Hilltop House

x-faktor blomsterutgaven: HVIT

2012-02-07T21:12:00.001+01:00

Moseplassen har en kjempeartig konkurranse gående for tiden - X-faktor for blomster, med stadig nye farger. I dag er det hvitt som teller.
Jeg tenkte jeg skulle prøve meg med dette bildet her, som dessverre ikke viser hvilken strålende rosedyrker jeg er - snarere tvert i mot. Schneewitchenrosen ble kjøpt inn som en liten og stusselig busk for et par år siden, men den kom seg og viste til og med tegn til og trives. Det var før vi fikk varmepumpe...
Dessverre ble det slik at da vi skulle montere varmepumpen, så var det eneste passende stedet for utedelen rett foran denne stakkars rosebusken, og siden har den vært utsatt for mer eller mindre konstant vind og blåst midt i fleisen. Det har den satt lite pris på for å si det mildt.
I fjor sommer fikk vi nøyaktig tre roser i løpet av hele sesongen, og du gjetter selvsagt riktig, det er disse tre du ser her. De ble blåst av som halvutsprungne knopper, men jeg satte kvisten i vann og klarte å holde liv i dem et par dager. Lenge nok til at de kunne pynte opp da jeg skulle ta bilder av mitt pimpede plantebord.
I år får jeg nok prøve å flytte denne stakkars rosen, ellers blir det vel like lite blomstring denne sommeren også.

Hvitt

2012-02-06T20:40:00.000+01:00

Det er lenge siden jeg har prøvd meg i en fotokonkurranse nå, så jeg fikk lyst til å prøve lykken i øyeblikk.net sin konkurranse, der man skal vise fram noe hvitt.
Bildet viser en pus vi hadde en gang. Hun var en ragdoll vi kalte "Lillesøster", og hun hadde de blåeste øynene man kunne tenke seg, en søøøt lyserosa snute og litt gråbrunt på panne og ører. Ellers var hun hvit som snø, og så vakker som bare en katt kan være.

"Nytt" bad til under 2000.-

2012-02-03T21:44:00.001+01:00

Baderomsoppussing er noe av det dyreste man kan gi seg kast med, men man kan gjøre mye med et par tusenlapper også fant vi ut.

Vi var så ivrige etter å komme i gang at vi glemte å ta bilde før vi fjernet toalettet.

Gjestebadet vårt var i ganske sørgelig forfatning. Det verste var utvilsomt et knallblått sprukket toalett og matchende servant. Underlig å tenke på at en eller annen gang har noen syntes at dette var så fint at det var verdt å bruke penger på.

Gjett om det var deilig å kjøre dette på tippen.

Det var en gammel taklampe som gav et snodig gult lys, så man ble seende aldeles gusten og rar ut. Ikke at det gjorde så veldig mye, for det var jo heller ikke noe speil over vasken. Det var ikke noe sted å sette fra seg ting, ikke noe håndklestativ og en rusten gammel varmeovn oppunder taket. Den turte vi ikke bruke, så det var alltid iskaldt der inne.

Egentlig, så burde vi jo bare revet hele rommet ned til stenderne og begynt på nytt, men det får duge en stund til, for vi skal nemlig snart i gang med mer omfattende oppussing av hovedbadet. Det vi ønsket var en liten og billig oppgradering for at det skulle se ørlite grann bedre ut. Vi fikk to tusen kroner i gave til jul, og fant ut at vi skulle bruke dem på badet. Etter jul er det salg hos mange byggevarebutikker, og vi benyttet sjansen til å plukke opp noen røverkjøp her og der.

Bare det å få nytt hvitt porselen gjorde hele rommet bedre, synes jeg.

Det første vi satte i gang med var å fjerne det gamle toalettet. Det gikk overraskende lett å få på plass det nye, selv om det å skifte ut et toalett er en jobb vi aldri har gjort før. Vi skrudde av vannet og løsnet koblinger, skrudde løs det gamle toalettet fra gulvet og løftet det vekk. Selve avløpsrøret var litt tilgrodd, men var ikke vanskelig å skrape rent. Vi fuget godt med våtromssilikon før vi løftet på plass det nye toalettet. Vi skrudde det løst fast i gulvet, vippet det til side og sprøytet silikon innunder, før vi strammet skruene. Så var det bare å koble til vannet.

Nye håndklekroker fikk vi også, og nytt fint håndkle fra Vossen. Velduftende verbenasåper fra L'Occitane har jeg alltid.

Dernest var det servanten sin tur. Den er plassert bak en dør, og med bare en drøy halvmeter til rådighet i bredden, så det er ikke plass til noe baderomsmøbel. Vi ønsket derfor å ha en liten servant, og fant ut at en søyle under ville ta seg pent ut.
Vi har mange ganger ristet på hodet over gjør-det-selv-forsøkene til den tidligere huseieren, og konkludert med at han må ha hatt vesentlig mer entusiasme enn kompetanse. En av de underlige tingene han hadde gjort var plassere varmt og kaldt vann på feil side, og det ville vi selvsagt rette opp, så vi brukte fleksible PET-slanger for å få koblet riktige rør til riktig side. Det som i praksis ble den største utfordringen var å få koblingene tette. De var av forskjellig størrelse og krevde overganger, så det var mange steder å lekke. Hubby har vist seg å være en habil rørlegger og klarte til slutt å få det tett.

Den gamle varmeovnen ble erstattet med en elektrisk håndklevarmer, som også varmer opp det lille rommet - til en viss grad i hvert fall. På morgenkvisten er det greit med to bad, og stort sett så er det Husfruen som trekker ned til gjestebadet, for Hubby trenger både lang tid og god plass til barberingen sin.

Myke varme håndklær er en hverdagsluksus alle burde unne seg.

Håndkletørkeren har uten tvil hevet komforten på badet flere hakk. Å svøpe seg inn i varme myke håndklær etter dusjen gjør trøtte morgenstunder litt mer utholdelige.

"Hjerterommet" kaller jeg badet nå.
Et toalett skal jo ha hjerte på døra. Her er det hjerte på skapdøra i stedet for.
Og et par andre steder også.

Et speilskap over vasken gav oss både speil og lagringsplass til slikt man trenger på et bad. Stilen er så enkel som det går an, så da får man stasje litt for å gjøre det en smule finere. Blondehjertet fikk jeg til jul. Fint, ikke sant?

Jeg fikk noen deilige kremer til jul også. På denne tida av året er jeg helt avhengig av en god håndkrem, og denne var helt nydelig. "Rings and Things"-skåla er noe jeg hadde liggende fra gamle dager. Jeg fant ut at den egnet seg perfekt til å ha bomullspinner i, slik at de er lett tilgjengelige.

Denne fine krukka kjøpte jeg i Thailand. Det skal liksom være ordentlig gull på den. Det spørs vel, men den er i alle fall nydelig, synes jeg. Fant ut at jeg kunne bruke den til å oppbevare bomullsdotter i.

Godlukt må man ha på badet. Denne nydelige krukka med vaniljeduftende hjerter oppi vant jeg i en give-away en gang.

Jeg ville gjerne ha en liten hylle til på badet, men det var vanskelig å finne en som passet, så jeg fant ut at jeg skulle lage en, og kjøpte hylleknekter og en melamin-plate fra Biltema. Jeg hadde en gammel kalender med et bilde jeg likte, som passet ganske fint inn her.

Ikea har lansert en serie med nydelige glassting til badet. Jeg måtte bare kjøpe denne skåla som jeg har fyllt med små deilige såper.

Denne knøttlille rottingkommoden sto igjen i huset da vi flyttet inn. Den rommer ikke så mye, men tar heller ikke mye plass, så den passer fint her inne.

Nå har vårblomstene begynt å komme i butikkene, og jeg har kjøpt inn diverse fargeklatter til huset. Vinduskarmen på badet måtte selvsagt få en fin blå Primula.

Her er resultatet av to tusen velanvendte kroner. En fin liten ansiktsløfting, ikke sant?

Budsjettet:

Toalett: 500.-
Servant: 199.-
Søyle: 99.-
Kran: 250.-
Koblinger: 150.-
Håndkletørker: 250.-
Kroker: 78.-
Skap: 299.-
Hylleplate: 38.-
Hylleknekter: 19.-
Taklampe: 99.-
------------------------
Sum 1981.-

God Jul!

2011-12-23T00:49:00.002+01:00

Smultringer

2011-12-18T21:25:00.000+01:00

I år har det faktisk blitt en del baking nå før jul, og selv om vi ennå ikke har kommet opp i de obligatoriske sju slaga, så er i alle fall fire forskjellige julekaker i boks. Det varierer litt fra år til år hva vi har lyst til å lage, men smultringer er obligatoriske. Det er jo få ting som smaker så godt som ferske smultringer rett fra gryta.

Jeg har brukt den samme oppskriften i alle år, og den er alltid like vellykket.

2 egg
150 gram sukker
1 dl rømme
1 1/2 dl fløte
400 gram hvetemel
1 ts kardemomme
3 ts bakepulver
En klype salt

Pisk først eggedosis, og bland i rømme og fløte. Rør deretter forsiktig inn det tørre.
Jeg har lært at deigen skal stå kaldt noen timer, helst over natta i kjøleskap, før man kjevler den ut.
Jeg har pleid å steke dem i en høy jerngryte, men fant ut i år at den vide Le Creuset sautepannen var helt ideell til smultringsteking.
Selv bruker jeg Flott matfett til å steke i. Ordentlig smult lukter for heftig, synes jeg.

Vi må nok sikkert bake en omgang til med ringer i jula, for de har en tendens til å forsvinne fort. En gang da vi inviterte til juleverksted med bakst, stekte jeg mer enn 150 ringer. Det ble en enorm haug, og jeg tenkte at nå har vi sikkert smultringer fram til påske. Men da kvelden var omme, var det ikke en eneste smultring igjen. De 12 gjestene hadde gumlet i seg alle sammen.

Puddelgutten vår fikk være prøvesmaker i år. En oppgave han så ut til å sette stor pris på.

Jommen sa jeg smør!

2011-11-30T23:18:00.000+01:00

"Den store smørkrisa" er visstnok avverget kunne vi lese i avisa i dag. Tollsatsen settes drastisk ned, og nå er det fritt fram for import. Da blir det nok jul i år også, ikke minst for alle dem som sverger til lavkarbo, og bare skal ha fete saker på menyen. I butikken vår har ikke smøret fra kontinentet nådd fram ennå, og det var "Beklager, utsolgt" på hver eneste hylle. Men rømme og fløte hadde de jo, og da fant jeg ut at jeg måtte ta saken i egne hender. Resultatet ble det beste smøret jeg har smakt noen gang.

Siden det kanskje er flere som kunne tenke seg å prøve "hjemmekinning", skal dere få fremgangsmåten her. Det er så enkelt at det nesten er skuffende, men det er det jo ikke alle som vet, så du kan sikkert klare å imponere mange ved å servere selvkinnet smør til julematen.

Som basis kan du bruke rømme, fløte eller en kombinasjon. Rømme gir en fin syrlighet og litt ekstra piff i smaken.

Jeg lagde halvt om halvt - et beger seterrømme og omtrent like mye kremfløte.

En foodprosessor viste seg å være velegnet til jobben, men man kan sikkert bruke alt mulig slags verktøy som kan piske fort og lenge. Først får man en skikkelig tykk og lekker krem.

Etter noen minutter skiller den seg, og det gule smøret kommer fram, mens kjernemelken skilles fra.

Når det er ferdig, ser det slik ut.

Samle alt smøret i en klump, og press ut så mye melk du klarer.

Ta så klumpen opp, og kna og skvis vekk mer melk. Det vil likevel være enda mer melk igjen, så...

... smørklumpen må få seg et bad i isvann. Ha en stor bolle med skikkelig iskaldt vann (bruk helst isbiter), og klem og kna smøret nedi vannet. Bytt vann noen ganger til du ikke lenger kan se at det kommer mer melk fra smøret.

Tørk vekk vannet med et papirhånkle. Smøret skal nå ha en fin og fast konsistens, som er lett å jobbe med.

Litt salt må til. Smak deg gjerne fram. Jeg brukte omlag en teskje til denne mengden.

Da er smøret ferdig, og kan has over i en passende beholder. Vi hadde en tom Stilton-krukke som passet perfekt til slikt bruk.

Selvsagt kan man tilsette mer smak om man ønsker. Vi holdt igjen litt, for å lage Sandefjordsmør. Hakket kruspersille, et par skjeer sitronsaft og litt revet sitronskall, er alt som skal til. Ha gjerne litt kvernet hvit pepper i også.

Dette kommer til å bli skikkelig lekkert på fisk.

Kjernemelken som blir til overs kan drikkes, men den smaker ganske syrlig og med mindre du siler den skikkelig, vil det være små smørklumper i den.

Vi valgte heller å bruke den i brøddeig. Her havnet også restene etter gårsdagens moste poteter, så dette ble et skikkelig saftig og godt brød.

Hjemmekinnet smør som smelter på nybakt brød - kan det friste?
Bare prøv selv, så skal du få oppleve hvor godt det smaker!

Fremdeles liv i hagen

2011-10-17T17:04:00.000+02:00

Selv om den første frostnatta forlengst har tatt knekken på de fleste av sommerens blomster, er det fremdeles noen hardhauser som holder stand. De strekker på hodene sine, og gjør sitt beste for å nyte den lave høstsola når den en sjelden gang viser seg.

De spanske margerittene holder ennå ut, selv om blomstringen kanskje ikke er like frodig som før. Vakre er de nå uansett.

Ser ut som det er på tide og samle frø fra ringblomstene, sånn at jeg kan plante flere til neste år. Ringblomstene var en av årets mest vellykkede nykommere, som sørget et flott blomsterflor foran huset. Jeg tror de kommer igjen av seg selv til våren, men jeg vil gjerne ha dem andre steder også.

Jeg husker ikke hva disse raringene heter, men de begynte faktisk ikke å blomstre før i oktober. Hele sommeren har det grønne buskaset stått der så beskjedent, og jeg trodde aldri det skulle komme noe ut av disse frøene. Men nå på høsten er det altså disse har sin tid. De er fremdeles fulle av blomsterknopper som venter på å springe ut.
Vinteren er lang, så det er godt det finnes slike tøffe blomster, som forlenger sommersesongen en stakket stund.

På tapeten

2011-10-07T18:55:00.000+02:00

NIBs utfordring denne måneden er å vise fram bruk av tapet.
Som så mange andre har jeg fallt for Effingers Pip-tapet, med de små fine fuglene på. Egenlig liker jeg den grå varianten best, men her skal jeg vise fram en rosa versjon.

Dette skal bli en gave til husets datter. (Får håpe hun ikke leser dette, da.) Her har jeg skåret til en tapetbit og limt på et serveringsbrett i hvitbeiset eik. Enklere blir det ikke.

Et matchende krus og en tallerken er også del av presangen.

Jeg måtte bare "prøvekjøre" kruset først selv. :-) Jeg aner ikke hvorfor, men jeg elsker slike kopper med mønster på innsiden.

Å se mønsteret gå igjen på både brettet og tapeten er skikkelig fint.

Det rosa mønsteret inspirerte meg til å finne fram strikkepinnene og rosa garn. Det skal bli noe så enkelt som en oppvaskklut, som skal følge med presangen. Hun trenger jo noe pent å av tørke brettet med, må vite.

Selv om høsten definitivt har kommet, er det heldigvis enkelte planter som holder stand, og vi kan fremdeles nyte privilegiet av å hente inn noen blomster fra hagen. Rart egentlig, hvordan en slik enslig liten blomst kan løfte humøret hos meg.

Tror dere ikke te og kjeks vil smake godt når det blir servert på denne måten, da?

Mat fra egen hage

2011-09-15T20:37:00.000+02:00

Det store kjøkkenhageprosjektet mitt har nesten regna helt bort i sommer. Det har simpelthen vært for lite sol til at grønnsakene har fått kraft til å vokse seg store og fine. I tillegg har det vært så vått at en del har regelrett drukna. Det var faktisk så ille at det vokste grønnalger i vanndammene bak i hagen. Det ble jo aldri tørt nok til at jorda klarte å ta i mot alt dette vannet. På grunn av all fuktigheten har både ertene og flere andre planter har pådratt seg en slags soppsykdom.

De eneste som trives i slikt vær er mordersneglene, og de har spist seg skikkelig feite på mine grønnsaksspirer. Tenk, de spiste opp alle redikkene mine, så nær som én. Bønneplantene som var så fine og kraftige da jeg plantet dem ut, ble raskt redusert til stygge stengler som nesten ikke klarte å produsere en eneste bønne.

Man mister litt motet under slike forhold, men jeg var likevel fast bestemt på at alt slitet skulle betale seg med i alle fall et par middager. Så i dag gikk jeg ut mellom regnbygene, og høstet inn et lite utvalg for å akkompagnere kjøttkakene.

