Home Clean Home

Langt om lenge er vi nå i havn med tidenes vårrengjøring. Så å si hvert eneste rom i huset har blitt møysommelig renset for sot, og for en jobb det har vært! Hver eneste bok har blitt tatt ut av hylla, støvsugd og tørket av. Hver eneste lille gjenstand har blitt skrubbet og pusset. Alle tepper og møbler har blitt damprenset, alle pledd og gardiner har blitt ristet og luftet. Puh, kjenner jeg blir sliten bare av å skrive om det.

Da vi først sto foran jobben for noen uker siden, virket det hele nesten uoverkommelig, men vi har gått på med krum hals og strevd oss gjennom det, og nå er huset renere enn det har vært på årevis.

Jeg er spesielt imponert over Hubbys innsats i det hele. Uten å klage (nesten) har han stått på, og det er ingen liten bragd for en mann som anser husarbeid som noe av det verste som finnes, og noe han overhodet ikke foretar seg med mindre han blir bedt om det. Da skrider han til verket med samme holdning som en mann som går til galgen og har forsont seg med at det ikke finnes noen mulighet for å slippe unna. Han har til og med en egen stemme som utelukkende brukes til å prate om husarbeid – den er litt sånn stakkarslig og mutt, og minner ganske mye om Ludvig i Flåklypa.

Det er ikke lett å holde opp dampen når han først er i gang heller, og jeg innså fort at det var en alvorlig tabbe å gi ham ansvaret for å støvsuge bøkene. Hver eneste bok ble nemlig studert med stor interesse og alle omslagstekstene lest i sin helhet, før bøkene ble sortert inn i kategorier av lesverdighet. Men jobben ble nå gjort, selv om det tok sin tid. Når det gjelder bruk av tepperenser derimot, var han en skikkelig racer, og han lempet og løftet på tunge møbler som den reneste helten.

Og endelig, i løpet av helga kom vi i mål. Gangen, som hadde blitt brukt til oppbevaring av alt mulig, ble ryddet og vasket. Det er forresten lenge siden jeg har ligget på kne i trappa og skuret med børste, og jeg ble sjokkert over hvor ren den ble. Var muligens ikke bare sot som ble vasket vekk der, nei.

Her er altså gangen vår. Den har vi ikke vist bilder av før, av den gode grunn at fargen på veggene er aldeles grusom. Det må da være minst 25 år siden babyrosa var på moten interiørmessig? Nuvel, vi har store planer om å male her ganske snart, bare det blir litt varmere i været slik at vi kan lufte godt ut. Ser for meg en lys linaktig farge her. Tror nok det vil bli fint.

Etter ommøbleringen i kjellerstua, hadde vi plutselig en recliner vi ikke hadde plass til noe sted. Inntil vi finner på noe bedre, får den stå her. En gul silkepute fra Kina har også fått plass, siden det snart går mot påsketider.

Vinduskarmen her nede egner seg veldig dårlig til å sette blomster i, så jeg har snekret sammen et lite blomsterbord av en 20 cm bred mahoganyplanke og fire 3x3 cm staver. Det er ikke helt ferdig ennå, for det må pusses blankt og fint, før det skal oljes slik at den nydelige gløden i treverket kommer ordenlig fram. Akkurat det får vente til litt lenger utpå våren og jeg kan gjøre jobben utendørs, for slipestøv fra sånt mørkt treverk vil jeg ikke ha inne akkurat nå.

Sånt tett og fett treverk tåler uansett fint å bli tatt i bruk før det er behandlet, så her har Hubbys kaktuser fått sin plass. De er ikke mye fine de stikkeplantene der, synes jeg, men Hubby har lagt ned forbud om å kaste dem. Det er nemlig de eneste plantene han hadde i sin tidligere ungkarstilværelse, og har overlevd flere år med omsorgssvikt.

Dette digre beistet er Hubbys store stolthet, og blir konsekvent omtalt som ”han”, ikke ”den”. – Jeg har hatt ham siden han bare var en neve stor, sier Hubby stolt og kjærlig.

Jeg for min del er hellig overbevist om at stikkemonsteret er en ”hun” – og en sjalu sådan. Jeg er nemlig sikker på at hun er ute etter meg.  Det er ikke få ganger beistet har stukket meg i leggen når jeg har gått forbi i det jeg trodde var trygg avstand. Jeg skal love at et par sånne pigger gjør noe infernalsk vondt, så ”hun” og jeg har nå utviklet et gjensidig hatforhold, der hun stritter med piggene så fort jeg er i nærheten, og jeg truer med å avskjære henne fra vannkanna. Ikke at det ser ut til å affisere henne så meget at det gjør noe, for mens de andre kaktusene bærer preg av et tørt liv, ser hun ut til å trives enten hun får mye eller lite vann.

Telefonbordet er Husfruens verk. Det var mitt aller første møbelsnekkerprosjekt, og jeg er fremdeles stolt over at jeg fikk det til så fint. Det er laget av det australske treslaget jarrah, som har en aldeles nydelig kvalitet og glød. Bare se på bordplaten.

Vi har en god del flere av Husfruens møbelkreasjoner rundt i huset, og de kommer dere sikkert til å få se bilder av etter hvert.

Ha en fin uke!