Dra meg baklengs

I fjor vår oppdaget vi at et par stærer syntes at takmønet på Hilltop House var et passende sted å stifte bo og få familie. Du kan se flere bilder av dem her.

SNADDER. Mamma Stær kommer med mat til sultne små under takmønet.

Selv om vi i og for seg syntes det var trivelig med fugleungekvitring og hektisk flyvetrening, så var vi ikke udelt begeistret for alt griseriet på loftet. I år så bestemte vi oss derfor for å tilby mer passende husrom.

Materialer ble innkjøpt, bøker ble konsultert og byggetegninger godkjent, før vi gav oss i ferd med å sage og hamre. Alt måtte jo ha de riktige dimensjonene, slik at Herr og fru Stær ville la seg friste til å ta inn på vårt Bed & Breakfast. Det skortet heller ikke på finesser som strategisk plasserte luftehull og innvendig klatrevegg for små ustøe fuglebebiser. Husfruen ofret til og med sin favoritt kulepenn i dreid eik, bare for at huset skulle få en flott vagle.

SKIKKELIG TIL VERKS med riktig størrelse på både kasse og hull (5 cm), slik at det skal passe til stærer.

For å gjøre pensjonatet ytterligere attraktivt og værbestandig, ble det pent malt med hvit Drygolin og utstyrt med skilt som fortalte at her var det plass i herberget. Den blivende tårnsuiten ble dessuten døpt ”kjærlighetsredet”, som en ublu oppfordring til amorøse utskeielser. Vi skrev det til og med på engelsk, i tilfelle vi hadde å gjøre med trekkfugler som ikke var helt stø på norsk.

IKKE FOR DE PRIPNE. Vi regelrett oppfordrer til utskeielser, men vi regner jo med at det lykkelige paret
som flytter inn er propert smidd i hymens lenker - i alle fall denne sommeren.

Det innflytningsklare huset ble hengt høyt opp på veggen over garasjetaket, trygt unna nabokattens rekkevidde, på en lun men skyggefull plass, like i nærheten av fjorårets residens.

TRYGT FESTET I VEGGEN på velegnet lunt og skyggefullt sted.

Da det kom på plass, skortet det ikke på forelskede par som kom på visning. Både blåmeis og kjøttmeis var innom for å inspisere, men Herr og Fru Stær lot seg ikke friste. Vi skjønte vi hadde tapt, da vi stadig vekk så dem lande på takmønet med nebbet fullt av byggematerialer, og det gikk ikke lange tida før det var et svare leven med piping og matmas fra bebisene der inne på loftet.

UTAKKNEMLIG PIPPIP foretrekker ulovlig husokkupasjon under mønet fremfor innkvartering i eget hus som skikkelige folk.

Makan til utakknemlige fjærkre! Som forsmådde husbyggere var vi temmelige snurte for at vår iherdige innsats ble så lite verdsatt, men vi lot huset henge likevel. Det kunne jo hende at andre bevingede gjester ville sette litt mer pris på vårt innkvarteringstilbud.

Det skulle vise seg at de gjorde også, men kanskje ikke helt slik vi hadde forestilt oss.

Vi hadde riktignok observert en og annen humle som surra rundt huset, men dere vet jo hvordan humla suser. De summer og flyr litt på måfå rundt dit de skal, før de krasjlander så nære de kommer, og rusler resten av veien. At noen av dem kravla inn i fuglehuset, trodde vi var tilfeldigheter. Helt til forleden dag, da Husfruen skulle sage litt på garasjetaket, som vi holder på å reparere. Jeg skjønte noe var galt da Hubby kremtet litt beklemt bak meg, og forsiktig ba meg kikke opp. Fra fuglekassa hørtes illsint brumming, og plutselig summet det en hel sverm med humler ut fra hullet. Akkurat da var vi glade for at humler ikke akkurat er presisjonsflygere, de kom jammen meg nære nok likevel. Det var helt tydelig at de siktet seg inn mot ansiktet, og vi måtte bare hive fra oss redskapen og komme oss i sikkerhet innomhus.

SUMMENDE FARE. Best å komme seg vekk når en gjeng hissige humler er på krigsstien.

Hm, her sto vi i en aldri så liten kattepine. Vi hadde ikke så veldig lyst til å nærme oss humlebolet en gang til, men garasjetaket er for tida bart og ubeskyttet, og vi kan ikke akkurat vente til høsten med å gjøre den jobben ferdig. Dessverre så så vi oss nødt til å velge den harde løsningen. Nå skal det riktignok være mulig å flytte slike humlebol, men i og med at fuglehuset er skrudd fast i veggen fra innsiden av kassa, så ville vi ikke klart det uten å ødelegge bolet likevel.

Da den tøffe beslutningen var tatt, ble det Hubbys oppgave å utføre den. Iført polstret varmedress, gummihansker og motorsykkelhjelm, klatret han opp stigen, utstyrt med en boks innsektspray og gaffateip. Kassa ble sprayet grundig før hullet ble teipet igjen. Uff og huff, man føler seg jo som Doktor Mengele over å være delaktig i et slikt massedrap, men vi følte at vi ikke hadde noe valg.

STENGT. Dette etablissementet blir ikke åpnet igjen før neste vår.

Nå får fuglekassa stå til lufting en ti måneders tid, før den forhåpentligvis blir innflytningsklar for mer velkomne beboere neste år. Da skal garasjetaket være tipp topp, og vi lover å ikke komme med utkastelsesordre uansett hvem det er som flytter inn der - men vi foretrekker at de har fjær.