Tja, dette er jo ikke akkurat den bugnende grønnsakskurven jeg hadde ønsket meg, men det holder til middag for to. Her har vi poteter i ymse størrelser, gulrøtter i mer og mindre obskøne fasonger, et par stusslige grønne bønner, noen ertebelger, en liten løk, to bittesmå purrer, noen sukkerter, og en eneste enslig cherrytomat. Ingen av de andre har blitt røde ennå, og det spørs vel om de blir det heller, nå som vi sliter med både lave nattetemperaturer og mangel på sol. Men, jeg har ikke helt gitt opp. De mindre tomatplantene har jeg tatt inn og plassert i karnappvinduet, i håp om at fruktene skal modne der.

Her har vi resultatet på tallerkenen. Kjøttkaker i løksaus, poteter, gulrøtter, erter og grønne bønner. Bortsett fra kjøttkakene, kommer alt fra hagen. Det gjør for øvrig solbærsaften også.
Det smakte forresten aldeles fortreffelig.

Skru det av!

2011-09-13T20:03:00.002+02:00

Jeg hadde en gang en perserkatt. En sånn flattrykt, overlegen en, som var så bortskjemt og sur som bare en ekte perserkatt kan være. Med den største selvfølgelighet forventet hun at jeg skulle adlyde hennes minste vink, og som den selvutnevnte tjenerinnen jeg var, gjorde jeg alt som sto i min makt for å gjøre livet behagelig for henne: Tilbød et lunt fang å ligge på da det blåste, hentet fram den store, myke saueskinnsputa da det var kjølig, og sørget for en skyggefull hvileplass da det var varmt. Det var bare én ting jeg til hennes grenseløse ergrelse ikke klarte å gjøre noe med – regn.

Pus var glad i å være ute, men kunne simpelthen ikke fordra å bli våt i pelsen. Hver gang hun følte for litt friskluft, stilte hun seg foran verandadøra og mjauet bydende. Om hun oppdaget at det regnet ute, ble hun stående med rumpa trygt innenfor døråpningen og snuse litt misbilligende, før hun grinete snudde seg og stirret bebreidende opp på meg med en klar oppfordring i øynene – Skru det av! Se nå for pokker å stanse dette hersens vannet fra himmelen!

Det er mange år siden salige Pus ble borte. Hun hviler nok lunt der oppe i himmelen nå, på en slik krithvit liten godværssky, langt unna vind og vått vær. Men jeg mintes henne i dag, da jeg sto med verandadøra på gløtt og stirret mismodig ut på regnet som silte ned for n’te dag på rad. Da tok jeg meg i å vende blikket mot værgudene, og hviske iltert: Skru det av!

Jeg er så lei regn! Den trøsten man skal ha for at sommeren er over, er jo at høsten er så vakker med sine varme farger og klare, kjølige luft. Men ikke nå, nei. Nå er det bare grått og brunt, truende mørke skyer og søle.

Jeg vet ikke om værgudene leser interiørblogger, men om de mot formodning skulle la seg underholde av slikt, vil jeg benytte anledningen til å gi dem et lite hint om hva slags høst jeg ønsker meg:

Jeg ønsker meg knallblå himmel og sol som får tuntreet til å se ut som en diger flammende fakkel med sine vakre blader i gult og oransje.

Jeg ønsker å nyte synet av rogna som har pynta seg i sin fine, røde stas.

Jeg ønsker å gå tur i skogen, og sparke lekent i tørt løv. Og når jeg blir sliten, vil jeg hvile rumpa på en tørr og solvarm trebenk.

Jeg ønsker å sitte i en gapahuk og nyte utsikten, mens jeg koser meg med en varm kopp kaffi fra termosen.

Jeg ønsker meg solmodne tunge aks med frø, som lover meg at de sørger for nytt grønt når våren kommer til neste år.

Jeg ønsker meg rekker med traktoregg, sånn at bøndene og dyra deres har det de trenger i vinter.

Jeg ønsker meg en sjø som speiler den blå fargen fra himmelen, og en kveldssol som til og med får en gammal, sprøkkin holk til å se pen ut.

Jeg ønsker meg nyper som er sprekkeferdige og røde, med løfter om duftende, rosa kronblader.

Jeg ønsker meg en skigard, ikke en slik som skal vara evig, for den kan'kje det, veit du. Og det vet jeg og, men jeg vil kjenne på den knustørre, gamle veden, og tenke at jaggu meg råtner den ikke bort i høst heller.

Er det for mye å ønske seg, tro?

Høstfølelse

2011-09-05T23:34:00.000+02:00

Denne månedens utfordring på NIB er å vise fram høstfølelsen. Jeg fikk den første ordentlige høstfølelsen i dag, da jeg var ute i hagen og oppdaget at bladene på trærne er i ferd med å gulne, og at lufta kjennes kald på en slik hufslig måte som gjør at man ønsker seg tjukk ullgenser og raggsokker.

Plutselig kom behovet for pledd, fyr på peisen og noe varmt i koppen å kose seg med.

Jammen meg var det kake igjen fra helga også. Flake cake etter svigermors oppskrift. Den ser kanskje ikke så imponerende ut, men den er aldeles nydelig. Kraftig og høstlig, og perfekt opp med varm sjokolade. Den store deilige koppen er Ego fra Iittala. Den har jeg bare en av, og den er perfekt når jeg skal kose meg alene.

Hubby har lært meg å lage varm sjokolade på en lekker måte: Bare varm opp melk, brekk noen sjokoladebiter oppi blenderen, hell over melka og la det gå på full guffe noen sekunder. Da får man deilig skummende sjokolade. Et par marshmallows oppi gjør det hele perfekt. Her har jeg brukt Raüsch Plantagen sjokolade, som er aldeles herlig. Den får man med ulike grader av kakaoinnhold, slik at man kan velge seg sin favoritt. Etter meget lange og omfattende tester (Det var et slit, kan dere tro.), har jeg nå endelig kommet fram til at 43% er sånn passe for meg. Jeg er ikke så glad i slik steinhard mørk og bitter sjokolade med høyt kakaoinnhold. Stort sett så har jeg bare spist det, fordi det skulle være sunnere enn annen sjokolade. Men, nå leste jeg i avisa forrige uke at melkesjokolade også var sunt, så da er det jo fritt fram for å kose seg med det man liker best.

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg blir liksom så hekta på levende flammer på denne årstida. Må liksom brenne stearinlys hele tida, og fyre på peisen, selv om det egentlig er varmt nok. Kosefaktoren må liksom være veldig høy som trøst for at nå er sommeren over og vi har en lang vinter foran oss.
Brettet på bildet har jeg snekret selv, og pleddet er jeg også mester for. Tror jeg har skrytt av det på bloggen før, men det er så himla sjelden jeg klarer å gjøre ferdig et strikketøy at jeg bare må kose meg litt med det.

Linputa er fra Creme de la Creme interiør i Horten. Syntes den passet så perfekt til godstolen sammen med et saueskinn. Amforaen tok jeg med fra Spania for noen år siden. Den er helt sprø, så jeg pakket den inn så godt jeg kunne og klarte mot all formodning å få den hel hjem. Men, da jeg satte den i stativet knuste den jaggu meg. Nå er den limt etter alle kunstens regler, og ser vel egentlig ikke så ille ut.

Eddie vokser seg stadig større og begynner å ligne en ordentlig kongepuddel etterhvert. Han er syv måneder i dag, og har også lært seg å sette pris på høstlivets gleder. Etter å ha herjet blant høstløv ute i hagen, synes han det er kjempedeilig å dorme foran peisen.

Årets første potethøst

2011-09-04T20:00:00.000+02:00

Etter alt regnet vi har hatt i det siste, begynte jeg å bli ganske bekymra for potetene i kjøkkenhagen. Noen av plantene hadde begynt å se temmelig triste ut. Så i dag dro jeg opp et par for å sjekke hvordan ståa var. Jeg trengte visst ikke bekymre meg, for knollene var lubne og rosa, om enn noe små foreløpig.

Så i dag har vi årets første søndagsmiddag med poteter fra egen hage. Vi har dekket en svinenakke med et tjukt lag av franske urter og hvitløk. Den har stått i ovnen en time, og nå dufter det simpelthen himmelsk. Så jeg tror jeg ønsker meg selv Bon Appétit!

Ha en fortsatt fin søndag!

Polka rose

2011-08-26T13:35:00.000+02:00

Som så mange andre har jeg skapene fulle av kopper. Flere kaffeserviser står der og samler støv, og blir til nød dratt ut og dekket opp med en gang i året eller så, bare sånn at jeg kan si til meg selv at jeg bruker dem jo. Men har skap som flommer over noen gang stoppet meg i å ønske meg mer? Neida.
Nå har jeg kommet over et te-servise fra engelske Royal Doulton, som jeg synes er sååå nydelig.

Royal Albert Polka Rose - nydelig, ikke sant? Serviset er nytt av året, og er inspirert av 1930-tallets former og farger.

Den lysegrønne fargen er presis min favoritt, og rosene inni er så skjønne. Polkadotter har jeg vel egentlig aldri vært så opphengt i, men her var de liksom helt riktige. Det er noe deilig luksuriøst over tynt benporselen, og den delikate kremhvite fargen er mye finere enn det vanlige gråaktige hverdagsporselenet, synes jeg.

Jeg er helt sikker på at jeg ville blitt ørlite grann lykkeligere om jeg fikk morgenkaffen min servert fra dette kruset.

Og bare se på denne nydelige klokka. Sukk, det ville vel vært noe å ha på kjøkkenet. Men, har jeg bruk for den? Nei dessverre.

Engelskmenn tar det som regel helt ut når de lager tilbehør til sine servicer. Denne damen som har kjole med roser og polkadotter ville jeg nok aldri funnet på å kjøpe, men litt søt er hun jo da.

Pimpet plantebord

2011-08-02T13:02:00.000+02:00

I vår og sommer har jeg stellet og stullet fælt med å plante frø og stiklinger. Det er koselig arbeid, men man trenger virkelig et sted som er egnet for den type jobb, så et plantebord har lenge stått på ønskelisten. Jeg hadde vage planer om å snekre et selv, og få en blikkenslager til å lage en sinkplate til å ha på toppen, men prisen for det var temmelig høy. Sink koster 700.- for kvadratmeteren, og så kommer arbeidet i tillegg. En tilfeldig tur innom Jula løste problemet, for der hadde de nemlig plantebord med sinktopp til 379.- Det har i tillegg sinkbeslag på bena, så det har litt bedre beskyttelse mot fuktighet.

En praktisk og grei sak altså, men ikke akkurat noen skjønnhet. Litt pimping måtte til. Jeg tenkte at et par strøk med maling ville gjøre susen, og siden vi har et digert spann med hvit Drygolin stående, så var valget enkelt. Jeg gav bordet to strøk før jeg skrudde delene sammen, sånn at jeg ikke skulle få maling på skruer og slikt, for det synes jeg ikke er noe pent. Så gav jeg det et strøk til på utsatte steder etter at det var skrudd sammen.
På en tur innom Pandurobutikken i Skien, fant jeg en sjablon med "Le Jardin" på salg til den nette sum av 16.-. Det passet jo perfekt, så jeg klistret den på bakveggen og en av hyllene, og brukte en liten svamp for å påføre litt grønnfarge i samme tone som huset vårt. Det ble riktig så fint, synes jeg.

Det ble ganske mye bedre enn utgangspunktet, ikke sant?

Med to hyller under, får man plass til litt av hvert. Egentlig hadde jeg lyst til å lage til en slags skuff til å oppbevare frøpakker og andre slike småting, men inntil videre får det duge med en stor kurv. Denne fine kurven med lærhåndtak var egentlig en plantekurv, og plastikkliningen inni er ganske praktisk når den skal stå utendørs.

Topplaten skal jo egentlig holdes ren og ryddig, slik at den er klar til bruk, men det har en tendens til å samle seg en masse planter oppå der. Denne lavendelen er så fin og dufter helt vidunderlig. Den kommer fra butikken, for selv om jeg gjorde et forsøk på å plante lavendel fra frø, ble det dårlig resultat. De små stilkene kom liksom ingen vei da de sto i potten, så jeg plantet dem ut i et bed. Der gjorde sneglene kål på dem i løpet av noen timer.
Det er ikke få av plantene mine de kreka har gumlet i seg. Neste år skal jeg være litt mer påpasselig med å holde meg til slike planter som de ikke liker, for man blir en temmelig desillusjonert gartner når mesteparten av det man planter blir til sneglefôr.

Krydderurtene mine står trygt i sinkpotter. Jeg kom over dette brettet med tre potter, da vi var i England i fjor. Hele herligheten kostet mindre enn 40 kroner. Et lite kupp synes jeg.
Som blomsterpinner bruker jeg ganske enkelt slik opptenningsved som man får kjøpt på Biltema. De er akkurat passe brede og lange til at man kan få skrevet plantenavn på dem. Også er de solide nok til å gi plantene litt støtte om det er nødvendig.

Plantebordet var utstyrt med noen solide knaggerekker på hver side. Kjekt å ha et sted å henge plantesakser, vannkanner og slike ting.

Det er greit å ha hylleplass til annet enn planteting også. Her på Vestlandet vet vi jo aldri når det kommer en skur, så da er det greit at serviettene kan få stå litt bedre beskyttet "under tak".

Kjøkkenhåndklær og sakser har man alltid bruk for å ha tilgjengelig.

Mesteparten av sukkerertene har jeg plantet ut i kjøkkenhagen, men jeg har en plante stående på verandaen også. Så har man alltid litt snaks innen rekkevidde.

Jeg plantet en hel drøss med tomatplanter i år, men var tydeligvis altfor seint ute med dem, for ingen av dem har vokst seg særlig store foreløpig. Det er massevis av blomster på dem, men det er bare en eneste liten tomat som har kommet fram. Får satse på at det blir mere sol og varme i august, slik at vi kan få en dugelig tomathøst. Jeg har jo så store planer om å fylle fryseren med hjemmelaget tomatsaus med basilikum.

Jeg synes sjablonen ble så fin. Det er første gang jeg bruker en slik, men sikkert ikke siste. Det var jo så lettvint.

Ha en solrik og deilig sommeruke!

Enda mere blåbær

2011-07-30T21:24:00.000+02:00

Det virker som vi drukner i blåbær for tida, og siden det er så sunt og deilig, synes jeg at vi er nødt til å spise dem. Det blir kjedelig å sylte alt sammen, så jeg prøver å finne andre måter å bruke dem på.

Her er to tips til andre bærglade:

Blåbærmuffins

BLÅBÆRMUFFINS MED SMULDRELOKK. Sprøtt og søtt.
Dette er noen digre beist av noen muffins, men så er det jo en amerikansk oppskrift.

Nok til 8 store eller 12 små muffins.

Ingredienser

250 g hvetemel

150 g sukker

2 ts bakepulver

1 ts vaniljesukker

En klype malt muskat

En klype salt

80 ml vegetabilsk olje

2 egg

80 ml melk

150 g friske blåbær

Sprø topping av smuldredeig (Kan sløyfes)

80 g sukker

50 g hvetemel

50 g smør

1 / 2 ts malt kanel

Forvarm ovnen til 200 grader.

Bland mel, sukker og resten av det tørre. Tilsett olje, melk og egg og bland godt sammen. Fold i blåbærene.

LITT MYE. Jeg brukte ikke alle bærene her, kanskje halvparten, men det var mer enn nok.

Fyll muffinsformene to tredjedels fulle. Ta omtrent en teskje med smuldredeig og form en flat kake som du legger på toppen av muffinsformen.

SMULDREDEIG. Dette er en amerikansk ide, og smaker supersøtt.
Veldig deilig når de er nystekte, men lokket holder seg ikke sprøtt særlig lenge.

Stek i 20 minutter. Om du lager store muffins eller med smuldrelokk, kan det ta litt lenger tid.

UTEN TOPPING. Jeg lagde noen muffins uten smuldredeig på toppen. De trenger kortere tid i ovnen.

Sjekk med en bit tørr spagetti om de er ferdige.

--------------------------------------------------------------------------------

Blåbæriskrem

BLÅBÆRPARFAIT. Ser dette godt ut eller ser dette godt ut?

Dette er egentlig en parfait, og superenkel å lage. Eneste problemet er at det er så snadder at det spørs om du klarer å vente til den har frosset før du spiser den.

Lag først en sukkerlake av 100 gram sukker og 1 dl. vann. La det fosskoke i omlag fem minutter, gjerne med en vaniljestang.

Pisk 5 eggeplommer lyse og kremete. Tilsett sukkerlaken i en tynn stråle.

Pisk 3 dl fløte med frøene fra vaniljestangen eller en teskje vaniljesukker.

Bland eggedosis og stivpisket krem.

Fold inn en blanding av blåbærsyltetøy og friske bær.

