en av de viktigste små tingene som finnes - omsorg.

Saken er nemlig den at Husfruen har følt seg temmelig tuslete og tufs en god stund nå. Med skikkelig anemi blir man så trøtt at det eneste man orker er å gå å legge seg nedpå en stund. Da kommer gjerne Hubby med pledd og varmeflaske til meg, og for at jeg ikke skal ligge der alene og synes synd på meg selv, så får jeg selskap av sovebamsen Basse.

- Det er jo bare en liten ting, sier han, men for meg føles det stort å ha noen som passer på.

Enjoy the little things in life, for one day you may look back and realize they were the big things.