Skriften på veggen

Jeg har sett at såkalte veggord eller wallstickers med tekst har vært mektig populært blant interiørbloggerne en god stund, til tross for at VG bare for noen dager siden proklamerte at det er en ny trend. VG har altså ikke sett skriften på veggen like tidlig og tydelig som damene i bloglandia.

Selv har jeg vært litt treg med å hive meg på denne dilla. Jeg likte ideen av å ha tekst på veggene, men jeg synes det er litt kjedelig å ha det samme som alle andre. Så jeg prøvde forskjellige måter å unngå de masseproduserte greiene på.

Mitt første forsøk var en egen vri på soveromsklassikeren ”Always Kiss Me Goodnight”. Litt leking med Photoshop gav det drømmeaktige utseendet jeg var ute etter, og resultatet ble en morgengave til min kjære som havnet i glass og ramme over senga vår.

Fin, ikke sant?

Neste forsøk var å kjøpe flere ark med klistremerke-bokstaver for å lage egenkomponerte ord på veggene. Først ute var denne ved siden av kjøleskapet.

Her i gården oppfordres det ikke til dårlig samvittighet for kaloriene, nei. Vi har noen kilo for mye både Hubby og jeg (mest jeg), men man skal da kose seg med maten likevel, ikke sant?

En annen ting man absolutt skal kose seg med er kaffen. Vi simpelthen elsker god kaffe her i huset, så neste forsøk med klistremerkene var denne teksten på skapdøra over kaffemaskinen.

Teksten er artig synes jeg, men det var her problemet med bokstavene ble tydelig, for plutselig manglet jeg flere bokstaver. Det var bare to n’er på disse arkene, så i nøden måtte jeg snu en u opp ned. Det funker, så vidt.

Nå sitter jeg igjen med x’er, q’er, z’er og andre ubrukelig bokstaver, til jeg finner et morsomt ord med slike bokstaver.

Så jeg gav opp kombinasjonen av trend og originalitet, og fant ut at jeg skulle gå for de masseproduserte ordene likevel. Gjett om jeg ble sjokka da jeg så prisene rundt omkring. Det koster jo mange hundre kroner for et klistremerke! Men etter litt surfing fant jeg Fotoprint’n, som lagde omtrent det jeg ville ha for en overkommelig penge. De kunne dessuten levere i flere størrelser og farger, ikke bare sort. Jeg liker nemlig brunt bedre.

Jeg er veldig fornøyd med denne som henger under tallerkenhylla på kjøkkenet. Har også kjøpt et nytt ”kaffeord”, men det har ikke kommet på plass enda. Ønsker meg dessuten veldig en slik wallsticker med focaccia-oppskrift, men har foreløpig ikke funnet en som passer akkurat der jeg har lyst til å ha den. 

Denne ønsker velkommen til Hilltop House.

Og denne i sølvgrått pryder nattbordet mitt. Hva synes dere om denne lampefoten, forresten? 

Den sto igjen i huset her etter forrige eier, og jeg adopterte den umiddelbart. Skikkelig kitchy, men kul.

I tillegg har jeg kjøpt flere veggord til vaskerommet, som nå endelig kun er et par malingsstrøk fra å være ferdig. Gleder meg til å snart vise dere flere bilder derfra. 

En femstjerners opplevelse

Vi har nylig tilbrakt to uker i England – en uke hardkjør og en uke ferie. Det har vært både spennende og deilig.

Når det gjelder London, synes jeg alltid det er vanskelig å finne et fint hotell. I denne byen opptrer ikke adjektivene ”billig” og ”bra” i samme setning, og når man ikke har råd til 5000.- natta, så er det en utfordring å finne femstjerners overnatting som er innenfor budsjettet. Men, det har gått sport i det, og vi får det som regel til. Det er utrolig hvilke tilbud man kan komme over, om man bare leter litt. Finner man et knalltilbud på Hotels.com, kan det lønne seg å ringe direkte til hotellet å spørre om de kan matche det med noe enda bedre.

