Stakkars sultne Bambi!

Vi var en liten tur i Skien i helga for å feire bursdagen til moren min. Noe av det hyggeligste med å besøke henne, er å se alle dyra som holder seg rundt huset hennes. Selv om hun bor mindre enn hundre meter fra hovedveien, så yrer det av dyreliv i den lille skogsstripen ned mot elva. Vi har sett både harer og grevlinger, rev og elg, og til og med gaupe og ulv. Men det vi ser mest av er rådyr. De rusler rundt huset dagen lang. Tydeligvis trives de veldig godt der, men etter måneder med kulde og drøye halvmeteren med snø, var det noen stakkarslige tynne krek som møtte oss.

Særlig lillegutt som ble født i fjor, så ut til å slite der han gravde desperat etter noe spiselig i den dype snøen. Da han kom tettere innpå oss, så vi at han sjanglet litt når han gikk og det var sårt å se hvor tynn han var blitt.

Stadig vekk var de borte på furubuskene for å gnage i seg noe grønt, men skal vi dømme etter hvor lang tid de brukte på å tygge hver munnfull, var dette seige saker.
Vi begynte å bli bekymret for at de kanskje ikke ville klare seg over vinteren, tross alt er det ennå flere måneder til våren kommer og det blir friske grønne skudd å spise. Så vi kjørte til Felleskjøpet for å høre om de kunne anbefale noe fôr til rådyra våre.

FK mente at kornavrens var tingen, så vi kjøpte en sekk med hjem. Den kostet bare 70 kroner for en sekk med 25 kilo, så det var ikke avskrekkende dyrt akkurat. Ekspeditøren mente av dyra nok kunne være litt skeptiske i begynnelsen, men at de sikkert snart ville få smaken på det.

Et problem var hvordan vi skulle lede rådyra til maten. De har sine opptråkkede stier som de sjelden går utenom, og vi kunne jo ikke forvente at min 80 år gamle mor skal vasse gjennom snø opp til midt på låret for å fôre dem hver dag. Hubby fant ut at han skulle tråkke opp en sti for dem, og legge et spor av pellets fram til matfatet.

Det gikk ikke lange tiden før en av dem kom tuslende for å se hva dette var for noe rart. De var skeptiske til å gå helt fram til matfatet, men da det mørknet av kveld, sto tre dyr der og gumlet i vei. Det var tilløp til litt knuffing, så det var tydelig at de oppfattet dette som godsaker. Får håpe alle fikk litt.

Dagen etter var i alle fall matfatet tomt, og mange spor fortalte at trafikken hadde vært stor i løpet av natta. Nå som vi har reist vestover igjen, blir det opp til mor å ta seg av fôringen framover. Det er en oppgave hun sikkert går inn for med liv og lyst, dyrekjær som hun er.

Har du også rådyr i nærheten? Kanskje det ville være en god ide å legge ut litt mat til dem. Litt ekstra næring kan bety forskjellen på liv og død, for mange dyr bukker under i slike harde vintermåneder. Selv om vi banner og hytter etter dem på våren, når de spiser opp nyutsprungne tulipaner eller stanger ned busker, så setter vi stor pris på dem, og vil jo gjerne nyte det vakre selskapet deres i mange år framover.