Det malte huset

Å gi huset vårt et meget tiltrengt strøk maling har vært på agendaen en stund, for oppe i lia her vi bor er vi utsatt for vær og vind. Det våte, kalde vestlandsklimaet setter virkelig malingen på prøve, og det var på høy tid å gjøre noe. Flere års gammel skitt og lort lå i tjukke lag, og på nordveggen kunne man knapt se den originale gulfargen for mengder av svartsopp. Det var ikke før vi klatret opp i stigen for å vaske, at vi så hvor ille det faktisk var. Men et par dagers hektisk innsats med kraftvask, børste og høytrykksspyler avslørte den fine gule malingen under. Huset så nesten ut som det skinte da vi kom kjørende opp bakken.

Det så faktisk veldig pent og solgult ut, og jeg begynte nesten å angre på min beslutning om å gå for en mer diskret grågrønn farge. Men jeg hadde blitt lei av ”rekkehusfargen” og 50 liter Drygolin var allerede innkjøpt, så jeg fant det best å holde tvilen for meg selv i tilfelle Hubby skulle se på meg med et hevet øyebryn og mumle sitt sedvanlige ”ingen kommentar”, sånn som han alltid gjør når han synes jeg er en smule dum. Uansett, så må man jo stole på sin intuisjon, ikke sant? Og min sa at grågrønt ville se stilig ut.

Et problem som raskt oppsto var å komme til i alle kriker og kroker, særlig gavlene ligger veldig uframkommelig til. Huset har blitt påbygd i flere omganger, og for å nå fram til gavlene er man nødt til å klatre på taket. Det er jo i og for seg greit nok, om man bare hadde hatt noe å holde seg fast i, men slikt fantes ikke. Hubby tilbrakte flere frustrerte timer med å fly rundt på byggvarehus og lete på internett etter en tak-krok til å sette på stigen, men slik var visst ikke å oppdrive.  – Lei en lift, sa alle vi spurte, men dessverre var ikke det noen mulighet heller, siden tomta er så kronglete. Så Hubby måtte klatre, noe verken han eller Husfruen var direkte begeistret for. Etter et par fåfengte forsøk på å balansere både seg selv og utstyr, mens Husfruen prøvde å holde stigen og bite negler samtidig, fant han heldigvis ut at det var på tide å kaste inn håndkledet. Det var på tide å innse det faktum at fjellklatring (eller takklatring i dette tilfelle) er en hobby han aldri trenger å vurdere seriøst.

DE TRASIGE GAVLENE er vanskelig å nå fram til. Takklatring er ikke Hubbys sterke side.

Redningen kom i vår nevø Henning. Rask og stø som en fjellgeit, sprinta han opp stigen og fikk jobben unna på null komma niks. Det var ikke lenge han gadd å bry seg med å bruke sikkerhetstauet som vi hadde brukt timevis på å få på plass. Han balanserte på taksteinene, malespann i en hånd og kosten i den andre, med sneipen dinglende og mobilen klemt nonchalant under øret. Selvsagt ville han bruke tida på noe nyttig og var travelt opptatt med å sjekke opp en viss blondine. Ellers spilte han Slipknot (hardrock) på full guffe. Dagens nyheter om at bassisten deres var død, var et hardt slag å takle. Han som hadde planer om konsert og greier; åssen skal det gå nå?

FJELLGEIT. Nevøen vår brydde seg ikke med sikkerhetssele særlig lenge. Han var mer opptatt med å sjarmere damer på mobilen. 

ARBEIDSKARER. Hubby og Henning i full gang med nordveggen over garasjen.

På bare tre dager fikk vi på det første strøket med maling, og jeg vil påstå at min intuisjon var god. Det ser skikkelig bra ut. Men det sies jo at maling er kunsten å beskytte et hus mot været og utsette det for kritikerne. Så kom igjen, bare la kommentarene regne over oss.

 VOILA! Vårt nymalte hus i all sin prakt.