Håpet er lysegrønt

Dette innlegget var egentlig planlagt som en del av NIBs utfordring om å vise fram nyttårsbordet, men så viser det seg altså at de har stengt for flere innlegg der. Akk ja, jeg legger nå ut bildene likevel jeg, for jeg synes at vi hadde et slikt fint bord.

Vi har en ganske staselig spisestue her på Hilltop House, men det er dessverre ikke så ofte den blir brukt. Så når man først har anledningen, så er det morsomt å pynte et skikkelig festbord med damask, krystall, sølv og alt som hører med.
Mitt tema for borddekkingen var håpet om et godt nytt år, og håpet er som kjent lysegrønt. At lysegrønt er en av mine favorittfarger hjelper jo også, da. Jeg synes at en nyttårsaften også er tid for et visst tilbakeblikk, så bordet er dekket med minner.

Jeg dekket først bordet med en stor hvit damaskduk og så en liten grønn en på tvers oppå. Dukene har jeg hatt mye glede av i mange år. De kjøpte jeg i Praha jula 1989. De som er gamle nok vil huske at det var en utrolig spennende tid. Jeg glemmer aldri den berusende frihetsfølelsen som preget Europa den jula. Å dra på juleferie til fløyelsrevolusjonens hovedstad var noe av det smarteste jeg har gjort i mitt liv.
Oppå dukene har jeg lagt en hvit gjennomskinnelig sizoflor bordløper med tynne gulltråder. Den pyntet også bryllupsbordet da vi giftet oss, og er selvsagt et veldig godt minne. :-)
De lysegrønne tallerknene er celadon som jeg møysommelig fraktet med meg fra Thailand. Det var så vidt jeg fikk dem med meg på et overfylt fly, der jeg nesten var sistemann ombord. Det var selvsagt ikke plass igjen i hyllene, og jeg kranglet med flyvertinnene som ville jeg skulle sende dem som innsjekket bagasje. Ikke pokker om jeg skulle få de fine tallerknene min knust, når jeg hadde brukt halve feriebudsjettet mitt på dem, så enden på visa var at jeg satt med esken på fanget hele flyturen fra Bangkok til Kastrup.
Krystallglassene fikk jeg til 30-årsdagen min, da alle vennene mine hadde gått sammen og spleiset på flotte glass til meg. Bestikket som er Admiral fra Hardangerbestikk, er også delvis gaver fra venner og familie. Jeg blir stadig vekk supplert med flere deler, og det er jeg kjempeglad for.
Drueklasen i jade er et annet reiseminne, fra Hong Kong denne gangen. Den ble kjøpt i 2001, da jeg feiret kinesisk nyttår der. Det var litt av en opplevelse, særlig da vi skjønte at kineserne ikke bare oppfant kruttet, men visste hvordan de skulle bruke det også. Maken til fyrverkeri som ble skutt opp fra lektere i havna har jeg aldri sett, hverken før er siden.
Serviettringene i sølv er det Hubby som har bidratt med. De var visstnok et loppemarkedkupp. Serviettene i lin er visst de eneste historieløse tingene på bordet. De ble ganske enkelt bestillt fra Bokklubben for noen uker siden. (Er det bare meg forresten, som kjøper mer interiørstasj enn bøker i Bokklubben?)

Det blir ikke et skikkelig festbord uten levende blomster, synes jeg. Midt i buketten troner en liten lysegrønn juletrekule som er arvet etter mormor.

Blomstervasen er også celadon kjøpt i Thailand. Den arvet jeg etter en venninne som dessverre forlot livet altfor tidlig. Jeg er så glad for at jeg fikk denne vasen fra familien hennes, for hun var nemlig reisekameraten min på den turen til Østen, og jeg husker alt det artige vi fikk oppleve sammen.

Middagstallerkene er tunge og ganske upraktiske, for jeg tør jo ikke sette dem i vaskemaskinen, men de er så fine at de må brukes likevel. Jeg liker så godt den krakelerte glasuren som kjennetegner celadon.

Saltkarene er også celadon. De fikk jeg i gave fra en venninne som hadde tatt dem med fra Bali. Den ene hadde lokk, som jeg dessverre klarte å knuse allerede da jeg pakket opp gaven, fordi det falt i gulvet . Det gjorde at jeg bestemte meg for å aldri mer ha fliser på kjøkkengulvet. Jeg knuste så masse greier de årene jeg bodde i et hus med terrakottagulv. Har man tregulv eller belegg, så tåler jo ting et lite fall på gulvet, men har man fliser så knuser ting for et godt ord.
Lysestakene fikk jeg av faren min for mange år siden. De er bare sølvbelagt, men de skinner så fint likevel. Rundt dem har jeg surret girlandere med hvite roser. (Nok et minne fra bryllupsbordet.) Når jeg ser bildet nå, så tenker jeg at det kanskje var litt over the top, men er det fest så er det fest.

På et nyttårsbord må man ha noen englevakter. Skal de ha jobben med å passe på oss i året som kommer, så bør de jo få være med på festen, ikke sant?