Dette med å bo på femstjerners hoteller er ikke noe vi har vært bortskjemt med i så veldig mange år. Da jeg var i tyveårsalderen hadde jeg aldeles dilla på å reise verden rundt som backpacker. Den gangen var målet å få pengene til å strekke lengst mulig, og når jeg tenker på hvor mange shabby herberger jeg har bodd på, synes jeg det er et under at jeg slapp unna med noen loppebitt i ny og ne. En gang bodde jeg faktisk et halvt år i telt (!) rundt omkring i Stillehavet og Australia. Det var litt av en opplevelse, men det var ikke mye luksus å spore akkurat. Den tiden er jeg ferdig med, synes jeg. Been there, done that, got the flee infested t-shirt. Jeg er i og for seg fremdeles like glad i å flakke rundt omkring, men nå som jeg har passert førti og har en travel jobb, så har jeg ikke lenger tid til å reise månedsvis rundt i verden, og de korte turene jeg tar vil jeg helst nyte i litt fornemme omgivelser. Selve hotellet har på en måte blitt en del av reisemålet for meg nå.

London kan by på både moderne og klassiske hoteller av den fornemme typen, og denne gangen valgte vi ”The Cranley”, som er et klassisk boutique luksushotell.  Hotellet er knøttlite, med bare 39 rom, og ligger i en liten bakgate i South Kensington. Det består egentlig av tre viktorianske townhouse som er slått sammen. Bygningen er fra 1869, og stilen bærer preg av dét.

Lobbyen er selvsagt ganske liten, men til gjengjeld svært pen og hyggelig – nesten som et lite bibliotek. Som sedvanlig i London, var det knapt en eneste av de ansatte som faktisk var engelske, noe som kan være ganske frustrerende om man prøver å kommunisere et poeng. Denne mannen her derimot, hadde så pen uttale at vi lurte på om han kanskje var unntaket som bekreftet regelen.

Hver kveld ble det servert champagne og kanapeer i salongen. Ingen av oss er vanligvis boblevannentusiaster, men et forfriskende glass viste seg å være så godt at det er noe vi lett kunne bli vant til.

Legg merke til fargene i innredningen. De har sitt utgangspunkt i de originale gulvflisene. Hele hotellet er innredet med nettopp disse fargene.

På rommet ble vi møtt av et fruktfat og drikke. Husfruen satte dessuten særlig pris på utvalget av lesestoff.

Himmelsengen i mahogany var enormt stor, og fylte mye av rommet. Sengetøyet var av irsk lin og hodegjerdet var håndbrodert i roslyn-mønster. Det var rett og slett lekkert!

Det var bare plass til én lenestol.

Selv om alt ellers var holdt i tradisjonell stil, var tv’en ikke direkte lekker. Men det skal jo godt gjøres å tilpasse en skjerm til viktoriansk stil. Det var også en docking-stasjon for dem som har Ipod.

Et lite skrivebord har akkurat plass til en bærbar pc, om man skal jobbe litt.

Badet var ikke stort, men hadde badekar og det som skulle til. Kranene var selvsagt av det klassiske slaget. Store, varme håndklær og myk bådekåpe er deilig etter badet. Såpene er fra det kjente engelske merket Penhaligon. Det er egentlig ikke min favoritt, men jeg satte likevel lite pris på at stuepiken var så gjerrig med å forsyne oss med nye hver dag. Da vi kom tilbake til hotellet andre dagen, fant vi ut at vi ikke hadde fått ny balsam selv om det knapt var en liten spiseskje igjen i flasken. Jeg ringte stuepiken for å spørre om mer. Da hun kom, sa hun strengt: "Du skal få mer når du har brukt opp det du har. Ikke før!" Hva skal man svare til sånt, da? Neste morgen bare gjemte vi unna alt som var av såper. 

Det finnes ingen frokostsal på hotellet, så hver morgen fikk vi frokosten brakt opp på rommet. Det var standard continental-frokost. Litt kjedelig med bare søtt pålegg, så vi supplerte litt med oster vi kjøpte selv. He he, slike oster som Hubby liker dufter ikke akkurat roser for å si det slik, så de måtte nok sikkert ha en real utlufting av minibaren etter at vi sjekket ut.

Vi måtte selvsagt innom Harrod’s og handle oss noe godt. 

Hubby lot seg friste av det store utvalget oster, og ble nok såpass sjarmert av de franske damene i ostedisken at vi endte opp med å kjøpe mer enn vi klarte å spise opp. Stilton-osten var for øvrig direkte himmelsk. Mmmm! Men vi sto over franske trøfler til 70 000.- kroner kiloen... 

Det er lett å ta seg fram med buss og undergrunnsbane i London, men fra The Cranley er det faktisk gåavstand til mange av de mest berømte attraksjonene. Man kan rusle til både Harrods og en rekke museer. I denne byen finnes det jo så mange museer at man gå beina av seg i et helt år uten å rekke over alle, så vi satset på temaet ”klokker” denne gangen. Det skal jeg fortelle mer om en annen gang.

