Ikke bare blåbær

Etter alt det fryktelige som skjedde på fredag, og etter dager med intens tv-titting og nettlesing, kjente vi i dag et sterkt behov for å komme oss ut og kjenne frisk luft og natur. Det eneste som har revet oss bort fra nyhetene var jo mandagens fakkeltog. Det var godt å være med på det, og oppleve det fantastiske engasjementet og samholdet folk viste - å se tilstedeværelsen av omsorg og omtanke og fraværet av hat og hevngjerrighet. Måten landet vårt har taklet denne hendelsen på, gjør meg stolt over å være norsk.
Og det er alt som trenges å sies om den saken akkurat her. Resten av innlegget er nemlig bare blåbær, for i dag lot vi altså tv-en være avslått hele dagen. I stedet bestemte vi oss for å være ute i hagen og plukke blåbærene som hang lubne og fristende på noen frodige tuer bak huset. Når man først har en slik fantastisk naturressurs i hagen, så ville det være synd å ikke benytte seg av den. Særlig i år, som det formelig bugner av bær.

Å plukke bær er terapeutisk arbeid. Man får ro i sjelen av å sitte der på sin lille krakk og høre på fuglene som synger og sauene som breker og bæljer inni skauen. Også er det så deilig å se bærspannet bli stadig fullere. Nå ja, pur idyll var det jo ikke hele tida. Det ryktes at Husfruen ble direkte ufin i språket da bikja tok et kenguruhopp oppi bærspannet og velta hele faenskapen. Hubby kom i alle fall styrtende for å finne ut hva i alle dager som foregikk. Hm...

Stakkars hunden mente jo ikke noe vondt med det hele. Han er jo så glad i blåbær, så han ble tilgitt, og fikk lov til å gumle i seg til tunga ble like blå som Husfruens fingre.

Vi fikk mer enn nok bær likevel. Tre kilo ble det til slutt, så det var litt av en jobb å renske det hele.

Hubby måtte grave fram den store fårikålgryta, for at vi skulle få plass til alt sammen.

Før vi begynte å koke syltetøy, måtte vi vaske glassene som har stått på lagring, og så bar det inn i stekovnen med dem for sterilisering.

Tjue minutter i vannbad på 100 grader gjør susen.

Hubby mente at Husfruen tok en aldri så liten Nigella her, med dristig utringning og bh'en synlig. Men jeg slikket i alle fall ikke sleiva, slik som hun alltid gjør. ;-)

Bæra må fosskoke et par minutter, og så må man skumme av. En fiskespade er alltid egnet til den jobben, synes jeg.

Siden vi ikke har noen konkurranse om bæra våre, lar vi dem henge til de er skikkelig modne og søte. Da trenger man ikke særlig med sukker. Her brukte jeg om lag tre kvart kilo sukker til tre kilo bær. Jeg foretrekker å bruke syltepulver, sånn at syltetøyet ikke skal bli så tyntflytende. Det er viktig å blande pulveret godt med sukkeret før man har det oppi gryta.

Straks man har hatt sukker i, blir syltetøyet blankt og deilig, og da er det ferdig.

Så er det oppi glassene med det hele. De skal fylles helt opp, slik at det blir så lite luft som mulig. Det er sikkert en fordel om man ikke griser fullt så fælt som jeg gjør også, men om man er like klønete med øsa, så lønner det seg å la glassene stå i vannbadet. Da slipper man å grise til benken. Blåbær setter skikkelig farge på kluter og benkeplater, så det er like greit å være føre var.

Glassene skal snus opp ned til de er helt avkjølt. Det ble nok til fire Norgesglass som skal settes på hylla i spiskammerset, for så å nytes utover vinteren når behovet for sommerlige vitaminer og antioksidanter melder seg. Men ett glass skal nytes med en gang.
Syltetøykrukka er forresten Opus fra Rosendahl, en serie jeg har fått sansen for. Lokket holder nemlig skikkelig tett, samtidig som det er lettvint og praktisk. Fin er den også.

Vi klarte selvsagt ikke vente til det ble kaldt før vi tok en liten prøvesmak. Mmm, nydelig!

Til kveldsmat ble det pannekaker med syltetøy. Hva ellers?

Synet av Norgesglassene som fremdeles står på benken og kjøler seg ned, bringer fram gode minner om safting og sylting på kjøkkenet til mormor. De får meg til å føle meg så gammeldags husmoderlig. Jeg er ganske så fornøyd med meg selv og dagens innsats, så nå har jeg fått litt inspirasjon til å sylte alle de lekre villbringebærene som står i veikanten her. Og så er det jo på høy tid å høste ripsbuskevekstene snart. De skal bli til deilig saft. Men denne busken som bugner av røde stikkelsbær, vet jeg sannelig ikke helt hva jeg skal gjøre med. Hva bruker man slike bær til, tro? Er det noen som har gode forslag?