En femstjerners opplevelse

Vi har nylig tilbrakt to uker i England – en uke hardkjør og en uke ferie. Det har vært både spennende og deilig.

Når det gjelder London, synes jeg alltid det er vanskelig å finne et fint hotell. I denne byen opptrer ikke adjektivene ”billig” og ”bra” i samme setning, og når man ikke har råd til 5000.- natta, så er det en utfordring å finne femstjerners overnatting som er innenfor budsjettet. Men, det har gått sport i det, og vi får det som regel til. Det er utrolig hvilke tilbud man kan komme over, om man bare leter litt. Finner man et knalltilbud på Hotels.com, kan det lønne seg å ringe direkte til hotellet å spørre om de kan matche det med noe enda bedre.

Dette med å bo på femstjerners hoteller er ikke noe vi har vært bortskjemt med i så veldig mange år. Da jeg var i tyveårsalderen hadde jeg aldeles dilla på å reise verden rundt som backpacker. Den gangen var målet å få pengene til å strekke lengst mulig, og når jeg tenker på hvor mange shabby herberger jeg har bodd på, synes jeg det er et under at jeg slapp unna med noen loppebitt i ny og ne. En gang bodde jeg faktisk et halvt år i telt (!) rundt omkring i Stillehavet og Australia. Det var litt av en opplevelse, men det var ikke mye luksus å spore akkurat. Den tiden er jeg ferdig med, synes jeg. Been there, done that, got the flee infested t-shirt. Jeg er i og for seg fremdeles like glad i å flakke rundt omkring, men nå som jeg har passert førti og har en travel jobb, så har jeg ikke lenger tid til å reise månedsvis rundt i verden, og de korte turene jeg tar vil jeg helst nyte i litt fornemme omgivelser. Selve hotellet har på en måte blitt en del av reisemålet for meg nå.

London kan by på både moderne og klassiske hoteller av den fornemme typen, og denne gangen valgte vi ”The Cranley”, som er et klassisk boutique luksushotell.  Hotellet er knøttlite, med bare 39 rom, og ligger i en liten bakgate i South Kensington. Det består egentlig av tre viktorianske townhouse som er slått sammen. Bygningen er fra 1869, og stilen bærer preg av dét.

Lobbyen er selvsagt ganske liten, men til gjengjeld svært pen og hyggelig – nesten som et lite bibliotek. Som sedvanlig i London, var det knapt en eneste av de ansatte som faktisk var engelske, noe som kan være ganske frustrerende om man prøver å kommunisere et poeng. Denne mannen her derimot, hadde så pen uttale at vi lurte på om han kanskje var unntaket som bekreftet regelen.

Hver kveld ble det servert champagne og kanapeer i salongen. Ingen av oss er vanligvis boblevannentusiaster, men et forfriskende glass viste seg å være så godt at det er noe vi lett kunne bli vant til.

Legg merke til fargene i innredningen. De har sitt utgangspunkt i de originale gulvflisene. Hele hotellet er innredet med nettopp disse fargene.

På rommet ble vi møtt av et fruktfat og drikke. Husfruen satte dessuten særlig pris på utvalget av lesestoff.

Himmelsengen i mahogany var enormt stor, og fylte mye av rommet. Sengetøyet var av irsk lin og hodegjerdet var håndbrodert i roslyn-mønster. Det var rett og slett lekkert!

Det var bare plass til én lenestol.

Selv om alt ellers var holdt i tradisjonell stil, var tv’en ikke direkte lekker. Men det skal jo godt gjøres å tilpasse en skjerm til viktoriansk stil. Det var også en docking-stasjon for dem som har Ipod.

Et lite skrivebord har akkurat plass til en bærbar pc, om man skal jobbe litt.

Badet var ikke stort, men hadde badekar og det som skulle til. Kranene var selvsagt av det klassiske slaget. Store, varme håndklær og myk bådekåpe er deilig etter badet. Såpene er fra det kjente engelske merket Penhaligon. Det er egentlig ikke min favoritt, men jeg satte likevel lite pris på at stuepiken var så gjerrig med å forsyne oss med nye hver dag. Da vi kom tilbake til hotellet andre dagen, fant vi ut at vi ikke hadde fått ny balsam selv om det knapt var en liten spiseskje igjen i flasken. Jeg ringte stuepiken for å spørre om mer. Da hun kom, sa hun strengt: "Du skal få mer når du har brukt opp det du har. Ikke før!" Hva skal man svare til sånt, da? Neste morgen bare gjemte vi unna alt som var av såper. 

Det finnes ingen frokostsal på hotellet, så hver morgen fikk vi frokosten brakt opp på rommet. Det var standard continental-frokost. Litt kjedelig med bare søtt pålegg, så vi supplerte litt med oster vi kjøpte selv. He he, slike oster som Hubby liker dufter ikke akkurat roser for å si det slik, så de måtte nok sikkert ha en real utlufting av minibaren etter at vi sjekket ut.

Vi måtte selvsagt innom Harrod’s og handle oss noe godt. 

Hubby lot seg friste av det store utvalget oster, og ble nok såpass sjarmert av de franske damene i ostedisken at vi endte opp med å kjøpe mer enn vi klarte å spise opp. Stilton-osten var for øvrig direkte himmelsk. Mmmm! Men vi sto over franske trøfler til 70 000.- kroner kiloen... 

Det er lett å ta seg fram med buss og undergrunnsbane i London, men fra The Cranley er det faktisk gåavstand til mange av de mest berømte attraksjonene. Man kan rusle til både Harrods og en rekke museer. I denne byen finnes det jo så mange museer at man gå beina av seg i et helt år uten å rekke over alle, så vi satset på temaet ”klokker” denne gangen. Det skal jeg fortelle mer om en annen gang.