Ha kremen over i porsjonsformer eller en større form, og sett i fryseren. Denne formen for iskrem trenger ikke røring hele tida, men gi den gjerne en omrøring en gang i timen eller så.

Og så er det bare å kose seg med kaffekoppen og godsakene. :-)

God helg!

Ikke bare blåbær

2011-07-27T00:23:00.000+02:00

Etter alt det fryktelige som skjedde på fredag, og etter dager med intens tv-titting og nettlesing, kjente vi i dag et sterkt behov for å komme oss ut og kjenne frisk luft og natur. Det eneste som har revet oss bort fra nyhetene var jo mandagens fakkeltog. Det var godt å være med på det, og oppleve det fantastiske engasjementet og samholdet folk viste - å se tilstedeværelsen av omsorg og omtanke og fraværet av hat og hevngjerrighet. Måten landet vårt har taklet denne hendelsen på, gjør meg stolt over å være norsk.
Og det er alt som trenges å sies om den saken akkurat her. Resten av innlegget er nemlig bare blåbær, for i dag lot vi altså tv-en være avslått hele dagen. I stedet bestemte vi oss for å være ute i hagen og plukke blåbærene som hang lubne og fristende på noen frodige tuer bak huset. Når man først har en slik fantastisk naturressurs i hagen, så ville det være synd å ikke benytte seg av den. Særlig i år, som det formelig bugner av bær.

Å plukke bær er terapeutisk arbeid. Man får ro i sjelen av å sitte der på sin lille krakk og høre på fuglene som synger og sauene som breker og bæljer inni skauen. Også er det så deilig å se bærspannet bli stadig fullere. Nå ja, pur idyll var det jo ikke hele tida. Det ryktes at Husfruen ble direkte ufin i språket da bikja tok et kenguruhopp oppi bærspannet og velta hele faenskapen. Hubby kom i alle fall styrtende for å finne ut hva i alle dager som foregikk. Hm...

Stakkars hunden mente jo ikke noe vondt med det hele. Han er jo så glad i blåbær, så han ble tilgitt, og fikk lov til å gumle i seg til tunga ble like blå som Husfruens fingre.

Vi fikk mer enn nok bær likevel. Tre kilo ble det til slutt, så det var litt av en jobb å renske det hele.

Hubby måtte grave fram den store fårikålgryta, for at vi skulle få plass til alt sammen.

Før vi begynte å koke syltetøy, måtte vi vaske glassene som har stått på lagring, og så bar det inn i stekovnen med dem for sterilisering.

Tjue minutter i vannbad på 100 grader gjør susen.

Hubby mente at Husfruen tok en aldri så liten Nigella her, med dristig utringning og bh'en synlig. Men jeg slikket i alle fall ikke sleiva, slik som hun alltid gjør. ;-)

Bæra må fosskoke et par minutter, og så må man skumme av. En fiskespade er alltid egnet til den jobben, synes jeg.

Siden vi ikke har noen konkurranse om bæra våre, lar vi dem henge til de er skikkelig modne og søte. Da trenger man ikke særlig med sukker. Her brukte jeg om lag tre kvart kilo sukker til tre kilo bær. Jeg foretrekker å bruke syltepulver, sånn at syltetøyet ikke skal bli så tyntflytende. Det er viktig å blande pulveret godt med sukkeret før man har det oppi gryta.

Straks man har hatt sukker i, blir syltetøyet blankt og deilig, og da er det ferdig.

Så er det oppi glassene med det hele. De skal fylles helt opp, slik at det blir så lite luft som mulig. Det er sikkert en fordel om man ikke griser fullt så fælt som jeg gjør også, men om man er like klønete med øsa, så lønner det seg å la glassene stå i vannbadet. Da slipper man å grise til benken. Blåbær setter skikkelig farge på kluter og benkeplater, så det er like greit å være føre var.

Glassene skal snus opp ned til de er helt avkjølt. Det ble nok til fire Norgesglass som skal settes på hylla i spiskammerset, for så å nytes utover vinteren når behovet for sommerlige vitaminer og antioksidanter melder seg. Men ett glass skal nytes med en gang.
Syltetøykrukka er forresten Opus fra Rosendahl, en serie jeg har fått sansen for. Lokket holder nemlig skikkelig tett, samtidig som det er lettvint og praktisk. Fin er den også.

Vi klarte selvsagt ikke vente til det ble kaldt før vi tok en liten prøvesmak. Mmm, nydelig!

Til kveldsmat ble det pannekaker med syltetøy. Hva ellers?

Synet av Norgesglassene som fremdeles står på benken og kjøler seg ned, bringer fram gode minner om safting og sylting på kjøkkenet til mormor. De får meg til å føle meg så gammeldags husmoderlig. Jeg er ganske så fornøyd med meg selv og dagens innsats, så nå har jeg fått litt inspirasjon til å sylte alle de lekre villbringebærene som står i veikanten her. Og så er det jo på høy tid å høste ripsbuskevekstene snart. De skal bli til deilig saft. Men denne busken som bugner av røde stikkelsbær, vet jeg sannelig ikke helt hva jeg skal gjøre med. Hva bruker man slike bær til, tro? Er det noen som har gode forslag?

Medfølelse med de berørte

2011-07-22T21:37:00.000+02:00

Det er uvirkelig å se bildene fra Oslo og Utøya.
Nå må vi alle holde hodet kaldt og hjertet varmt.

I den trygge skyggen av Fru Glum

2011-07-03T17:58:00.000+02:00

Det er nok ingen vei utenom, jeg må bare innrømme det – noen stor kakebaker er jeg ikke. Middagsmat og slikt, det er mer min greie. Når det gjelder kaker så har jeg en del takras på samvittigheten. Fjorårets 17.mai-bløtkake for eksempel, den går det gjetord om ennå. Enda jeg gjorde hele tre forsøk på å bake sukkerbrød. Det første ble svart og flatt, og endte rakt i søpla. Det andre ble ikke skikkelig ferdigstekt, men min mor fant ut at det var godt nok som fuglemat, så vi hadde noen måker som skrek ”Hurra!” ute i hagen. (Godt noen ble fornøyde.) Det tredje datt fra hverandre i store biter da jeg skulle dele det, men vi måtte bruke det likevel, for det var ikke flere egg igjen. Med masse krem og bær på, så kaka ikke helt gærn ut, men det var ikke akkurat lett å skjære pene stykker av den. Hubby minner meg humrende på at vi ikke klarte å bruke kakespaden, men måtte hente sleiv for å øse den over på tallerkenene. Jeg gremmes.

Eller så var det den gangen jeg svidde toppen på en eplekake, da jeg skulle ha kaffeselskap. Over mine stotrende bortforklaringer, var det en av gjestene som forsøkte å trøste meg: ”Denne gangen er den i alle fall stekt skikkelig!” Jeg gremmes enda mer.

Det ble selvsagt ikke tatt bilde ved den anledningen, men slikt som dette her er representativt for min bakekunst.
Bildet har jeg tjuvlånt fra aliciapolicia.blogspot.com - en annen kakebaker med problemer.

Jeg glemmer aldri den gangen da jeg bodde i kollektiv, og hadde utfoldet meg på kjøkkenet, da en av mine samboere kom inn med et redselslagent ansiktsutrykk og spurte: ”Har du bakt?!” Uff og huff!

Jeg vil tro at noen opplever kakebaking som ganske annerledes. Blant våre venner så finnes det nemlig en dame som stadig vekk tryller fram de lekreste kakekreasjoner. Hun kaller seg Fru Glum. Det går gjetord om hennes prestasjoner også, men av det mer positive slaget. Det hender ikke rent sjelden at jeg befinner meg i samtaler der noen sier: ”Åh, kan dere huske den fantastiske bløtkaka hun lagde til Herr Glums bursdag den gangen? Den med creme fraiche og blåbær.” (Vel, når sant skal sies så er det vel gjerne meg som fabler om akkurat denne kaka.)

Her i huset har Hubby og hans datter de siste dagene gått rundt og prata om ”the best cupcakes ever”. De som var av sjokolade med frosting av hvit og mørk sjokolade, og når vi bet i dem så var det herlig fyll av syrlige bringebær i midten. Også var det lovehearts og blomster på! For ikke å snakke om de syndig gode amerikanske cookiesene hun lagde. Jeg skjemmes nesten for å fortelle at Hubby og jeg og våre to tenåringer tømte en hel krukke med slike da vi var på besøk en gang.

Slike ferdigheter er det, som dere skjønner, ikke aldeles lett å konkurrere med for en som meg, men mitt liv som kakebaker har blitt mye lettere etter at Fru Glum begynte å blogge. På bloggen hennes finner jeg nå oppskrifter og bilder som gjør at selv jeg klarer å trylle på kjøkkenet. Når noen spør meg skeptisk om det er jeg som har bakt, så sier jeg bare: ”Det er Fru Glums oppskrift”, og dermed så hiver de seg over kakefatet. Jeg hadde tenkt om at ting ble mislykket, så ville jeg ha en å skylde på, men merkelig nok så har jeg klart å lage alt jeg har prøvd helt riktig. Mitt image som baker er nå sterkt på oppadgående. Jeg lagde for eksempel hennes ”Biscotti til begjær”, og tok dem med på jobben for å feire at vi hadde fått espressomaskin der. Nå synes de ikke bare at jeg er flink, men sofistikert. Slå den!

En oppskrift jeg har hatt spesiell suksess med er gulrotmuffins med ostekrem. Jeg har laget den så mange ganger at nå sitter den, og jeg har til og med fått så mye selvtillit at jeg har dristet meg til å prøve en litt annerledes frosting. Jeg bruker nemlig Tines mandarinost i stedet for naturell, og så korter jeg masse inn på sukkeret. Å få frostingen til å se skikkelig stiv og fin ut derimot, det har jeg ennå ikke mestret.

Søndagskaffen i dag ble en stor suksess. Kakene var kanskje ikke helt på høyden med disse loveheartsmuffinsene, men de gikk i alle fall ned på høykant. I følge huset tenåring, som er her på sommerferie, så var de skikkelig "yummy"!

Eddie var aldeles delirisk over dem. Han får vanligvis ikke kaker, men maste og peip så fælt at han til slutt fikk smake.

Jeg må nok alltid finne meg i å være i skyggen av Fru Glum hva kakebaking angår. Det kan jeg leve med. Særlig om det kommer gode tips og råd min vei, og ikke minst om det vanker en kake neste gang vi kommer på besøk. (Kremt, hint hint.)

Dra meg baklengs

2011-06-28T19:40:00.000+02:00

I fjor vår oppdaget vi at et par stærer syntes at takmønet på Hilltop House var et passende sted å stifte bo og få familie. Du kan se flere bilder av dem her.

SNADDER. Mamma Stær kommer med mat til sultne små under takmønet.

Selv om vi i og for seg syntes det var trivelig med fugleungekvitring og hektisk flyvetrening, så var vi ikke udelt begeistret for alt griseriet på loftet. I år så bestemte vi oss derfor for å tilby mer passende husrom.

Materialer ble innkjøpt, bøker ble konsultert og byggetegninger godkjent, før vi gav oss i ferd med å sage og hamre. Alt måtte jo ha de riktige dimensjonene, slik at Herr og fru Stær ville la seg friste til å ta inn på vårt Bed & Breakfast. Det skortet heller ikke på finesser som strategisk plasserte luftehull og innvendig klatrevegg for små ustøe fuglebebiser. Husfruen ofret til og med sin favoritt kulepenn i dreid eik, bare for at huset skulle få en flott vagle.

SKIKKELIG TIL VERKS med riktig størrelse på både kasse og hull (5 cm), slik at det skal passe til stærer.

For å gjøre pensjonatet ytterligere attraktivt og værbestandig, ble det pent malt med hvit Drygolin og utstyrt med skilt som fortalte at her var det plass i herberget. Den blivende tårnsuiten ble dessuten døpt ”kjærlighetsredet”, som en ublu oppfordring til amorøse utskeielser. Vi skrev det til og med på engelsk, i tilfelle vi hadde å gjøre med trekkfugler som ikke var helt stø på norsk.

IKKE FOR DE PRIPNE. Vi regelrett oppfordrer til utskeielser, men vi regner jo med at det lykkelige paret
som flytter inn er propert smidd i hymens lenker - i alle fall denne sommeren.

Det innflytningsklare huset ble hengt høyt opp på veggen over garasjetaket, trygt unna nabokattens rekkevidde, på en lun men skyggefull plass, like i nærheten av fjorårets residens.

TRYGT FESTET I VEGGEN på velegnet lunt og skyggefullt sted.

Da det kom på plass, skortet det ikke på forelskede par som kom på visning. Både blåmeis og kjøttmeis var innom for å inspisere, men Herr og Fru Stær lot seg ikke friste. Vi skjønte vi hadde tapt, da vi stadig vekk så dem lande på takmønet med nebbet fullt av byggematerialer, og det gikk ikke lange tida før det var et svare leven med piping og matmas fra bebisene der inne på loftet.

UTAKKNEMLIG PIPPIP foretrekker ulovlig husokkupasjon under mønet fremfor innkvartering i eget hus som skikkelige folk.

Makan til utakknemlige fjærkre! Som forsmådde husbyggere var vi temmelige snurte for at vår iherdige innsats ble så lite verdsatt, men vi lot huset henge likevel. Det kunne jo hende at andre bevingede gjester ville sette litt mer pris på vårt innkvarteringstilbud.

Det skulle vise seg at de gjorde også, men kanskje ikke helt slik vi hadde forestilt oss.

Vi hadde riktignok observert en og annen humle som surra rundt huset, men dere vet jo hvordan humla suser. De summer og flyr litt på måfå rundt dit de skal, før de krasjlander så nære de kommer, og rusler resten av veien. At noen av dem kravla inn i fuglehuset, trodde vi var tilfeldigheter. Helt til forleden dag, da Husfruen skulle sage litt på garasjetaket, som vi holder på å reparere. Jeg skjønte noe var galt da Hubby kremtet litt beklemt bak meg, og forsiktig ba meg kikke opp. Fra fuglekassa hørtes illsint brumming, og plutselig summet det en hel sverm med humler ut fra hullet. Akkurat da var vi glade for at humler ikke akkurat er presisjonsflygere, de kom jammen meg nære nok likevel. Det var helt tydelig at de siktet seg inn mot ansiktet, og vi måtte bare hive fra oss redskapen og komme oss i sikkerhet innomhus.

SUMMENDE FARE. Best å komme seg vekk når en gjeng hissige humler er på krigsstien.

Hm, her sto vi i en aldri så liten kattepine. Vi hadde ikke så veldig lyst til å nærme oss humlebolet en gang til, men garasjetaket er for tida bart og ubeskyttet, og vi kan ikke akkurat vente til høsten med å gjøre den jobben ferdig. Dessverre så så vi oss nødt til å velge den harde løsningen. Nå skal det riktignok være mulig å flytte slike humlebol, men i og med at fuglehuset er skrudd fast i veggen fra innsiden av kassa, så ville vi ikke klart det uten å ødelegge bolet likevel.

Da den tøffe beslutningen var tatt, ble det Hubbys oppgave å utføre den. Iført polstret varmedress, gummihansker og motorsykkelhjelm, klatret han opp stigen, utstyrt med en boks innsektspray og gaffateip. Kassa ble sprayet grundig før hullet ble teipet igjen. Uff og huff, man føler seg jo som Doktor Mengele over å være delaktig i et slikt massedrap, men vi følte at vi ikke hadde noe valg.

STENGT. Dette etablissementet blir ikke åpnet igjen før neste vår.

Nå får fuglekassa stå til lufting en ti måneders tid, før den forhåpentligvis blir innflytningsklar for mer velkomne beboere neste år. Da skal garasjetaket være tipp topp, og vi lover å ikke komme med utkastelsesordre uansett hvem det er som flytter inn der - men vi foretrekker at de har fjær.

St.Hans

2011-06-23T22:35:00.000+02:00

I år har vi feira St.Hans sammen med folk fra nabolaget nede på stranda ved den lille fjorden vår. Det var kaldt men koselig.

Håper dere alle har hatt en fin midtsommeraften!

Føtter

2011-06-20T21:33:00.000+02:00

Mandagstema hos Petunia denne uken er "Føtter". Jeg har jo føttene mine på profilbildet mitt, men jeg tror jeg lar labbene til valpen vår bli mitt bidrag denne gangen.

Pudler skal jo egentlig ha små trippeføtter, men ikke Eddie. Det virker som om potene hans var utvokst allerede ved to måneders alder, og så kommer vel resten av kroppen til å følge med etter hvert. Enn så lenge har han digre, myke og varme poter som det er deilig å kose med. Jeg kan rett og slett ikke få nok av dem.

Om noen har lyst til å se mer av Eddie, så ta gjerne en titt på bloggen hans.

