Tro det eller ei, men jeg - dronningen av uferdige strikketøy - har faktisk klart å strikke ferdig et helt lite pledd!
Hah! Må si jeg er aldri så lite imponert over meg sjøl. Det typiske er jo at jeg strikker som en gal i to-tre dager, før jeg mister gnisten og hele greia ender opp i en plastpose som jeg etterhvert gjemmer innerst i et skap. Jeg har sikkert nærmere tjue halvferdige gensere og andre strikketøy liggende. Noen av dem ble påbegynt den gangen mohair var på moten, og det sier vel litt.
Rart egentlig, for da jeg gikk på videregående var jeg reneste strikkefantomet. I hver eneste time satt jeg og klirret i vei med pinnene mine. Jeg produserte sikkert minst to gensere i måneden. Men det var den gang det, og ikke nå.
Men denne gangen klarte jeg altså å holde helt til mål. Det var vel kombinasjonen av et ultraenkelt mønster og tjukke pinner, tenker jeg. Det gikk i hvert fall raskt unna, og jeg ble inspirert etterhvert som det vokste fram. Deilig å ha på fanget mens jeg strikket var det også, og nå er det blitt favoritten blant husets slumretepper.
Jeg er så misunnelig på folk som klarer å strikke slike store, kompliserte ting, slik som duken på salongbordet for eksempel. Den er det en venninne av meg i Bergen som har laget. Hun er en racer med strikkepinnene, og lar seg ikke skremme av verken pinnetykkelse nummer to eller tynt garn. Duken ligger bare til pynt, og blir raskt gjemt vekk om vi skal ha kaffegjester, for jeg er livredd for å vaske den. Tenk om den strekker seg og jeg ikke klarer å få den i fasong igjen. Det er sikkert et triks for det også, men jeg kjenner i alle fall ikke til det. I det hele tatt er jeg og strikkegarn ikke helt på bølgelengde.
Trevirke derimot, har jeg litt mer dreisen på. Mahogny-lysestaken i forgrunnen er mitt verk, og den er jeg ganske fornøyd med. I kjelleren har jeg fullt utstyr til tredreiing, men har ikke fått montert opp dreiebenken min ennå. Når det endelig blir gjort, kommer jeg sikkert til å tilbringe mang en hyggelig time der nede. Å jobbe med tre er kjempemoro, kanskje nettopp fordi at det går så raskt før man ser resultater.
Lurer på om jeg skal prøve å strikke en pute som matcher teppet. Her har jeg prøvd å se om det passer med en pelspute, men det var vel ikke helklaff. Men den puta er jo bare så deilig å hvile hodet på, da. Når vi får besøk, så hender det ganske ofte at folk blir sittende med den på fanget og kose med den, omtrent som en katt.
Det matcher visst bedre med den vanlig sofaputa, ser jeg, men den har jeg planer om å bytte ut snart, for jeg har nemlig fått noen biter av et nydelig sommerlig stoff, som jeg har tenkt å lage nye putetrekk av. Om jeg klarer å få symaskinen til å virke, da.
Hah! Må si jeg er aldri så lite imponert over meg sjøl. Det typiske er jo at jeg strikker som en gal i to-tre dager, før jeg mister gnisten og hele greia ender opp i en plastpose som jeg etterhvert gjemmer innerst i et skap. Jeg har sikkert nærmere tjue halvferdige gensere og andre strikketøy liggende. Noen av dem ble påbegynt den gangen mohair var på moten, og det sier vel litt.
Men denne gangen klarte jeg altså å holde helt til mål. Det var vel kombinasjonen av et ultraenkelt mønster og tjukke pinner, tenker jeg. Det gikk i hvert fall raskt unna, og jeg ble inspirert etterhvert som det vokste fram. Deilig å ha på fanget mens jeg strikket var det også, og nå er det blitt favoritten blant husets slumretepper.
Jeg er så misunnelig på folk som klarer å strikke slike store, kompliserte ting, slik som duken på salongbordet for eksempel. Den er det en venninne av meg i Bergen som har laget. Hun er en racer med strikkepinnene, og lar seg ikke skremme av verken pinnetykkelse nummer to eller tynt garn. Duken ligger bare til pynt, og blir raskt gjemt vekk om vi skal ha kaffegjester, for jeg er livredd for å vaske den. Tenk om den strekker seg og jeg ikke klarer å få den i fasong igjen. Det er sikkert et triks for det også, men jeg kjenner i alle fall ikke til det. I det hele tatt er jeg og strikkegarn ikke helt på bølgelengde.
Lurer på om jeg skal prøve å strikke en pute som matcher teppet. Her har jeg prøvd å se om det passer med en pelspute, men det var vel ikke helklaff. Men den puta er jo bare så deilig å hvile hodet på, da. Når vi får besøk, så hender det ganske ofte at folk blir sittende med den på fanget og kose med den, omtrent som en katt.
Det matcher visst bedre med den vanlig sofaputa, ser jeg, men den har jeg planer om å bytte ut snart, for jeg har nemlig fått noen biter av et nydelig sommerlig stoff, som jeg har tenkt å lage nye putetrekk av. Om jeg klarer å få symaskinen til å virke, da.