Livstegn

Det har vært meget stille på bloggen de siste ukene, men ellers i tilværelsen er det mer enn nok av liv og røre. Med to forelskede tenåringer på besøk, deadline som henger over hodet mitt, nytt familiemedlem (Furryface), hus- og hagearbeid som MÅ gjøres og en endeløs rekke av håndverkere som kommer med stadig mer dårlig nytt om vaskerommet, så har ikke tiden strukket til.
Neste uke har besøket reist, bladet er gått i trykken, og vi har bestemt oss for å gi blaffen i alt arbeid og ta to dagers pustepause. Det gleder jeg meg stort til! Da kommer nok bloggeoverskuddet tilbake igjen også.

Inntil videre ville jeg bare be så pent om dere vil stemme på Hubby sitt nydelige bilde i Fotoverdens svarthvitt-konkurranse. Det avgjøres på Facebook. Legg gjerne igjen kommentar - det gir ekstra stemmer.
Tusen takk for hjelpen! :-)

Husfruen tok andreplassen

Tralala, jeg tok andreplassen i Petunias fotokonkurranse "Mitt lille land" med dette bildet.

Så morsomt og fullstendig uventet - ingen hadde jo stemt på meg som publikumsfavoritt.
Gjett om jeg er stolt! Dette var en fin overraskelse på feriens siste dag.

Den amerikanske drømmen

Det ville ikke være langt fra sannheten å si at den eldste nevøen min lever for biler – og da i første rekke amcar. Selv tilhører jeg den delen av menneskeheten som ser på biler som fremkomstmidler. Likevel skal jeg innrømme at jeg ble bittelitte grann imponert da denne doningen brumlet inn i oppkjørselen sist vi var i Skien.

EN PONTIAC CATALINA fra 1965. Ikke akkurat i strøken tilstand foreløpig, men nevøen min har store planer. Han har nok kjøpt seg en hobby, men det var sikkert det han ønska seg også. 

MANNFOLKPRAT. Hubby måtte selvsagt beundre den 6,3 liter store V8-motoren. 

GROM LYD fra baksetet sørger for at Elvis har skikkelige rockerytmer til hoftevrikkingen sin. 

OH, I WISH I WAS IN DIXIE... Bilen er direkte importert fra USA, og har nok trillet noen miles på Route 66. Nå må den vende seg til svingete smale veier i Telemark. Men Dixieflagget er på plass - på de obligatoriske terningene i speilet. Skulle Catalina likevel få hjemlengsel, regner jeg med at Elvis har litt sørstatspatriotisme på reportoiret.

♫♬♫♬ Oh, I wish I was in the land of cotton

Old times there are not forgotten

Look away! Look away! Look away! Dixie Land. ♫♬♫♬

FLAK. Man kunne sikkert parkert en El-bil eller to på panseret. 

Neste gang vi drar på besøk til Skien, så får kanskje tante lov til å sitte på en tur. Man kan jo håpe. :-)

IIIIIIIK!

Noen ganger er det ikke uhørt å oppføre seg som et hysterisk kvinnfolk. Jeg må innrømme at jeg følte det egentlig var på sin plass med et aldri så lite hvin, da vi oppdaget denne krabaten som hoppet rundt nede i vaskekjelleren.

Men, jeg tok meg sammen.

Det skjedde nemlig akkurat da vi fikk besøk og viste gjesten rundt i huset: ”Og her har vi vaskerommet. Vi holder på å pusse opp etter vannlekkasjen, så det er litt kaos, som du se… Hva F- -N???!!!” Der spratt det nemlig fram en feit, vortete padde, som ble skremt da vi slo på lyset. Den landa med et høylydt plask i det åpne avløpsrøret, og der sto vi og stirra forskrekka alle tre – gjesten, en smule beklemt. Skjønner jeg godt. Det er jo ikke akkurat så lett å finne på noe hyggelig å si i slike situasjoner. ”Dere har litt å slite med, ser jeg”, kom det til slutt.

”Eh, ja, det kan du godt si!”, sa Hubby, som tenkte akkurat det samme som meg: ”Aha!”