Himmelsk # 39

2011-06-10T00:17:00.001+02:00

Neida, jeg var ikke forsvunnet fra jordens overflate. Jeg har bare vært litt fraværende fra bloggen en stund. Men, det har skjedd ting og tang i heimen - litt maling her, noen nye puter der - så det blir nok litt interiørblogging om en liten stund.

I mens holder jeg bloggen varm med et lite innlegg til Petunias himmelske utfordring.

Dette bildet tok jeg av alle steder på havna i Aberdeen. Omgivelsene var langt fra så rolige og romantiske som bildet tilsier, men med kraftig beskjæring synes jeg bildet ble fint, jeg. Himmelen var så lyseblå og skyene så bomullshvite - en flott ramme til den nydelige rosafargen på kronbladene.

Skulle gjerne likt å vite hva slags blomst dette er. Den vokste som ugrass i veikanten, så kanskje den hadde klart livet i mitt blomsterbed også? Er det noen som vet hva den kalles?

Hurra for søttende mai!

2011-05-17T23:08:00.000+02:00

Fra Hilltop House hilser husets nyeste beboer til alle i Norges land.

I STRAM GIVAKT for det norske flagget.

PYNTET. Hundesengen har fått flagg i anledning dagen, og Eddie er nybadet og fin.

NASJONALROMANTISK. Eddie poserer i vakker norsk natur.

Vi håper alle har hatt en deilig nasjonaldag.

Ferdig!

2011-05-03T20:50:00.000+02:00

Tro det eller ei, men jeg - dronningen av uferdige strikketøy - har faktisk klart å strikke ferdig et helt lite pledd!

Hah! Må si jeg er aldri så lite imponert over meg sjøl. Det typiske er jo at jeg strikker som en gal i to-tre dager, før jeg mister gnisten og hele greia ender opp i en plastpose som jeg etterhvert gjemmer innerst i et skap. Jeg har sikkert nærmere tjue halvferdige gensere og andre strikketøy liggende. Noen av dem ble påbegynt den gangen mohair var på moten, og det sier vel litt.
Rart egentlig, for da jeg gikk på videregående var jeg reneste strikkefantomet. I hver eneste time satt jeg og klirret i vei med pinnene mine. Jeg produserte sikkert minst to gensere i måneden. Men det var den gang det, og ikke nå.

Men denne gangen klarte jeg altså å holde helt til mål. Det var vel kombinasjonen av et ultraenkelt mønster og tjukke pinner, tenker jeg. Det gikk i hvert fall raskt unna, og jeg ble inspirert etterhvert som det vokste fram. Deilig å ha på fanget mens jeg strikket var det også, og nå er det blitt favoritten blant husets slumretepper.

Jeg er så misunnelig på folk som klarer å strikke slike store, kompliserte ting, slik som duken på salongbordet for eksempel. Den er det en venninne av meg i Bergen som har laget. Hun er en racer med strikkepinnene, og lar seg ikke skremme av verken pinnetykkelse nummer to eller tynt garn. Duken ligger bare til pynt, og blir raskt gjemt vekk om vi skal ha kaffegjester, for jeg er livredd for å vaske den. Tenk om den strekker seg og jeg ikke klarer å få den i fasong igjen. Det er sikkert et triks for det også, men jeg kjenner i alle fall ikke til det. I det hele tatt er jeg og strikkegarn ikke helt på bølgelengde.
Trevirke derimot, har jeg litt mer dreisen på. Mahogny-lysestaken i forgrunnen er mitt verk, og den er jeg ganske fornøyd med. I kjelleren har jeg fullt utstyr til tredreiing, men har ikke fått montert opp dreiebenken min ennå. Når det endelig blir gjort, kommer jeg sikkert til å tilbringe mang en hyggelig time der nede. Å jobbe med tre er kjempemoro, kanskje nettopp fordi at det går så raskt før man ser resultater.

Lurer på om jeg skal prøve å strikke en pute som matcher teppet. Her har jeg prøvd å se om det passer med en pelspute, men det var vel ikke helklaff. Men den puta er jo bare så deilig å hvile hodet på, da. Når vi får besøk, så hender det ganske ofte at folk blir sittende med den på fanget og kose med den, omtrent som en katt.

Det matcher visst bedre med den vanlig sofaputa, ser jeg, men den har jeg planer om å bytte ut snart, for jeg har nemlig fått noen biter av et nydelig sommerlig stoff, som jeg har tenkt å lage nye putetrekk av. Om jeg klarer å få symaskinen til å virke, da.

Gleder i hverdagen

2011-04-30T17:20:00.000+02:00

For en stund siden var jeg så heldig at jeg vant en utrolig fin bilderamme hos Sommerhuset i bakken.

ER DEN IKKE FIN? Stilen og fargen gjorde at den passet aldeles perfekt inn i den nyoppussede kjellerstua vår.
Jeg har ikke funnet det rette bildet til å ha i den ennå, men bildet som fulgte med er også fint.

Dere må absolutt besøke denne fine bloggen. Jeg er innom der stadig vekk for å få litt inspirasjon til verandaen. Alle de flotte bildene er så fulle av sommerstemning at man bare kan drømme seg bort i dem.

Det er litt sommerstemning her hos oss også, selv om vi foreløpig ikke har kommet i gang med bygging av veranda bak huset. Sola skinner aldeles fantastisk her, og det blomstrer overalt. Jeg vil gjerne ha med meg noe av blomsterprakten innendørs og nyte den der også.

BUKETT. Den hvite vasen fra Menu passer veldig godt til en slik vårbukett.
Den er så ren i farge og linje at den ikke konkurrerer om oppmerksomheten
med de nydelige blomstene.

I dag valgte jeg å plukke inn en bukett med tre forskjellige typer pinseliljer. Påskeliljene er i ferd med å blomstre av nå, men de noe mer beskjedne kusinene står ennå i fullt flor. Også blandet jeg inn litt lilla "ugress" som sto her og der i plenen.

HVITE OG VAKRE. De fleste er lyse og kremaktige i fargen.

GULE. Mens andre er nesten like fargesterke som påskeliljene.

BLANDING. Og noen er både hvite og gule på en gang.

Det er så deilig å ha så mange blomster i hagen at man kan ta bukett etter bukett uten at man dermed ribber alt som er ute.

NOK Å TA AV. Som man kan skimte ut av vinduet, så er det massevis av blomster ute.

SOM EN SOL. Med en slik bukett har man med seg litt solskinn inn.

Håper alle har en deilig helg!

och se, så många blommor som redan slagit ut på ängen!

2011-04-26T01:27:00.000+02:00

ENDELIG! Snøklokkene var det første budet om vår.

Det er nok flere enn meg som går rundt og traller og er glad for sol og varme. Påska i år har vært rar. Det føltes nesten som om den kom med sommeren. Vi har hatt varme og deilige dager i hagen, og vært ute fra morgen til kveld kun iført t-skjorte og shorts. Ungdommen som har vært hos oss på påskeferie har gått barbent, og til og med prøvd ut temperaturen på stranda nede ved fjorden. At på til er det meldt knallvær enda en uke. Det må da være for godt til å være sant.

SMÅ SMIL. Fargeglade krokus løfter humøret flere hakk.

BUSY BEE. De flittige biene er i full gang med årets honningproduksjon.

TAIMA OG TILRETTELAGT. Årets påskeliljer traff usedvanlig bra. De har stått i full flor hele påska.
Nå har pinseliljene også begynt å blomstre.

Hver vår blir jeg like overrasket over hvor mange blomster som plutselig står i fullt flor, lenge før trærne har rukket å bli grønne. Det spirer frodig opp mellom fjorårets tørre og døde kvister og blader. Det er nytt liv fra det gamle.

NYTT LIV. En liten spire hadde fallt på steingrunn, men struttet sånn av livslyst at vi sørget for at den fikk bedre vekstvilkår.

BLANT DE FØRSTE. Primulaen dukket opp allerede i februar, men nå er den på sitt flotteste.
Naboen vår har planta en lang rekke med disse blomstene langs veien, og det er så flott å se på.

SÅ VAKKERT. Vi er utsultet på sol og farger etter en lang vinter, så vi setter nok ekstra pris på blomster nå.

VÅRDRONNINGENE. Hvitveisen som vokser i skogen bak huset er selveste våren for meg.
De minner meg slik om Jomfruland, og jeg tenker mye på hvordan jeg gleder meg til å dra dit igjen snart.

Vi har brukt mye av påska til å jobbe i hagen, beskjære trær og fjerne gammelt rask. Husets mannfolk har vært travelt opptatt ved kompostkverna.

JULA VARER HELT TIL PÅSKE, men da er det også jamt slutt. Jørgen Hattemaker og sønn kverner opp juletreet.
Hatter har av en eller annen grunn blitt på moten her hos oss.

Som nybakte hundeeiere har vi priset oss lykkelige over finværet og anledningen til å være utendørs. Eddie har brakt liv og røre inn i livet vårt. Det er utrolig trivelig, men mye arbeid også. Han er ennå ikke stueren, og tatt i betraktning av hvor ofte jeg vasker gulvene nå for tida burde de ha vært mye renere, men han drar inn alt mulig av søle og rusk og rask. Ja ja.

KLAR FOR OPPVASK. Eddie elsker å leke med alt som har med vasking å gjøre - svamper, kluter, skurefiller eller oppvaskbørster - alt er like populært.
Skulle ønske han ville lære å vaske gulvene etter seg.

FØRSTE GRILLPØLSE. Vi har grillet nesten hver eneste dag i påska, og det har vår firbeinte venn satt stor pris på.

Det har ikke blitt tid til husblogging oppi alt som skjer, men dem som eventuelt måtte være interessert kan jo titte litt på hundebloggen vår. Den er i alle fall litt mer oppdatert.

"FLY FLY FLY fra hånden min, høyt opp mot sky".

SOLGUL. Blank og lekker.

Vel overstått påske. Håper alle nyter vårsola. J

Vi har fått valp!

2011-04-06T11:44:00.001+02:00

Nå om dagen er det liv og røre på Hilltop House. Vi har nemlig fått en valp i huset - en liten sort kongepuddel med det fjonge navnet Black Prince Edward, Eddie blant venner.

Vårt nye familiemedlem krever mye oppmerksomhet, og vi har travle men morsomme dager. Det går i ett fra morgen til kveld med tisseturer, leking, pelsstell og trening. Heldigvis så er det mange og lange tuppelurer innimellom.

Nybadet søtnos.

Vi har aldri hatt hund før, så vi har minst like mye å lære som valpen har.

Han er en liten smarting, og lærte lynkjapt å sitte pent for å få godbit.

Vi har hatt mye prøving og feiling med diverse kjæledyr som vi har hatt på prøve og endt med å sende hjem igjen på grunn av Hubbys allergi. En allergitest bekreftet det vi trodde, at katter kunne vi bare glemme. Og så vi som er så glade i katterpuser. Skikkelig leit.
Han er visst bittelitt allergisk for hunder også, og derfor har vi valgt en rase som er såkalt hypoallergenisk. Pudler røyter ikke, og skal derfor være bedre å ha i hus om man er allergisk.

Utrolig stilig hundesend fra Udesen Danmark.

Det er voldsomt med utstyr som skal til for en hund også, og jeg er i ferd med å oppdage at det faktisk finnes stilige hundeting, slik som denne kjempefine senga for eksempel. Hubby erter meg med at jeg ville ha hund bare sånn at jeg fikk anledning til å kjøpe denne hundesengen som jeg har gått og beundret en stund.

Som seg hør og bør en moderne hund av i dag, har selvsagt Edward fått sin egen blogg. Den finner dere her, om noen har lyst til å lese litt mer om han.

Awards

2011-04-01T20:58:00.000+02:00

Jeg har sett mange slike awarder som verserer rundt om i Bloglandia, men aldri fått noen selv, før nå, når jeg plutselig har fått to! Og det var jo veldig hyggelig, selvsagt.

Det er Linda i Hjertehuset som har gitt meg denne:

Mens jeg har fått denne fra Lene i Livet på landet.

Tusen takk til både Linda og Lene! :-)

Det følger en liten utfordring om å svare på noen spørsmål på begge awardene, og siden spørsmålene var ganske like så tar jeg det samlet.

Here we go:

HVORFOR STARTET DU Å BLOGGE?

Fordi jeg var så lei av å bare skrive faglige ting. Når man lever av å skrive, slik som jeg gjør, så må man fylle på med inspirasjon i blant, og det får jeg her på bloggen. Selvsagt er jeg også veldig interessert i interiør. Selv om min stil ikke helt følger tidens trend (er verken shabby eller chic), så håper jeg noen kan finne noe leseverdig her inne.

HVILKE BLOGGER FØLGER DU?

Jeg følger med på en masse interiørblogger, flest i Norge, men også en del i England, Australia og andre steder. Jeg leser noen matblogger i blant, og så må jeg ha med meg ”Shabby Fredag” hos Magnhild som forunderlig nok stadig klarer å erte på seg enkelte interiørbloggere med tidvis sviktende sans for selvironi.

FAVORITT MAKE UP MERKE?

Tja, jeg bruker jo ikke så mye sminke egentlig. Jeg har en øyeskygge fra Dior som jeg har hatt i mange år, og man kan knapt se at den er brukt, men maskara går det unna på. Den jeg har nå er fra Chanel og ble kjøpt i Paris for noen uker siden.

Når det gjelder hudkrem så sverger jeg til Elisabeth Ardens ”Ceramide Plump Perfect”. Av såper så er nok Durance og L’Occitane favorittene.

FAVORITT KLESMERKE?

Det som passer. Jeg er helt elendig på klær. Hadde det ikke vært for min ytterst velkledde venninne i Oslo som jevnlig deler ut av sitt overskuddslager, så hadde jeg sett aldeles sjuskete ut.

Jeg er dødsmisunnelig på alle som fikser det der med klær, og beundrer hun venninnen min grenseløst.

DITT MÅ HA MAKE UP PRODUKT?

Dersom hårbalsam teller, så er det helt klart det jeg ikke kunne levd uten. Jeg ville sett ut som et lykketroll på en bad-hair-day om jeg ikke fikk min daglige dose balsam.

FAVORITTFARGE

Det blir nok lysegrønt, det.

FAVORITT PARFYME?

Hmm, ikke helt sikker. Bruker stort sett det jeg får i gave. Her i huset er det Hubby som er mest opptatt av godlukt. Han har haugevis av diverse flakonger på badet. For tida er det visst Bvlgari og Burberry det går i.

FAVORITT FILM?

”Life of Brian” – ingen over, ingen ved siden. Selv om den er over tredve år gammel nå, så ler jeg meg fillete over den treffende satiren hver eneste gang jeg ser den.

Her er noen highlights:

HVILKET LAND DRØMMER DU OM Å BESØKE OG HVORFOR?

Det må nok bli Australia. Jeg har reist landet på kryss og tvers mange ganger og til og med bodd der noen år, men det er så mye å se på dette vakre kontinentet. Om det går an å forelske seg i et land, har jeg falt skikkelig for Australia.

For noen år siden hadde forresten landet en av de beste turistreklamene jeg har sett:

FEM TING DU ALLTID HAR I VESKA DI?

Mobilen, hårbørste, leppestift og notatblokk. Vanligvis har jeg også en lommebok, men ikke nå for tida, siden den ble stjålet og jeg ikke har skaffet meg ny ennå.

Så er det visst meningen å sende denne awarden videre til andre bloggere. Ikke lett å velge, men her er et lite utvalg av bloggene jeg koser meg med. Noen har kanskje fått disse awardene før, men pytt. Plukk selv om dere vil ha rose- eller eple-award.

Heges Cute N Cool blog

Fossestua

Igis verden

Nostalgi og skriverier

Villa Klaraberg

Bare Mio

Til slutt så må jeg bare erte Magnhild litt med å gi henne en award også.

****************************

Siden det er 1. april i dag har jeg moret meg stort med avisenes aprilspøker. "Gay på landet"-ideen til OA var en av de bedre, men jeg tror det er Harstad Tidene som har den morsomste historien om en viril mann som har blitt far til tre etter å ha slått seg litt vel løs på festspillene i fjor.

Ha en fin helg!

Vaffelfilm

2011-03-26T19:04:00.000+01:00

I går var det den store vaffeldagen, og her på Hilltop House fulgte vi selvsagt oppfordringen om å finne fram vaffeljernet. Det ble så mye røre til overs at det blir vafler i dag også, når vi skal benke oss foran TVen og se på film.

Lørdag, vafler og film hører liksom sammen for meg. Det har sin bakgrunn fra den gangen jeg delte leilighet med en venninne i Oslo. På lørdags formiddag gjorde vi alltid ukas husarbeid. Når huset var rent og pent, lagde vi vaffelrøre før vi dro av gårde til butikken for å handle inn for helga. På veien hjem pleide vi å stikke innom en videosjappe for å leie film. Det ble som regel et drama eller aller helst en romantisk komedie. På ettermiddagen ble det vaffelspising og film – skikkelig trivelig!

