søndag 3. juli 2011

I den trygge skyggen av Fru Glum


Det er nok ingen vei utenom, jeg må bare innrømme det – noen stor kakebaker er jeg ikke. Middagsmat og slikt, det er mer min greie. Når det gjelder kaker så har jeg en del takras på samvittigheten. Fjorårets 17.mai-bløtkake for eksempel, den går det gjetord om ennå. Enda jeg gjorde hele tre forsøk på å bake sukkerbrød. Det første ble svart og flatt, og endte rakt i søpla. Det andre ble ikke skikkelig ferdigstekt, men min mor fant ut at det var godt nok som fuglemat, så vi hadde noen måker som skrek ”Hurra!” ute i hagen. (Godt noen ble fornøyde.) Det tredje datt fra hverandre i store biter da jeg skulle dele det, men vi måtte bruke det likevel, for det var ikke flere egg igjen. Med masse krem og bær på, så kaka ikke helt gærn ut, men det var ikke akkurat lett å skjære pene stykker av den. Hubby minner meg humrende på at vi ikke klarte å bruke kakespaden, men måtte hente sleiv for å øse den over på tallerkenene. Jeg gremmes.
Eller så var det den gangen jeg svidde toppen på en eplekake, da jeg skulle ha kaffeselskap. Over mine stotrende bortforklaringer, var det en av gjestene som forsøkte å trøste meg: ”Denne gangen er den i alle fall stekt skikkelig!” Jeg gremmes enda mer.

Det ble selvsagt ikke tatt bilde ved den anledningen, men slikt som dette her er representativt for min bakekunst.
Bildet har jeg tjuvlånt fra aliciapolicia.blogspot.com - en annen kakebaker med problemer.
Jeg glemmer aldri den gangen da jeg bodde i kollektiv, og hadde utfoldet meg på kjøkkenet, da en av mine samboere kom inn med et redselslagent ansiktsutrykk og spurte: ”Har du bakt?!” Uff og huff!
Jeg vil tro at noen opplever kakebaking som ganske annerledes. Blant våre venner så finnes det nemlig en dame som stadig vekk tryller fram de lekreste kakekreasjoner. Hun kaller seg Fru Glum. Det går gjetord om hennes prestasjoner også, men av det mer positive slaget. Det hender ikke rent sjelden at jeg befinner meg i samtaler der noen sier: ”Åh, kan dere huske den fantastiske bløtkaka hun lagde til Herr Glums bursdag den gangen? Den med creme fraiche og blåbær.” (Vel, når sant skal sies så er det vel gjerne meg som fabler om akkurat denne kaka.)


Her i huset har Hubby og hans datter de siste dagene gått rundt og prata om ”the best cupcakes ever”. De som var av sjokolade med frosting av hvit og mørk sjokolade, og når vi bet i dem så var det herlig fyll av syrlige bringebær i midten. Også var det lovehearts og blomster på! For ikke å snakke om de syndig gode amerikanske cookiesene hun lagde. Jeg skjemmes nesten for å fortelle at Hubby og jeg og våre to tenåringer tømte en hel krukke med slike da vi var på besøk en gang.
Slike ferdigheter er det, som dere skjønner, ikke aldeles lett å konkurrere med for en som meg, men mitt liv som kakebaker har blitt mye lettere etter at Fru Glum begynte å blogge. På bloggen hennes finner jeg nå oppskrifter og bilder som gjør at selv jeg klarer å trylle på kjøkkenet. Når noen spør meg skeptisk om det er jeg som har bakt, så sier jeg bare: ”Det er Fru Glums oppskrift”, og dermed så hiver de seg over kakefatet. Jeg hadde tenkt om at ting ble mislykket, så ville jeg ha en å skylde på, men merkelig nok så har jeg klart å lage alt jeg har prøvd helt riktig. Mitt image som baker er nå sterkt på oppadgående. Jeg lagde for eksempel hennes ”Biscotti til begjær”, og tok dem med på jobben for å feire at vi hadde fått espressomaskin der. Nå synes de ikke bare at jeg er flink, men sofistikert. Slå den!


En oppskrift jeg har hatt spesiell suksess med er gulrotmuffins med ostekrem. Jeg har laget den så mange ganger at nå sitter den, og jeg har til og med fått så mye selvtillit at jeg har dristet meg til å prøve en litt annerledes frosting. Jeg bruker nemlig Tines mandarinost i stedet for naturell, og så korter jeg masse inn på sukkeret. Å få frostingen til å se skikkelig stiv og fin ut derimot, det har jeg ennå ikke mestret.


Søndagskaffen i dag ble en stor suksess. Kakene var kanskje ikke helt på høyden med disse loveheartsmuffinsene, men de gikk i alle fall ned på høykant.  I følge huset tenåring, som er her på sommerferie, så var de skikkelig "yummy"!


Eddie var aldeles delirisk over dem. Han får vanligvis ikke kaker, men maste og peip så fælt at han til slutt fikk smake.


Jeg må nok alltid finne meg i å være i skyggen av Fru Glum hva kakebaking angår. Det kan jeg leve med. Særlig om det kommer gode tips og råd min vei, og ikke minst om det vanker en kake neste gang vi kommer på besøk. (Kremt, hint hint.)

5 kommentarer:

Herman Grans ♥ sa...

Ser kjempegode ut alle sammen syns eg :DTrur kanskje frostingen smelter ut fordi du har i mindre sukker (melis regner eg med) Pleier ihvertfall å bli rimelig stiv når eg pisker den lenge i kjøkkenmaskina med masse melis! :) Veit desverre ikkje nåke triks viss du har lyst å bruke mindre sukker :/ God søndagskveld! Hilsen Grete

Maleriet fargehandel sa...

Ikke rart du har stær i "taklampa" når du forer de med kake!!! ;P

Mvh Heidi

Anonym sa...

Nei da kjære du er jo flink i kjøkkenet (for det meste)... - Hubby.

Fru Glum fra Bakemyway sa...

Heisan

Stakk nettopp innom bloggen din fra hotel i København og jeg rødmer nesten slik som du skryter av bakingen min. Men veldig hyggelig da:-)) Det er klart det blir noe godt til kaffen neste gang dere stikker innom. Fortsatt god ferie fra familien Glum.

Mio sa...

Dette så kjempegodt ut!
Jeg har aldri vært noen flink kakebaker, men nå øyner jeg et håp om at jeg kanskje også kan få til de lekre cupcakene.
Takk for koselig hilsen.
Ønsker deg en fortsatt fin sommer.
Stor klem fra Mio