Dette forklarte nemlig hvorfor det et par dager før var en frosk i Hubbys støvel. Da vi var i Skien forrige helg, og skulle hjelpe min mor i hagen, ble det naturlig nok en smule oppstandelse da Hubby skulle dra på seg arbeidsstøvler og oppdaget at det var noe stort og levende nedi den ene. Ut ramla en tørr og huggærn frosk som tydeligvis hadde blitt med på tur over fjellet. Vi kunne ikke fatte og begripe hvordan den hadde havna nedi der. Riktignok hopper og spretter det lystig uti hagen, men støvlene hadde jo stått inne på vaskerommet hele tida.

Da sammenhengen gikk opp for meg, kjente jeg grøssende –UÆÆH– panikk ved tanken på at det kanskje skjulte seg dusinvis av ekle hoppedyr rundt i huset. Heldigvis fant jeg ikke noen, til tross for diskret men intens leting bak sofaer og under senger. (Du kan tro det er lite morsomt å vise fram huset sitt mens man skanner gulvet etter amfibier.)

Denne padda fikk i alle fall øyeblikkelig utkastelsesordre, og ble uten omsvøp hivd langt fanden i vold ut i geografien, der den pent kan lete etter annet husrom for vinteren. Avløpsrøret på sin side ble omhyggelig dekket til i påvente av rørlegger.

Dette forbaska røret har vært kilde til all verdens problemer for oss de siste ukene. Vi skulle jo få lagt nytt gulv for to uker siden, men da gulvleggeren kom, tok han én titt på røret og erklærte at dette var helt utbrukelig: ”Her er det ikke mulig å få det tett.”

Vi må innrømme at vi var litt i stuss selv, da vi fikk se hvilken tilstand det var i. Så da rørleggeren kom inn for å titte, var vi ikke aldeles overrasket da han konkluderte med at vi måtte meisle opp betongen og skifte ut hele skiten.

NYTT SLUK og ny-dryppende hovedkran.

Det ble endelig gjort på tirsdag. Så måtte den nye sementen tørke et par dager, før det til slutt skulle være klart for gulvleggeren igjen. Men som dere vet, er det ikke det ene så er det det andre. Han kom i går og hummet og ha’et (på bergensk!) og beklaget seg over alt han hadde å gjøre siden hele firmaet, bortsett fra ham, var på ferie. Dessuten var ”det hehr ’kje fullt så ænkælt”. Gulvet burde vært slipt, men siden disse tullete ”røhrlæggærene” nå hadde gjort sitt, måtte det nok sparkles i stedet, mente han. I tillegg kunne han ikke skjønne hvordan han skulle komme under og rundt hovedvannrørledningen. Den burde nok bokses inn. I ren frustrasjon rista han litt for hardt i den, med det resultatet at den begynte å lekke så smått.

Så nå blir det ny runddans. Dette trekker i langdrag.

I dag har vi venta på forgjeves på håndverkere. De hadde visst et oppdrag for Hydro på Kårstø også, så da blir nok vårt vaskerom prioritert vekk, forståelig nok. Vi håper de dukker opp neste uke, og ikke neste måned. Jeg trodde rørleggeren spøkte da han sa de skulle bli ferdig med rommet ”før jul en gang”, men nå er jeg ikke sikker lenger. 

FERDIG MALT. Nå venter vi bare på gulvet.

 PENSELSVING. Fargen på veggene heter Cappucino fra Jotun. Akkurat passe lys beige, synes jeg. Karmene er malt i blank hvit oljemaling. 

 FORNØYD MED DENNE. Den gamle døra med de fæle røde karmene ble god som ny med noen strøk hvitmaling.

HOBBYPLATER. Inni kroken her skal det bli hyller til vaskemidler og slikt.

Håper alle får en god helg, og minner om at det fortsatt er tid til å stemme på oss i fotokonkurransen til Petunia.  Om dere er enige med meg, så er det Hubby sitt bilde nr 84 som er finest. :-)

Gå HIT for å stemme!
Hubby har nummer 81 og 84.
Husfruen har nummer 73 og 75.

Stem på oss!

Nå har Petunia avstemming på sin fotokonkurranse "Mitt lille land". Både Hubby og jeg har deltatt med to bilder hver.

Håper riktig mange av dere vil ta turen innom Petunias blogg for å stemme på bildene våre. Det er fantastisk mange flotte bilder fra det vakre landet vårt, så vi trenger masse drahjelp om vi skal nå opp i teten.

Min favoritt er Hubbys bilde av Ranaelva. Håper det slår an hos mange.

Gå HIT for å stemme!
Hubby har nummer 81 og 84.
Husfruen har nummer 73 og 75.

Takk for hjelpen. :-)