Ganske ofte fikk vi besøk av andre vaffelsultne sjeler som ville se video, og etter hvert ble ”vaffelfilm” et innarbeidet begrep når vi snakket om slike filmer. Vi begynte å gi filmene karakter, ikke i terningkast, men i antall vaffelhjerter. Fra en til fem – såkalt ”full plate”. Ved tvilstilfeller kunne man gi ekstra poeng i form av jordbærsyltetøy. En film som lå mellom tre og fire hjerter, ble altså tre hjerter med jordbærsyltetøy.

TIDENES VAFFELFILM

Vi var temmelig strenge i vår bedømming, og det er hittil bare en eneste film som har oppnådd toppscore, ”full plate med jordbærsyltetøy”, nemlig ”Mens du sov” med Sandra Bullock og Bill Pullman. Det var en aldeles uimotståelig herlig film som hadde alt som skulle til – kjekk helt, søt heltinne, humor og et festlig plott der en romantisk anlagt billettselger har søte drømmer om en kjekkas som tar toget hver morgen. Da han en dag faller ned på toglinja, redder hun livet hans, og plutselig blir hun virvlet inn i en situasjon der hele familien hans tror de er forlovet og hun må spille med. Oppi alle forviklingene er det bare broren hans som ikke helt biter på den historien. Selvsagt er det nettopp ham hun til slutt faller for, samtidig som hun gjør det hun kan for å overbevise ham om at hun skal gifte seg med broren hans. Men, det går jo godt til slutt, slik det alltid gjør i en ekte vaffelfilm.

Andre filmer som nådde høyt på vår score var ”Love Actually” og ”Fire bryllup og en begravelse”. Det eneste de ble trukket for var valget av helt – Hugh Grant var rett og slett for blaut. John Cusack derimot var svært så tiltrekkende i filmer som ”Serendipity” og ”Must love dogs”, som begge oppnådde fem vaffelhjerter. Sistnevnte hadde forresten den samme temasangen som "Mens du sov", nemlig "This will be (an everlasting love)" med Natalie Cole.

Hva med deg? Har du noen filmer du liker som kommer i vaffelfilmkategorien?

******************************

Helt til slutt her kommer oppskriften på de beste vaflene jeg vet. De er syrlige og saftige og perfekt egnet til filmtitting. Mengden går alltid på slump, så her må du prøve deg fram til du får riktig konsistens, men dette er sånn cirka mål:

1 liter Kefir
3 egg
1 dl havregryn
4 dl mel
1 dl sukker
1 dl smelta smør
1 teskje bakepulver
1 teskje vaniljesukker
½ teskje kardemomme
Litt salt

Har du lyst på flere vaffeloppskrifter så anbefaler jeg nettsiden til Sjømannskirken, som jo er viden kjent for sine gode vafler.

Slipp lyset inn - det er vår!

2011-03-18T00:27:00.001+01:00

Etter et aldri så "lite" tilbakeslag med sot og røyk, er kjellerstua ferdig pusset opp. Resultatet har blitt et lysere og triveligere rom, og det var akkurat det vi ønsket oss.

Du kan se her hvordan rommet så ut før. Gulnet, gammel furu stjal nesten alt lys, så selv på blanke formiddagen var det ikke mulig å sitte her å lese for eksempel.

Tak og vegger er blitt malt, gulvteppet er nytt og den mørke skotskrutete sofaen har blitt kastet ut, men ellers er rommet stort sett det samme. Likevel, for en forandring det har blitt, ikke sant?

Hjørnesofaen og stolene er noe gammelt 80-tallsræl som den forrige huseieren satte igjen her. Den var nok superstilig den gang rosa var på moten. Men, merkelig nok passet den ganske godt inn her nå. Den grå/rosa/hvite fargen machet nytt gulv og vegger ganske bra. Med et gråbrunt saueskinn og et fint pledd ble det hele til å leve med en stund.
Det blir forhåpentligvis ikke så veldig lenge til vi får oss en ny sofa, men i denne omgangen valgte vi å legge pengene i elektrikerarbeid, slik at det elektriske opplegget er trygt og oppdatert. Nå har vi jordede kontakter hele veien, og nok av dem. Bak TV'en er det ikke lenger et sammensurium av skjøteledninger, nå har hver eneste dupeditt sin egen stikkonktakt.

Her satt det tidligere en grusom stygg oransje lampett som styrte alt elektrisk i rommet. Ikke helt i henhold til gjeldende regelverk kan man vel trygt anta. Den nye lampen fra Lampehuset har dimmer og kan brukes både som leselys og som stemningsskaper.
Speilet kjøpte vi på salg på Skeidar sist helg. Det bidrar også til å reflektere mer lys inn i rommet.

I andre enden av rommet har vi fremdeles den gamle veggseksjonen. Den er ikke akkurat noe smykke den heller, men den rommer en hel masse, og et sted må vi jo gjøre av alle cd'er og dvd'er. Tidligere sto alle Hubbys pokaler utstillt på toppen, men nå er alle unntatt den gjeveste plassert bak skapdørene. Aller helst ville vel jeg synes at de passet best i en eske på loftet, men vi gikk for en kompromissløsning. Nå er de tilgjengelige om han skulle føle for å vise dem fram, og jeg slipper å tørke støv av dem.

Disse små stablekoffertene sørger for enda litt oppbevaringsplass. Det får man liksom aldri nok av.

Med stor teknisk innsikt har Hubby sørget for et skikkelig lydanlegg med full surround, subwoofer og alt sånt noe. Det høres virkelig fantastisk ut når vi hører musikk eller ser på film her, det må jeg innrømme. Mitt eneste bidrag til husets musikalske innhold er dette cd-stativet i smijern. Det er råstilig, synes jeg da.
Litt reiseminner har vi også fått plass til: Elefantene er fra Namibia, mens skjellet er en polert perleøsters som ble med hjem fra Rarotonga. En sånn nydelig sort sydhavsperle lå utenfor mitt budsjett, så det eneste jeg fikk var et skjell, men det er fint det også.
Den store glassbollen er fra Hadeland glassverk. Jeg kjøpte den der for mange år siden, og har aldri helt funnet en fin plass til den, men her passet den akkurat inn.

En gang skal også jeg klare å gjøre ferdig et strikketøy. (Trur eg...) Planen har jeg i alle fall klar - et deilig fluffy pledd i brunt og hvitt. Kurven er fra Kremmerhuset.

Husfruens gamle TV-skap har nå fått nytt liv som Hubbys barskap. Jeg skulle veldig gjerne ha puttet TV'en vekk i skap nå også, men så store som TVene har blitt etter hvert, får de jo ikke plass i slike skap lenger. På toppen troner den gamle lampa som fikk en omgang med sprayfarge og ny skjerm. Den ble knalltøff.

Endelig har det blitt så lyst i rommet at plantene har begynt og trives. Denne blomsterpotta var også et "bakerst og innerst i skapet"-funn. Den passer jo perfekt inn her. Bordløperen i lin kjøpte jeg på et julemarked på Bogstad Gård for mange år siden, om jeg ikke husker feil. Hubbys gamle salongbord har vi sprayet med sort Hammerite-maling. Det var stygt som juling fra før, men er veldig stort og praktisk. Nå har det fått forlenget livet en stund, og kommer nok til å være i bruk noen år til.
Det føles bra å kunne ta i bruk gamle ting som har vært gjemt i skuffer og skap eller som var på vei til skraphaugen. Selv om kjellerstua har blitt ny, så er det ikke så veldig mange nye ting vi har gått til anskaffelse av egentlig. Alt i alt har vi brukt i underkant av 6000.- kroner på å få nytt rom, inkludert gulvteppe, maling, lampe, speil og gardiner. Elektrikeren kostet noe mer, selvsagt, men det var en utgift vi bare måtte nødt til å ta.

Jeg er veldig godt førnøyd med gardinene. De heter Wesley og kommer fra Princess. Fra før av hang det tjukke, mørkegrønne gardiner her, så det fantes nesten ikke lys i rommet. Nå var vi veldig klare på at vi ønsket oss noe lyst og luftig som slapp inn mye lys, og disse var midt i blinken.
Hjerteranken ser ut til å trives i vinduskarmen der vårsola flommer inn, og vi trives også veldig godt i vår nye TV-stue. Det er faktisk blitt så koselig her nede, at vi stadig oftere bruker det som et vanlig oppholdsrom, ikke bare som et sted å se på TV.

Home Clean Home

2011-03-14T17:29:00.000+01:00

Langt om lenge er vi nå i havn med tidenes vårrengjøring. Så å si hvert eneste rom i huset har blitt møysommelig renset for sot, og for en jobb det har vært! Hver eneste bok har blitt tatt ut av hylla, støvsugd og tørket av. Hver eneste lille gjenstand har blitt skrubbet og pusset. Alle tepper og møbler har blitt damprenset, alle pledd og gardiner har blitt ristet og luftet. Puh, kjenner jeg blir sliten bare av å skrive om det.

Da vi først sto foran jobben for noen uker siden, virket det hele nesten uoverkommelig, men vi har gått på med krum hals og strevd oss gjennom det, og nå er huset renere enn det har vært på årevis.

Jeg er spesielt imponert over Hubbys innsats i det hele. Uten å klage (nesten) har han stått på, og det er ingen liten bragd for en mann som anser husarbeid som noe av det verste som finnes, og noe han overhodet ikke foretar seg med mindre han blir bedt om det. Da skrider han til verket med samme holdning som en mann som går til galgen og har forsont seg med at det ikke finnes noen mulighet for å slippe unna. Han har til og med en egen stemme som utelukkende brukes til å prate om husarbeid – den er litt sånn stakkarslig og mutt, og minner ganske mye om Ludvig i Flåklypa.

Det er ikke lett å holde opp dampen når han først er i gang heller, og jeg innså fort at det var en alvorlig tabbe å gi ham ansvaret for å støvsuge bøkene. Hver eneste bok ble nemlig studert med stor interesse og alle omslagstekstene lest i sin helhet, før bøkene ble sortert inn i kategorier av lesverdighet. Men jobben ble nå gjort, selv om det tok sin tid. Når det gjelder bruk av tepperenser derimot, var han en skikkelig racer, og han lempet og løftet på tunge møbler som den reneste helten.

Og endelig, i løpet av helga kom vi i mål. Gangen, som hadde blitt brukt til oppbevaring av alt mulig, ble ryddet og vasket. Det er forresten lenge siden jeg har ligget på kne i trappa og skuret med børste, og jeg ble sjokkert over hvor ren den ble. Var muligens ikke bare sot som ble vasket vekk der, nei.

Her er altså gangen vår. Den har vi ikke vist bilder av før, av den gode grunn at fargen på veggene er aldeles grusom. Det må da være minst 25 år siden babyrosa var på moten interiørmessig? Nuvel, vi har store planer om å male her ganske snart, bare det blir litt varmere i været slik at vi kan lufte godt ut. Ser for meg en lys linaktig farge her. Tror nok det vil bli fint.

Etter ommøbleringen i kjellerstua, hadde vi plutselig en recliner vi ikke hadde plass til noe sted. Inntil vi finner på noe bedre, får den stå her. En gul silkepute fra Kina har også fått plass, siden det snart går mot påsketider.

Vinduskarmen her nede egner seg veldig dårlig til å sette blomster i, så jeg har snekret sammen et lite blomsterbord av en 20 cm bred mahoganyplanke og fire 3x3 cm staver. Det er ikke helt ferdig ennå, for det må pusses blankt og fint, før det skal oljes slik at den nydelige gløden i treverket kommer ordenlig fram. Akkurat det får vente til litt lenger utpå våren og jeg kan gjøre jobben utendørs, for slipestøv fra sånt mørkt treverk vil jeg ikke ha inne akkurat nå.

Sånt tett og fett treverk tåler uansett fint å bli tatt i bruk før det er behandlet, så her har Hubbys kaktuser fått sin plass. De er ikke mye fine de stikkeplantene der, synes jeg, men Hubby har lagt ned forbud om å kaste dem. Det er nemlig de eneste plantene han hadde i sin tidligere ungkarstilværelse, og har overlevd flere år med omsorgssvikt.

Dette digre beistet er Hubbys store stolthet, og blir konsekvent omtalt som ”han”, ikke ”den”. – Jeg har hatt ham siden han bare var en neve stor, sier Hubby stolt og kjærlig.

Jeg for min del er hellig overbevist om at stikkemonsteret er en ”hun” – og en sjalu sådan. Jeg er nemlig sikker på at hun er ute etter meg. Det er ikke få ganger beistet har stukket meg i leggen når jeg har gått forbi i det jeg trodde var trygg avstand. Jeg skal love at et par sånne pigger gjør noe infernalsk vondt, så ”hun” og jeg har nå utviklet et gjensidig hatforhold, der hun stritter med piggene så fort jeg er i nærheten, og jeg truer med å avskjære henne fra vannkanna. Ikke at det ser ut til å affisere henne så meget at det gjør noe, for mens de andre kaktusene bærer preg av et tørt liv, ser hun ut til å trives enten hun får mye eller lite vann.

Telefonbordet er Husfruens verk. Det var mitt aller første møbelsnekkerprosjekt, og jeg er fremdeles stolt over at jeg fikk det til så fint. Det er laget av det australske treslaget jarrah, som har en aldeles nydelig kvalitet og glød. Bare se på bordplaten.

Vi har en god del flere av Husfruens møbelkreasjoner rundt i huset, og de kommer dere sikkert til å få se bilder av etter hvert.

Ha en fin uke!

Vi har en vinner

2011-03-11T18:50:00.000+01:00

Da har vi trukket en heldig vinner som kan glede seg til å få verdens fineste emaljeskilt fra Ramsign.

På den norske og engelske siden ble det til sammen tatt 111 lodd, og vi brukte random.org til å trekke vinnerloddet.

Den heldige vinneren var denne gang en anonym uten blogg, og hold dere fast - en mann! De er det ikke mange av blant våre lesere, så hva er oddsen for det? Thomas heter mannen som kan vente seg en hyggelig mail fra Ramsign.
Gratulerer så mye, og hjertelig takk til Ramsign som ville sponse konkurransen.

Lampe - extreme makeover

2011-03-10T20:49:00.000+01:00

Husker dere den gedigne røde lampa som sto i kjellerstua vår?
Kanskje jeg skal friske opp minnet litt:

Ingen direkte skjønnhet akkurat, den var en smule for gjev i fargene, men jeg hadde visse kvaler med å kaste den fordi det ante meg at den var skikkelig bra kvalitet. En gang på åtti-nittitallet har den sikkert kosta en del, så stor som den er - skjermen var nesten 70 centimeter i diameter.
Etter at jeg viste den fram på bloggen, fikk jeg mange tips om at den kunne spraymales, og det hørtes ut som en god løsning. Så jeg dura i vei til Biltema for å se på utvalget av farger, fant en som fallt i smak, og dro hjem for å prøve. Resultatet?

Ta daa!

Ble den ikke tøff? Jeg ble så fornøyd, særlig da jeg fant en fin lampeskjerm til halv pris også.

Sprayen jeg brukte var sort Hammerite. Den ser litt ut som hamret metall, men fargen er mere mørk gråbrun enn sort, synes jeg.

Det var utrolig enkelt å spraye, man måtte bare passe på å ikke påføre for mye av gangen, for ellers kunne fargen begynne å renne. Vi gav den vel fem-seks lag med ti minutters mellomrom. På forhånd hadde vi satt på maskeringstape på ledningen og selve lampeholderen.

På kvelden gir den et skikkelig lunt og fint lys, og er akkurat den stemningsskaperen jeg var på jakt etter i kjellerstua. Der er vi forresten i ferd med å bli ferdig med å vaske vekk all soten. Nytt gulvteppe er på plass, og nyrensede møbler er båret inn igjen. Det er bare et par små detaljer som mangler nå, så er rommet klar for å vises fram.

Om du ikke allerede har gjort det, så skynd deg å melde deg på min give away, der du kan vinne et fantastisk flott skilt fra Ramsign. Det er fremdeles noen timer igjen til jeg setter strek for å delta.
Lykke til!

Kjøkkenutfordring

2011-03-05T20:31:00.000+01:00

NIBs utfordring i mars er å vise fram kjøkkenet, så her er et par glimt fra vårt. Vi har ikke noe drømmekjøkken akkurat, men det er visse ting vi liker veldig godt, slik som størrelsen for eksempel. Med godt og vel 25 kvadratmeter har vi nok plass å boltre oss på. Rommet er delt i to, med en kokedel og en spisedel.

