Sky alt som heter busk og kratt!

Kari Diesen hadde sikkert beinflydd om hun så buskene her i gården. Man kunne foretatt seg både det ene og det andre inni der, nemlig. Om uløkka var ute, skulle jeg tro plassen ville være stor nok til å huse en liten familie også, om de ikke var altfor storforlangende. Hekkene våre har altså bokstavelig talt vokst oss over hodet (og det er ikke lite i Hubbys tilfelle).

FØR VEKST. Allerede i våres (før vi malte huset) kunne vi se at hekken var i største laget. Å klippe noe fasong på dette her var så å si umulig. Ettersom sommeren skred framover, tok hekken nesten overhånd. 

Den som en gang påsto at buksbom vokser sakte, har åpenbart ikke sett vår variant. Det grønne monsteret foran verandaen nådde episke proporsjoner i løpet av et par uker i sommer. Enda verre var det stelt med einebærbuskene som vokste inni hekken, sammen med diverse annet uidentifisert bladverk. Selv om Hubby jevnlig klippet det hele, ble det stadig vanskeligere å rekke opp til toppene, og vi var i ferd med å miste kontrollen fullstendig.

Noe som har gjort situasjonen enda verre, er at hekken ser ut til å være et yndet sted for bier. Ofte har det sett ut som hele hekken en stor zummende masse. Og, som Hubby fant ut på meget smertefullt vis for noen uker siden, må man ikke kimse av slike flyvende stikketing.

Han var ute og slåss mot buksbommen igjen, da jeg plutselig hørte en banning og sverting som ville passet best i en bryggebar full av kranglevorne sjømenn. Som du skjønner, så er ikke Hubby en mann som lider i stillhet (finnes slike menn?) og etter støynivået å dømme var jeg sikker på at han hadde klipt av seg en finger eller to. Men så begynte han å lespe, og kom styrtende inn på kjøkkenet med den verandaleppa. Jeg ilte til med bomullsdott med eddik på, mens jeg anstrengte meg til det ytterste for å ikke le da han stønnet om hvor ”foh ’ævli’ ’ondt” det gjorde. Stakkars, stakkars mann.

Vel, den siste uka har det sett ut som om biene har forlatt yndlingsstedet sitt, så vi tok sjansen på at det var trygt å prøve seg igjen. Utstyrt med hekksaks, sag og grenklipper, håpet vi at vi skulle komme til bunns i ting. Men den gang ei. Ettersom vi arbeidet oss innover, ble det åpenbart at vi måtte fram med motorsaga. Grener og stammer var like tjukke som låret til en voksen mann. Enkelte var til og med like tjukke som mine lår. (Alle som kjenner meg vil nå gispe forskrekket ”D’ække mulig!”.)

Etter timevis med beinhard jobbing fikk vi endelig tatt det verste. Problemet nå er at plenen er overstrødd med enorme hauger av grønt avfall. Trillebøra virket liksom så liten for denne jobben. For meg så det ut som vi trengte en traktor. Men Hubby forsikret meg om at en kompostkvern ville klare brasene. (En sånn en har han ønska seg lenge nemlig.) Så han dro lystig i vei til butikken og kom tilbake med toppmodellen fra Bosch. (Yndlingsmerket framfor noe.) Jeg må innrømme at jeg ganske surt mumlet noe om hvorfor i alle dager det bestandig var nødvendig å kjøpe det alle dyreste utstyret, og han dro fram det siste eksemplaret av ”Gjør det selv” som hadde kåret den til best i test. Så det så! (Samme bladet kåret forresten hekksaksa fra Bosch til best i test også, og det må innrømmes at den er ganske god.)

Hvorom allting er, så føler jeg nå at jeg absolutt ikke fortjener noe trøbbel neste gang jeg vil kjøpe noe dyrt til husholdningen. Uansett hva det måtte være skal jeg nok klare å grave fram en test om saken. (Ja, kjære, L’Occitane såpe er dyrt, men det er den beste, og som du har fortalt meg – kvalitet koster.)

Hm, når jeg tenker etter, så endte dette kanskje ikke så ille likevel.

BORTGJEMT. Inni alt buskasset dukket den fine blomsterpotta fra Spania opp igjen. Det er aldri så gærnt...

Mens vi er inne på L’Occitane, så er det fremdeles mulighet for å være med i vårt sommerlotteri der du kan vinne små såper og kremer. Lykke til!