Her er spiseavdelingen. Det er så deilig nå når den første bleke vårsola skinner og gjør det lyst og trivelig innendørs.
En av de tingene vi virkelig savner på kjøkkenet er et vindu. Vi har nemlig bare denne døra ut til hagen. Den slipper inn nok lys, for all del, men det er ikke så enkelt å lufte ut med en dør som med et vindu. Om vi setter døra på gløtt, er det alltids en sjanse for at en av nabokattene finner veien inn, og det er ikke alltid like greit.

Her er andre enden av rommet. Kjøkkeninnredningen er den originale fra 1969. Den ser jo forholdsvis moderne ut, og er egentlig ikke slitt i det hele tatt, men vi verker etter å få byttet ut de frontene. Vi har hatt kjøkkenfornyeren på besøk, og fikk et prisoverslag på nærmere 50 000.- Det syntes vi var helt hinsides dyrt, man kan jo få et helt nytt IKEA-kjøkken for den prisen. Før eller siden er det nok nettopp det vi kommer til å ende opp med her, men enn så lenge lever vi med det gamle. Litt oppussing har vi likevel gjort, for da vi overtok huset var nemlig absolutt alt på kjøkkenet lyseblått - vegger, gulv, fliser og hyller. Det var bare skapene som var hvite, og vasken var knallrød emalje. Det var ganske enkelt ikke til å leve med, så det første vi gjorde var å legge nytt gulv, male vegger og installere ny vask. Vi burde vel strengt tatt ventet med å sette opp nye fliser til vi hadde byttet ut innredningen, men da vi kom over rålekre italienske marmorfliser på salg, så klarte vi ikke å vente lenger.

En slik stasjonsklokke med to sider er kjempepraktisk, da vi kan se den fra begge deler av kjøkkenet.

Kjøkkenet er delt i to av en halvvegg, der vi har komfyr, kokeplater og oppvaskmaskin.

Her er det ettermiddagskaffe på gang. Jeg har bakt verdens beste chocolate chip cookies etter oppskrift fra Bake My Way. De er utrolig praktiske, for man kan fryse deigen, og bare skjære av så mange biter man trenger og slenge dem i stekovenen. En sånn deig varer likevel sjelden særlig lenge her i huset, for de kjeksene er farlig gode.

Dette serveringsbrettet har jeg forresten laget selv, helt fra bunnen av. Jeg laminerte en sponplate med tynn trefiner, og lagde en smal ramme med eikelister rundt. Håndtakene er omlag tyve tynne lag med eik som er limt sammen i en bue. Ble ganske stilig, om jeg må få si det selv.

Tallerkenhylla er fra en gammel hytte. den er litt vindskeiv og har blitt malt flere ganger, men jeg synes den er skikkelig koselig, og så er det fint å kunne vise fram litt av serviset.

At kjøkkenet er huset hjerte i norske hjem, er tydelig når man ser alle de fine innleggene på NIB. Jeg fikk masse inspirasjon av å titte på alle sammen.

Husk å bli med på vår Give Away, der du kan vinne et rålekkert skilt fra Ramsign. Det er fremdeles noen dager til jeg trekker den heldige vinneren, så benytt sjansen til å prøve vinnerlykken.

I love Paris in the springtime...

2011-03-02T13:55:00.003+01:00

..., eller kanskje det heller var "in the winter when it drizzles".

Nå ja, det er fint i Paris når som helst, synes jeg.

Etter den store sotkatastrofen, som jeg fortalte om sist, fant jeg og Hubby ut at det var like greit å rømme huset. Tusen takk for alle varmende kommentarer, forresten, og ikke minst for gode råd om hvordan vi best burde gripe an vaskejobben. Vi er endelig i full sving med støvsuger, tepperenser og kraftvask nå.
Nok om det, men som dere kan forestille dere, så stinket det parafin og røyk i hele huset, og det var ikke det minste trivelig å være hjemme. Heldigvis hadde vi allerede for et halvt år siden bestilt en tur til Paris for å feire Hubbys bursdag, og turen kunne jo ikke kommet på et bedre tidspunkt. Jeg må innrømme at jeg var så deppa og sliten av det som hadde skjedd at jeg helt mista lysten på å reise på tur, men Hubby overtalte meg. Og godt var det, for vi fikk noen fantatiske dager i en av verdens vakreste byer. Selv om det nok var litt kaldt og det regna litt, så var våren definitivt kommet til Paris, og de aller tidligste vårblomstene hadde allerede begynt å vise seg fram.

Foran rådhuset, Hôtel de Ville, var det likevel vinteraktiviteter som rådet grunnen. Hver gang vi gikk forbi var det flest av folk her, så skøyter er tydeligvis populært.

Frihet, likhet, brorskap - revolusjonens verdier henger høyt på byens rådhus.

En kort spasertur unna ligger Notre Dame, der hundrevis av duer ikke gjør forskjell på høy og lav. De sitter like gjerne på skulderen til en gammel dame som til Charlemagne.

Den berømte katedralen er fantastisk flott innvendig, og regnes som et av de fineste eksemplene på gotisk arkitektur. Glassmaleriene og de høye søylene gir en slik høytidsstemning, og man kan bare forestille seg hvor utrolig imponerende bygningen må ha fremstått da den ble bygget på 1200-tallet. Jeanne d'Arc fikk sin oppreisning som helgen i denne kirken, og statuen hennes kan beundres her.

Katedralen og Seinen er et flott skue på kveldstid. Om man vandrer til venstre og over broen kommer man til Latinerkvarteret, der talløse restauranter frister med all slags godsaker for en meget rimelig penge.

På broene sitter ofte gatemusikanter . Han her spilte La Vie en Rose, slik man gjør for turistene.

Man sitter trangt ved bittesmå bord på de franske kaféene, men maten er alltid fantastisk. Hubby var modig nok til å prøve escargot, men jeg har aldri vært fristet av slikt. Gratinert løksuppe derimot, smakte nydelig. Mest på grunn av massevis med deilig ost, tenker jeg.

Det er ikke bare fransk vin som er verdt å drikke. Tørr eplesider fra Normandie kom i flasker med champagnekork, og smakte utrolig forfriskende og deilig ved siden av all ostematen. Vi prøvde oss på både ostefondue og raclette, og begge var syndig deilig, men herregud så fett. Det er nesten så man kjenner kolestrolet legger seg i tjukke lag mens man spiser.

Enda godt at Paris byr på nok av muligheter for mosjon. Veien opp Montmartre til basilikaen Sacre Coeur består av trapper og atter trapper. Det er nok til å gjøre den sprekeste andpusten, men når man endelig kommer opp til det som er byen høyeste punkt, blir man belønnet med en flott utsikt.

Om det er utsikt man er på jakt etter, så kommer man selvsagt ikke utenom Eifeltårnet. For en klekkelig sum kan man ta heisen til toppen. Det gjorde ikke vi, for køene ved hver pilar var endeløse. Vi vandret i stedet rundt og tittet på alle de forelskede parene som hadde samlet seg her. At Paris er romantikkens by, er det ingen tvil om, og pariserne gjør sitt beste for å bevise det. Vi har ikke sett maken til klining siden husets datter og kjæresten var på besøk hos oss. Trærne rundt omkring var dekorert tett i tett med hjerter skåret inn i barken.

Foran Eifeltårnet sto talløse asiatiske brudepar i kø for å bli fotografert med et av verdens mest berømte kjennemerker i bakgrunnen.

Paris er jo også hjemby for verdens mest berømte maleri, og det var ikke bare oss som gjerne ville se Mona Lisa. Alle som besøker Louvre tar nok turen innom galleriet her, men det er jo så uendelig mye mer å se på i museet.

Unike verdensberømte skatter kommer så tett at det nesten blir litt for mye av det gode. Til slutt klarer man nesten ikke å ta inn alt sammen.

I tillegg er jo selve palasset et kunstverk i seg selv. Man må løfte blikket og bare beundre de overdådige utsmykningene overalt. Glasspyramiden utenfor bryter sterkt med stilen, men den er flott å se på.

Skal man få med seg alt, trenger man sikkert en uke for å vandre rundt i Louvre, men vi brukte bare en dag her. I stedet dro vi neste dag til Cinémathèque Française hvor man har en av verdens største samlinger av gamle filmer og filmrelaterte ting, slik som berømte kostymer og gjenstander. Det er kanskje ikke noe å anbefale for alle, men for oss (kanskje særlig Hubby) som er så filminteresserte, så er dette et eldorado.

Paris er jo en stor by, men det er heldigvis lett å ta seg fram på Metroen. Metrostasjonene er for øvrig ofte flott dekorert. Jeg elsker de flotte skiltene i Art Nouveau-stil og de klassiske lampene og veggflisene. Husk bare på å passe godt på lommeboka, for det vrimler av lommetyver her. Til tross for at jeg hadde veska foran på magen, så klarte pokker meg en eller annen tjuv å lure seg nedi den, og vips var lommeboka mi vekk. Det er ikke første (eller andre) gangen det skjer meg i Paris, så om jeg skal tilbake dit, skal jeg søren meg bruke et slikt pengebelte. Akk ja, det er jo utrolig trasig når slikt skjer, men jeg får trøste meg med at jeg får det dekket av reiseforsikringen. En annen ting å passe seg for, er de mange døvstumme (som både hører og prater når du snur ryggen til) som samler inn penger, og sigøynere som plutselig finner en gullring på bakken foran deg, og lurer på om den er din. Mens du er opptatt med å titte på ringen, tømmer andre veska og lommene dine.

Siste dagen i Paris vandret vi langs Champs Elysees, der Triumfbuen troner midt i en rundkjøring. Som så mye annet i denne byen er den overveldende og mektig. Vi var heldig og fikk litt solskinn, slik at vi kunne sitte på Georges V kafé og drikke kaffe (til blodpris) og titte på folkelivet. Jeg har alltid har lyst til å dra til Paris i april, bare slik at jeg kan gå rundt der å nynne på min yndlingssang med Ella & Louis.

Vi var litt tidlig ute nå, men kanskje neste gang.

Brann, røyk og sot

2011-02-17T21:51:00.001+01:00

I går hadde vi en forferdelig dag her på Hilltop House – det begynte nemlig å brenne.

Den nyoppussede kjellerstua var så å si ferdig, vi hadde båret inn møbler, fått alt på plass i hyllene og hengt opp lamper og bilder. Og så, mindre enn en time etter at jeg hadde hengt opp splitter nye vårhvite gardiner, eksploderte oljekaminen. Vi hadde akkurat satt oss ned med en kaffe for å nyte synet av den nye fine stua vår, da det smalt noe aldeles forferdelig. Svart røyk og sot veltet ut, og fylte opp hele huset. Hubby løp det han kunne for å stenge ventilen til parafintanken, og så rakk vi bare å ringe nødnummeret før vi måtte løpe ut.

Brannvesen og politi var raskt på pletten, men heldigvis viste det seg at brannen ikke utartet seg. Ståldøra foran fyrrommet stengte for flammene, og da oljeførselen var blitt stengt så brant det hele ned av seg selv. Etter smellet å dømme, hadde vi forestilt oss en skikkelig ruin inne i fyrrommet, men kaminen var faktisk like hel. Det var bare enkelte deler som var blitt blåst av.

Oljekaminen skjuler seg i dette skapet - heretter kalt "faenskapet". Den ser merkverdig bra ut etter eksplosjonen. Heldigvis sørget den solide ståldøra for at flammene ikke spredde seg.

Dessverre var ikke alt bra likevel. Varmen fra fyringsanlegget fordeler seg rundt i huset via luftekanaler, og eksplosjonen hadde presset store mengder med sot ut gjennom disse. Etter at det første kaoset var over og vi kunne gå rundt i huset igjen, konstaterte vi raskt at absolutt alt var dekket av et fint lag med fet, beksvart sot. Møbler og gardiner, vegger og tak, bøker og bilder – alt er sotet.

Sånn ser det ut i vinduskarmene våre nå. Overalt ellers også.

Verst gikk det selvsagt ut over kjellerstua. Det fine nye gulvteppet ser ikke ut etter at politifolk og brannmannskaper i digre støvler har tråkket soten ned i det.

En annen ting er lukta – det stinker røyk og parafin. To digre vifter har stått på siden i går, og det begynner igjen å bli levelig her, men det er jo ikke mulig å sette seg ned noe sted uten å bli skitten. Den seige soten setter seg fast på klær og på hud og er nesten umulig å skrubbe vekk. Det virker nesten som at det å gnikke og gnu på den bare gjør at den gnis inn. Det blir litt av en vaskejobb dette her, ja. Vi trodde selvsagt at vi skulle slippe unna den jobben, men den gang ei.

Forsikringsselskapene har selvsagt også vært her for å observere skaden. De har konstatert at det bør være mulig å vaske og rense det meste. Det er veldig lite som må saneres. Heldigvis, får vi si. Men, så er problemet at vi har innbo- og husforsikring i to forskjellige selskaper. Det betyr selvsagt to egenandeler, og enden på visa er at det vil komme til å koste oss nesten ti tusen kroner å få vasket huset. (På toppen av reparasjon av fyringsanlegget selvfølgelig.) Det er såpass mye at vi må vurdere om vi kan korte det ned ved å gjøre en del selv. Akk ja, vi får vel se det som tidenes vårrengjøring.

Ved første øyekast ser det kanskje ikke så ille ut, men uansett hva man tar på, så får man sot på fingrene. Det er helt fortvilet.

Heldigvis var dørene til soverommet og badet lukket da dette skjedde, så det er i alle fall to rom som ikke er så kritisk berørt. Kjøkkenet ligger også slik til at det fikk mindre sot enn resten av huset. Noe er det jo her også, men det ser ikke ut til å ha trengt inn i skaper og skuffer. Så det er beboelig her, og vi slipper i det minste å flytte ut mens vaskingen pågår.

Alle overflater er dekket at den ufyselige seige soten.

Selvsagt er vi glade for at det ikke gikk verre enn det gjorde, men jeg må innrømme at jeg synes det hele er til å grine av. Det er ikke få ganger i løpet av det siste døgnet at vi har kikket på hverandre og rista på hodet – ”Måtte det skje akkurat nå?” Når den først skulle eksplodere, kunne ikke den forbaska oljefyren ha smelt for tre uker siden, før vi begynte å pusse opp? Da hadde det liksom ikke vært så ille. Men neida, det måtte skje mindre enn en time etter at vi var ferdig med oppussingen.

Det er vel bare å brette opp ermene og sette i gang igjen, men akkurat nå føles det som lufta har gått skikkelig ut av ballongen.

Happy Valentine's

2011-02-15T00:13:00.000+01:00

Det er litt over midnatt på Valentine's Day, men romantikken varer en liten stund til, ikke sant?

Gulvteppet på plass

2011-02-12T18:49:00.000+01:00

Nå begynner det å smake fugl i kjellerstua. I dag har vi nemlig fått det nye gulvteppet på plass. Vegg-til-vegg-tepper er vel ikke akkurat det hotteste av det hotte, og vi lurte en stund på om vi skulle legge parkett i stedet for. Men, vi kom til at vi ville ha den lune effekten et teppe gir. Dette er tross alt et kjellerrom, og det er bare betong under.

Vi har hatt en rekke teppeprøver med oss hjem for å finne det riktige, og vi ble ganske så fornøyde da det viste seg at det vi likte best også var det billigste. Sånt skjer ikke for ofte.

Det var et skikkelig pes å få teppet inn i rommet og buksert mer eller mindre på plass. Ingen av oss hadde noen erfaring med å legge tepper, og her er i tillegg gulvlistene plassert sånn at teppet ligger mot dem i stedet for under, så det krevde skikkelig presisjon da det skulle skjæres til.

Hubby klarte likevel brasene med glans, og teppet ble skåret så fint som bare det.

Ble det ikke fint? Jeg synes liksom at hele rommet med ett ble helt ugjenkjennelig.

Vi har allerede båret inn TVen og et par stoler, sånn at vi kan ta rommet i bruk allerede i kveld. Resten av møblene må bare vente til elektrikeren har vært her og ordnet opp. Han skulle vært her denne uka, men vi har ikke sett snurten til ham til tross for at vi har ringt og purret. Det er kanskje urettferdig av meg, men jeg synes det er den samme leksa hver eneste gang vi skal ha en håndverker i huset. Det har hittil ikke skjedd én gang at de har kommet når de sier de skal. Nå har han lovet at han kommer på mandag, så vi får håpe at det ikke kommer noe i veien.

Det er denne skranglete vindskeive lampetten som er problemets kjerne. All elektrisitet i rommet går gjennom den. Egentlig så synes jeg faktisk at den er litt kul i all sin syttitallsstil, men den passer ikke akkurat inn her nå. Kanskje jeg bør avertere "originale oransje retrolampetter" på finn.no. Lurer på om noen hadde villet ha dem.

Nå skal vi i gang med å lage noe godt til kveldskosen, og så skal vi virkelig nyte kvelden i vår nye TV-stue. Kos dere i kveld, dere også!

Å se på maling tørke…

2011-02-11T23:16:00.000+01:00

… er et alvorlig undervurdert tidsfordriv. Som jeg har oppdaget de siste dagene, trenger det slett ikke være så uendelig kjedelig som man vil ha det til. Faktisk har jeg funnet det direkte stimulerende.

Etter timelang slaving med malerkosten, har jeg på slutten av dagen lagt meg på gulvet så lang jeg er, for å strekke ut verkende nakke armer og rygg og for å beundre resultatet av vår innsats. Ettersom kjellerstua ble gradvis lysere og triveligere, har jeg funnet inspirasjon. Vi kan kanskje si jeg har sett lyset. Eller er det bare forvirrede fantasier fra en sliten anemiker? Ja ja, samma det. Jeg har i alle fall fått ideer. Gode ideer, synes jeg. Og det gjør Hubby også, i hvert fall når han kommer over den første reaksjonen jeg antar han vil få.

Men før jeg forteller ham og dere om ideene mine, så kan dere jo få se noen bilder fra arbeidets gang.

Sola som skinner inn gjennom de små vinduene har endelig fått noe å reflektere fra. Det gjorde litt av en forskjell bare det.

Vi brukte ”Klassisk hvit” fra Jotun. Sens-malingen er fantastisk å jobbe med ettersom den nesten ikke lukter i det hele tatt. Det er jo åpenbart en stor fordel på denne tida av året når man ikke kan lufte så lenge av gangen.

På lister og vinduskarmer er det samme farge, men vi har brukt en blankere oljemaling for å få litt kontrast. Det har blitt meg fortalt at akkurat det er ”ut”. Lisbeth Larsen i Jotun sa nemlig det, da jeg var på Bohus’ dameaften i høst. Jeg har jo fått med meg at nå er det matt som gjelder, men jeg synes liksom det blir litt stusslig, jeg. I alle fall på vinduskarmene.

Av samme grunn ville jeg heller ikke male veggene hvite. Det ville blitt for monotont og sterilt. Vi vurderte en slags beige farge, men Hubby ville gjerne prøve å beholde noe av teksturen i panelet. I taket er det bare kjedelig og triste planker, men på veggene er det faktisk ganske fin perlestaffpanel. Det var bare det at den var blitt så altfor mørk som var problemet. Så vi fant ut at vi skulle prøve oss på hvitpigmentert panellakk.

Jeg må innrømme at vi var en smule betuttet etter å ha tatt den første veggen. Dette var ikke helt slik vi hadde forestilt oss det, men vi fant ut at vi fikk jo bare fortsette og se hvordan det ble til slutt. Etter nok en stund med meditering på gulvet, begynte vi å få litt sansen for den likevel.

For øvrig var det langt fra kjedelig å se på denne malingen tørke. Vi har aldri jobba med noe som har tørka så fort før. Faktisk kan man bare male en planke ad gangen, for innen du har nådd slutten av planken så har andre enden nesten tørka alt. Man må jobbe raskt og effektivt, for om man maler over noe som allerede har tørka, så kan det bli skjoldete.

Vi diskuterte litt fram og tilbake om hvorvidt vi skulle male et strøk til, og kom fram til at vi ville prøve å få det en anelse hvitere. Det angra vi ikke på.

Så var det ideene mine da. Jo, jeg har en om en rosa-aktig åttitalls sofa (ja, du leste riktig) som sto igjen her etter den forrige huseieren. Kanskje den kan få en renessanse i kjellerstua. Siden vi jobber med et heller stramt budsjett her, så er det ikke aktuelt å kjøpe nye møbler, og jeg har ikke mye lyst til å bære den skotskrutete sofaen inn igjen.

Ettersom de nye fargene i rommet har trådt fram, har jeg tenkt mye på fargene på interiøret for øvrig. Selv om denne oppussingen i bunn og grunn er en jakt på lyset, så vil jeg ikke male møblene hvite. Til det er jeg altfor glad i mørk treverk. Derfor har jeg tenkt å bruke en veldig mørk brun farge som en kontrast til det beige/rosa/hvite. Så får vi håpe at det ikke gjør at rommet virker for mørkt igjen.

Jeg har også en ide som jeg er litt redd for å legge på bordet, for å si det på den måten. Den involverer Hubbys gamle salongbord og mørkebrun metallmaling. Aj aj, jeg kan levende forestille meg hva slags reaksjon det vil framprovosere. Den stakkars mannen ble jo helt satt ut da jeg foreslo å male furulampettene hans hvite. Han har ikke så lett for å akseptere endring av ting han har hatt ”i alle år”.

Dere får vite hvordan det går i morgen. Da skal vi forresten ut å kjøpe gulvteppe også.

Ha en fin fredagskveld!

Frøken våryr

2011-02-08T13:23:00.000+01:00

Hagebloggen Moseplassen har konkurranse om årets Frøken Solslikk, og jeg har bladd i bildearkivet for å finne noe å bidra med. Jeg hadde ganske mange fine bilder av flotte sommerblomster som står og soler seg, men jeg fant ut at jeg heller ville vise fram disse beskjedne men aldeles knusdeilige blåveisene.

Bildet ble tatt på min paradisøy Jomfruland utenfor Kragerø for noen år siden. I flere år har jeg og to venninner hatt en tradisjonell jomfrutur dit hver vår, for å se den ubeskrivelig vakre hvitveisblomstringen i eikeskogen.

Dette året var vi litt tidlig ute. Hvitveisene sto fremdeles bare i knopp, men blåveisene er litt tidligere ute, så dem fikk vi nyte synet av. Det er langt fra like mange av de skjønne blå blomstene, så det føles nesten som et privilegium å få øye på de bittesmå blå frøknene som våryre presser seg fram gjennom tørt løv og kvist, og strutter usjenerte mot sola.

Det er ikke mange andre blomster som gir meg den berusende følelsen av at nå - nå - er våren virkelig kommet.

Åh, som jeg gleder meg til at den følelsen skal komme i år også.

Give Away - Ramsign Skilt

2011-02-07T10:01:00.000+01:00

Åh, så heldige dere er! Jeg er rent ut misunnelig, for dere har nemlig sjansen til å vinne et av de fantastisk vakre emaljeskiltene fra Ramsign.

Ramsign tilbyr ekte gammeldagse, håndlagde dørskilt med originalt design og fet blank emaljering.

Den heldige vinneren får selv velge nummer- eller navneskilt, og hvilken design man ønsker.

For å bli med i konkurransen, må du gå inn på Ramsign sin nettside og velge deg ut din favoritt.
Du får ett lodd for å skrive en kommentar der du forteller meg hvilket skilt du liker best.
Du kan få ytterligere ett lodd for å bli følger av Hilltop House, og enda ett om du linker til konkurransen fra din egen blogg eller fra Facebook.
Husk å skrive hvor mange lodd du tar.

Alle kan være med på konkurransen, også de som bor i utlandet, for Ramsign sender overalt. Selvsagt kan du også være med om du ikke har egen blogg, men da må du huske å skrive e-postadressen din, slik at jeg får tak i deg.

Fristen for å melde seg på konkurransen er 10. mars.

Lykke til!

Det er de små tingene i livet...

2011-02-06T20:13:00.000+01:00

...som gjør det verdt å leve, sies det visst. Og det må vi vel være enige i.
Denne uken har Petunia "småting" som tema for sin fotoutfordring. Premien er et gavekort fra den flotte butikken Anglofilia, og jeg fant ut at jeg må hive meg på denne utfordringen i siste lita, siden jeg er så anglofil at jeg til og med har giftet meg med en engelskmann.

Bildet mitt handler om Hubby og om en av de viktigste små tingene som finnes - omsorg.

Saken er nemlig den at Husfruen har følt seg temmelig tuslete og tufs en god stund nå. Med skikkelig anemi blir man så trøtt at det eneste man orker er å gå å legge seg nedpå en stund. Da kommer gjerne Hubby med pledd og varmeflaske til meg, og for at jeg ikke skal ligge der alene og synes synd på meg selv, så får jeg selskap av sovebamsen Basse.

- Det er jo bare en liten ting, sier han, men for meg føles det stort å ha noen som passer på.

Enjoy the little things in life, for one day you may look back and realize they were the big things.

Vi er i gang

2011-02-05T21:19:00.000+01:00

I dag har vi lempet og slitt til den store gullmedaljen. Møblene i kjellerstua ble stablet bort i vårt blivende bibliotek, som for øvrig er neste rom som skal pusses opp i løpet av våren.

Det gikk heldigvis ganske lett å fjerne det fæle skotskrutete gulvteppet i kjellerstua, for det var bare limt rundt kantene, og siden det har ligget der i minst tredve år, så var det limet temmelig morkent. Teppet derimot var faktisk i overraskende god stand, så det har tydeligvis vært av en viss kvalitet. Nåja, det hjelper ikke stort det, når det ser så grusomt ut. Nå er det i alle fall kjørt på tippen.

Etter at alt var tomt, satte vi i gang med å skrubbe tak og vegger med salmiakkvann. Milde himmel, så møkkete vannet i bøtta ble etter en stund. Så vidt vi vet har det ikke bodd noen røykere her på minst tjue år, men det skulle man ikke trodd. Det må være flere tiår med akkumulert støv som vi vasket vekk.

Etter noen timers lufting, luktet det skikkelig rent der nede, og vi falt for fristelsen til å svinge malerkosten.

Se så utrolig mørk furua er mot den hvite malingen. Vi har fått mange råd om å huske kvistlakk, og det er nok veldig viktig på nyere treverk. Her tok vi sjansen på at mesteparten av sevjen er tørket vekk, men kjøpte en grunning som forsegler veden. Vi har brukt den tidligere med godt resultat, og det sparer mye arbeid.

Egentlig hadde vi tenkt å vente til i morgen med å grunne, men siden vi var ivrige og i farta, tok vi første strøket på tak, lister og vinduskarmer. Når man en sjelden gang får et akutt anfall av arbeidslyst, får man jo bare utnytte det den korte stunden det varer, ikke sant?

Det ble mange timers arbeid, men resultatet ble bra, synes vi. Rommet ser allerede lysere og lettere ut.

Nå skal vi koble helt av med pizza og shandy og Johnny Cash på TV.

Ha en fin lørdagskveld dere også. :-)

Room for Improvement

2011-02-04T23:04:00.001+01:00

Det hender i blant at også ikke fullt så kjære barn har mange navn. Her på Hilltop House for eksempel finnes det et rom i underetasjen som blir kalt så mangt: "Kjellerstua" er jo ganske åpenbart; "TV-rommet" av den enkle grunn at TVen befinner seg der; "Gutterommet" fordi Hubby får lov til å slå seg løs der med tekniske duppedingser og rot; "Det skotskrutete rommet" fordi både gulvteppet og sofaen er rutete - dog uten å matche; og sist men ikke minst min personlige favoritt "the Room for Improvement", for her er det jaggu rom for forbedring hva både interiør og annet angår. Bare se her:

Hva i alle dager som kan få folk til å tro at det er en god ide å male vinduskarmene mørkebrune, er utenfor min forstand. Særlig i en kjellerstue som er mørk fra før av. Til alt overmål hang det tjukke mørkegrønne gardiner her, i voldsomme volanger som effektivt sperret ute hvert eneste glimt av dagslys. Det tok ikke lange tida før de ble hivd ut, kan du tro.
Skapet i hjørnet skjuler fyrkjelen til fyringsanlegget vårt. Å fyre med parafin er i og for seg behagelig nok, for det blir god og jevn varme av det, men særlig miljøvennlig er det jo ikke. Dessuten tar det grusomt lang tid å regulere temperaturen. Om man fryser, så nytter det ikke å skru opp brenneren. Nei, da får man ta på seg en genser og vente til det blir varmere i morgen en gang. Hadde vi kunnet, så ville vi sørget for gulvvarme i huset, men siden vi har så utrolig lite strøm til huset går ikke det. To varmepumper har vi fått installert, og de klarer vi så vidt å drive uten å skifte sikringer i ett kjør, men når det er skikkelig kaldt må vi likevel bruke oljefyren for å få tilstrekkelig varme i huset.

En gang for førti år siden var kanskje disse furuveggene lyse og fine, men nå formelig sluker de alt lys. Uansett hvor mange lamper vi har på her nede, så er det likefullt mørk og dunkelt.

Apropos lamper. Hva synes dere om denne her? Etterlatt i huset av forrige eier. Sannsynligvis har den vært både flott og dyr en gang, så jeg har liksom hatt litt vondt for å kaste den. Men akkurat lekker kan vi vel ikke si den er. Likevel så har den fått plass fordi den er så stor og god. Lurer på om det finnes en måte å endre fargen på den. Går det an å male slikt porselen, tro?

Og her er noen lamper som er skikkelig tvilsomme. Retrostilen er nå en ting, men til vår store forskrekkelse oppdaget vi at all strømmen til dette rommet går via den ene lampetten her. Hvis ikke den er påslått så virker altså ingen av de andre elektriske tingene i rommet. At strøm til både oppvarming og TV skal gå gjennom en tynn lampettledning er neppe i henhold til dagens forskrifter, så vi har bestillt elektriker som skal komme å sørge for at vi får et brannsikkert opplegg med jordede kontakter i hele rommet.

Slike rare løsninger har vi funnet mange av siden vi flyttet inn på Hilltop House. Vi har konkludert med at den forrige eieren nok var velsignet med mer pågangsmot enn vett når det gjelder oppussing og vedlikehold av huset.

Og her ser vi gulvteppet i all sin manglende prakt. Her er det bare en ting å si: H-O-R-R-I-B-E-L-T!

Og så er det varmepumpa da - den er ikke mye vakker den heller, men den får jeg vel bare tåle. Eller er det noen der ute i blogglandia som har funnet en god måte å kamuflere varmepumpen på?

Hubbys skottelue er nok et element som bidrar til det skotskrutete bildet. Her har han også fått lov til å sette pokalene sine på stasplass. Er det flere husfruer der ute som sliter med ektemenn som så gjerne vil vise fram årsgamle pokaler fra tredjeplasser i obskure kretsmesterskap? Hvordan kan man på en skånsom måte overtale dem til å pakke vekk slikt noe?

Men nå er det faktisk Hubby selv som har foreslått å gi kjellerstua en makeover. I ren frustrasjon over manglende lys sa han seg villig til å svinge malerkosten. Du kan vel tenke deg at min respons var temmelig entusiastisk.

Så her har vi utfordringen - hvordan skal vi få skikk på dette her? Med kroner nok, så ville det jo ikke vært noe problem, men siden budsjettet er strukket litt tynt nå i etterjulstida må vi gjøre det vi kan med det vi har. Oppussing på lavbudsjett altså. Vi får se hva vi får til. I morgen begynner vi i alle fall med å lempe ut møbler og rive vekk gulvteppet. Jeg gleder meg til å ta fatt! :-)

River Cottage drømmer

2011-01-29T18:58:00.000+01:00

I dag tidlig ble jeg vekket av et kyss på kinnet og Hubby som hvisket "Gratulerer med dagen, kjære." Så deilig å ha bursdag på en lørdag, ikke sant? Jeg fikk kaffe på sengen, og presangen var hele River Cottage-serien som jeg har ønska meg lenge.

For dere som ikke har fått med dere denne serien som har gått på engelsk Channel 4, så handler det om denne karen her, med det ultra-poshe navnet Hugh Fearnley-Whittingstall. En skikkelig idealist og hans prøvelser med livet på landet. Serien ble en kjempesuksess i England og gikk i sesong etter sesong. Den anbefales varmt til alle som vil ha inspirasjon om matlaging og landliv.

I kveld, etter en bedre middag og vin, skal jeg og Hubby kose oss foran TVen, drømme om å kjøpe et stort hus på den engelske landsbygda, begynne å holde høns og lage gourmetmåltider av det vi kan dyrke selv.

Det er neppe noe som vil gå i oppfyllelse ( før pensjonisttilværelsen i alle fall), men det er jo lov å drømme.

Ha en fin helg, dere også! :-)

Vakkert

2011-01-27T13:55:00.000+01:00

Temaet for mandagsutfordringen hos Petunia denne uken er "vakkert". Vakkert er det jo så mangt som er, men det bildet som fallt meg inn akkurat nå var dette her:

Det ble tatt en solfyllt men iskald morgen for noen år siden. Sola hadde så vidt begynt å lunke luften litt, men føllet holdt seg tett inn til mamma'n sin, for få litt av hennes kroppsvarme. Selv om han nok var veldig nysjerrig på fotografen, så lot han seg ikke lokke til å komme bort å hilse på.

Vil du se flere vakre bilder, så ta en titt på siden til Petunia.

Stakkars sultne Bambi!

2011-01-24T23:40:00.000+01:00

Vi var en liten tur i Skien i helga for å feire bursdagen til moren min. Noe av det hyggeligste med å besøke henne, er å se alle dyra som holder seg rundt huset hennes. Selv om hun bor mindre enn hundre meter fra hovedveien, så yrer det av dyreliv i den lille skogsstripen ned mot elva. Vi har sett både harer og grevlinger, rev og elg, og til og med gaupe og ulv. Men det vi ser mest av er rådyr. De rusler rundt huset dagen lang. Tydeligvis trives de veldig godt der, men etter måneder med kulde og drøye halvmeteren med snø, var det noen stakkarslige tynne krek som møtte oss.

Særlig lillegutt som ble født i fjor, så ut til å slite der han gravde desperat etter noe spiselig i den dype snøen. Da han kom tettere innpå oss, så vi at han sjanglet litt når han gikk og det var sårt å se hvor tynn han var blitt.

Stadig vekk var de borte på furubuskene for å gnage i seg noe grønt, men skal vi dømme etter hvor lang tid de brukte på å tygge hver munnfull, var dette seige saker.
Vi begynte å bli bekymret for at de kanskje ikke ville klare seg over vinteren, tross alt er det ennå flere måneder til våren kommer og det blir friske grønne skudd å spise. Så vi kjørte til Felleskjøpet for å høre om de kunne anbefale noe fôr til rådyra våre.

FK mente at kornavrens var tingen, så vi kjøpte en sekk med hjem. Den kostet bare 70 kroner for en sekk med 25 kilo, så det var ikke avskrekkende dyrt akkurat. Ekspeditøren mente av dyra nok kunne være litt skeptiske i begynnelsen, men at de sikkert snart ville få smaken på det.

Et problem var hvordan vi skulle lede rådyra til maten. De har sine opptråkkede stier som de sjelden går utenom, og vi kunne jo ikke forvente at min 80 år gamle mor skal vasse gjennom snø opp til midt på låret for å fôre dem hver dag. Hubby fant ut at han skulle tråkke opp en sti for dem, og legge et spor av pellets fram til matfatet.

Det gikk ikke lange tiden før en av dem kom tuslende for å se hva dette var for noe rart. De var skeptiske til å gå helt fram til matfatet, men da det mørknet av kveld, sto tre dyr der og gumlet i vei. Det var tilløp til litt knuffing, så det var tydelig at de oppfattet dette som godsaker. Får håpe alle fikk litt.

Dagen etter var i alle fall matfatet tomt, og mange spor fortalte at trafikken hadde vært stor i løpet av natta. Nå som vi har reist vestover igjen, blir det opp til mor å ta seg av fôringen framover. Det er en oppgave hun sikkert går inn for med liv og lyst, dyrekjær som hun er.

Har du også rådyr i nærheten? Kanskje det ville være en god ide å legge ut litt mat til dem. Litt ekstra næring kan bety forskjellen på liv og død, for mange dyr bukker under i slike harde vintermåneder. Selv om vi banner og hytter etter dem på våren, når de spiser opp nyutsprungne tulipaner eller stanger ned busker, så setter vi stor pris på dem, og vil jo gjerne nyte det vakre selskapet deres i mange år framover.

Verdens beste utskeielse

2011-01-16T19:32:00.001+01:00

Om man skal tolke det man ser i tv, aviser og reklame for tida, så er hele Norge samlet i en kollektiv innsats mot for mange kilo. Pressen smir mens fettet er varmt (og vi fremdeles klarer å huske nyttårsforsettene våre) og pisker oss fram. Med liv og ulyst svetter vi på helsesenter (i alle fall minst to ganger, før vi blir passive støttemedlemmer); med gjenknepne øyne holder vi oss for nesa og svelger tappert unna slankepulver (i ”velsmakende” jordbær- og sjokoladevarianter); og med dårlig skjult ubehag skutter vi oss bak lue og skjerf på søndags-”tur” i drittværet.

Jeg for min del har skjønt at jeg aldri klarer å følge opp slike forsetter, så jeg setter meg på min stadig bredere bak, og tar utskeielsen først som sist. Etter en husmoderlig innsats på vaskerommet og en supersunn laksemiddag, vil jeg tilbringe ettermiddagen i sofakroken med kaffe og kake. Jeg skulle gjerne invitert deg inn på en smakebit, men det blir jo litt vanskelig om du ikke bor i nærheten. Her får du i alle fall oppskriften på verdens beste kake, i tilfelle du også har behov for en utskeielse.

Kakerøre

150 gram smør
150 gram sukker
5 eggeplommer
½ dl. melk
150 gram mel
1 teskje bakepulver
1 teskje vaniljesukker

Marengs

5 eggehviter
175 gram sukker
100 gram mandler

Kremfyll

2 ½ dl. kremfløte
1 teskje vaniljesukker
5 dl. vanilje- eller romkrem
1 spiseskje rom

Begynn med fyllet, slik at det kan stå i kjøleskapet og bli fastere før det skal brukes.

Pisk kremfløte og vaniljesukker til krem, og bland med ferdig rom- eller vaniljekrem.

Noen dråper rom setter en ekstra spiss på kremen. Skjenk deg for all del en smak mens du holder på også om du har lyst, men egentlig smaker det best med et lite glass til kaffen litt senere. ;-)

Del eggehviter og -plommer hver for seg. Vær forsiktig, for bare en liten rest plomme i hvitene kan ødelegge marengsen.

Rør smør og sukker lyst og luftig, og pisk så inn melk og eggeplommer før du tilsetter det tørre.

Fordel deigen på bakepapir i en langpanne.

Pisk så eggehvitene, mens du tilsetter sukker litt etter litt. Massen skal bli stiv og blank.

Fordel marengsmassen oppå kakedeigen.

Grovhakk mandlene og fordel oppå marengsen.

Så er det inn i ovnen på 175 grader i 20 minutter. Se på den etter et kvarter, og pass på at marengsen ikke blir for brun.

Del den avkjølte kaka i to og legg ene delen med bunnen ned på et fat.

Fordel kremfyllet over kaka.

Legg den andre halvdelen oppå, og vips så har du en Kvæfjordkake klar til servering.

Den smaker nydelig, så kos deg skikkelig! :-)

Der skulle vi ha vøri...

2011-01-15T16:15:00.001+01:00

På slike dager som i dag, når regn og sludd pisker ned og vinden uler rundt husveggene, og det virker som om dagslyset slett ikke klarer å trenge gjennom skylaget, da er jeg enig med dem som sier at Norge er et land for spesielt interesserte. Kanskje ikke så lurt da, å sette seg til å bla gjennom bilder fra bryllupsreisen til tropiske Cebu på Filippinene. Lengselen etter sol og varme ble plutselig overveldende.

Litt palmesus hadde gjort seg nå.

Tenk å ligge der i skyggen og vifte med nylakkerte tånegler mens man nipper til en kald mangoshake...

... eller fersk kokosjuice servert rett fra nøtta.

Man kunne tatt seg en dukkert i krystallklart varmt vann...

... der tropiske fisker villig hjelper deg å spise opp lunsjen din.

"Der vekser brø' på trea, Kal"...

... og fargerike vakre blomster...

... som man kan pynte seg med.

Dette var utsikten fra verandaen vår på Shangri La. Ganske så anderledes enn det jeg mismodig kikker ut av vinduet på nå. Akk ja, her er det visst bare en ting å gjøre - spise kake!
Om det er flere som føler behov for å trøstespise, så kommer oppskrift på Verdens Beste om en liten stund.

Håpet er lysegrønt

2011-01-07T20:14:00.002+01:00

Dette innlegget var egentlig planlagt som en del av NIBs utfordring om å vise fram nyttårsbordet, men så viser det seg altså at de har stengt for flere innlegg der. Akk ja, jeg legger nå ut bildene likevel jeg, for jeg synes at vi hadde et slikt fint bord.

Vi har en ganske staselig spisestue her på Hilltop House, men det er dessverre ikke så ofte den blir brukt. Så når man først har anledningen, så er det morsomt å pynte et skikkelig festbord med damask, krystall, sølv og alt som hører med.
Mitt tema for borddekkingen var håpet om et godt nytt år, og håpet er som kjent lysegrønt. At lysegrønt er en av mine favorittfarger hjelper jo også, da. Jeg synes at en nyttårsaften også er tid for et visst tilbakeblikk, så bordet er dekket med minner.

Jeg dekket først bordet med en stor hvit damaskduk og så en liten grønn en på tvers oppå. Dukene har jeg hatt mye glede av i mange år. De kjøpte jeg i Praha jula 1989. De som er gamle nok vil huske at det var en utrolig spennende tid. Jeg glemmer aldri den berusende frihetsfølelsen som preget Europa den jula. Å dra på juleferie til fløyelsrevolusjonens hovedstad var noe av det smarteste jeg har gjort i mitt liv.
Oppå dukene har jeg lagt en hvit gjennomskinnelig sizoflor bordløper med tynne gulltråder. Den pyntet også bryllupsbordet da vi giftet oss, og er selvsagt et veldig godt minne. :-)
De lysegrønne tallerknene er celadon som jeg møysommelig fraktet med meg fra Thailand. Det var så vidt jeg fikk dem med meg på et overfylt fly, der jeg nesten var sistemann ombord. Det var selvsagt ikke plass igjen i hyllene, og jeg kranglet med flyvertinnene som ville jeg skulle sende dem som innsjekket bagasje. Ikke pokker om jeg skulle få de fine tallerknene min knust, når jeg hadde brukt halve feriebudsjettet mitt på dem, så enden på visa var at jeg satt med esken på fanget hele flyturen fra Bangkok til Kastrup.
Krystallglassene fikk jeg til 30-årsdagen min, da alle vennene mine hadde gått sammen og spleiset på flotte glass til meg. Bestikket som er Admiral fra Hardangerbestikk, er også delvis gaver fra venner og familie. Jeg blir stadig vekk supplert med flere deler, og det er jeg kjempeglad for.
Drueklasen i jade er et annet reiseminne, fra Hong Kong denne gangen. Den ble kjøpt i 2001, da jeg feiret kinesisk nyttår der. Det var litt av en opplevelse, særlig da vi skjønte at kineserne ikke bare oppfant kruttet, men visste hvordan de skulle bruke det også. Maken til fyrverkeri som ble skutt opp fra lektere i havna har jeg aldri sett, hverken før er siden.
Serviettringene i sølv er det Hubby som har bidratt med. De var visstnok et loppemarkedkupp. Serviettene i lin er visst de eneste historieløse tingene på bordet. De ble ganske enkelt bestillt fra Bokklubben for noen uker siden. (Er det bare meg forresten, som kjøper mer interiørstasj enn bøker i Bokklubben?)

Det blir ikke et skikkelig festbord uten levende blomster, synes jeg. Midt i buketten troner en liten lysegrønn juletrekule som er arvet etter mormor.

Blomstervasen er også celadon kjøpt i Thailand. Den arvet jeg etter en venninne som dessverre forlot livet altfor tidlig. Jeg er så glad for at jeg fikk denne vasen fra familien hennes, for hun var nemlig reisekameraten min på den turen til Østen, og jeg husker alt det artige vi fikk oppleve sammen.

Middagstallerkene er tunge og ganske upraktiske, for jeg tør jo ikke sette dem i vaskemaskinen, men de er så fine at de må brukes likevel. Jeg liker så godt den krakelerte glasuren som kjennetegner celadon.

Saltkarene er også celadon. De fikk jeg i gave fra en venninne som hadde tatt dem med fra Bali. Den ene hadde lokk, som jeg dessverre klarte å knuse allerede da jeg pakket opp gaven, fordi det falt i gulvet . Det gjorde at jeg bestemte meg for å aldri mer ha fliser på kjøkkengulvet. Jeg knuste så masse greier de årene jeg bodde i et hus med terrakottagulv. Har man tregulv eller belegg, så tåler jo ting et lite fall på gulvet, men har man fliser så knuser ting for et godt ord.
Lysestakene fikk jeg av faren min for mange år siden. De er bare sølvbelagt, men de skinner så fint likevel. Rundt dem har jeg surret girlandere med hvite roser. (Nok et minne fra bryllupsbordet.) Når jeg ser bildet nå, så tenker jeg at det kanskje var litt over the top, men er det fest så er det fest.

På et nyttårsbord må man ha noen englevakter. Skal de ha jobben med å passe på oss i året som kommer, så bør de jo få være med på festen, ikke sant?

Himmelsk

2011-01-05T14:55:00.000+01:00

Her er vårt bidrag til Petunias himmelske bilder. Det er selvsagt Hubby som er fotografen.

Bildet ble tatt ut av vinduet på Haukeliseter i jula. Istappene var virkelig enorme, noen av dem var flere meter lange, så her er det nok ikke anbefalt å sitte i solveggen. Tenk å få noe sånt i knollen!

Flere himmelske bilder kan du finne her.

Nytt vaskerom

2011-01-04T23:09:00.000+01:00

Langt om lenge ble vaskerommet vårt endelig ferdig. Noen vil kanskje huske fra i sommer at jeg fortalte vi hadde fått vannlekkasje her i huset. Det viste seg å være verre en først antatt, og det gikk månedsvis med tørking, gulv som måtte hugges opp, nytt sluk som måtte på plass, ny hovedstoppekran og en masse annet greier som jeg helst vil glemme. Dyrt ble det også. Over 30 000.- i uforutsette utgifter bare til rørlegger svir i lommeboka. Så da vi endelig kom så langt at rommet skulle innredes, var det ikke mye penger igjen. Det holdt til en tur på IKEA, og så gikk det sport i å finne billige løsninger og gjenbruk av gamle ting.

Noe supermoderne, strømlinjeformet vaskerom har vi ikke fått, men et lyst og trivelig rom der det er hyggelig å jobbe. Det er litt av en forbedring fra det gamle, dystre rommet med mørke furuvegger og rødmalte karmer. (Det kan du se her.)
Det var en utfordring å få til gode løsninger i et lite rom med hele tre dører, men nå har vi oppbevaringsplass nok. Til og med det lille vitrineskapet fikk vi skviset inn mellom vaskemaskinen og varmtvannstanken. Det var ikke plass til tørketrommelen der, men den står egentlig helt fint i rommet ved siden av.

Ta det helt med ro - veggene er ikke så skjeve. :-) Det er bare Hubby som har lekt seg med kameraet sitt igjen.

Et vanlig 80 cm. kjøkken-høyskap fra IKEA rommer masse.

Dette er min favoritt. I denne lille kroken var det plass til noen smale hyller, som Hubby snekret opp med hylleplater fra Biltema. Her får vi plass til meste av vaskemidler og slikt, og det utrolig praktisk og oversiktlig.

De gamle sinkboksene har i sin tid vært brukt til glassnegativer. Nå har de fått nytt liv her.

Som de fleste andre bloggedamer har også jeg noen Durance-flasker på vaskerommet. (De er uimotståelige, ikke sant?) Jeg bruker ikke vaskemidlene fra Durance, for jeg synes ærlig talt at Blenda og Omo gjør en bedre jobb, men jeg kjøper flasker med Durance-såpe, som jeg heller over i såpedispensere.

En deilig håndkrem er viktig å ha lett tilgjengelig til bruk etter at man har vasket og skrubbet. Særlig nå på vinteren er det jo så lett å få tørre hender.

Jeg pyntet hyllene med blonder fra Panduro. En liten rest gjorde sparegrisen om til stuepike. Å ha sparegris på vaskerommet er forresten et nyttig tips. Her havner alle småmynter som er gjenglemt i bukselommer.

Et gammelt Norgesglass gjør nytten som beholder for flekkfjerner. De to metallboksene med vaskepulver har fått stickers fra Foto Print'n. Jeg måtte klippe dem litt til for å få plass, men det ser ikke så verst ut, synes jeg.

For å utnytte plassen over vaskemaskinen og varmtvannstanken, skar vi til noen MDF-plater i passende lengde og malte dem hvite. Så kjøpte jeg kurver som passet på JYSK. De var et kupp til halv pris i høst en gang. Hubby ble så frustrert fordi han aldri klarte å huske hva som var oppi, så jeg kjøpte små sinkskilt hos Panduro, og brukte korrekturlakk til å skrive hva kurvene inneholder.

Over vaskekummen monterte vi en stang til å henge klær eller andre ting som skal drypptørke.

Vi valgte å beholde den gamle lampekuppelen i taket. Nå som rommet er malt i lyse farger, så gir den mer enn nok lys. Også synes jeg egentlig at den er ganske fin også.

Den samme stangen fra IKEAs Bygel-serie, har vi også montert på veggen.

Vi kjøpte også et Grundtal tørkestativ til å montere bak en av dørene. Det kan slås ned når det ikke er i bruk, så da henger det ikke i veien for døra.

Det store tørkestativet har fått plass på opphengskroker bak en annen dør. Der er det ute av veien når det ikke er i bruk. Vi monterte også en knaggrekke. Her henger fjærkosten som jeg bruker når jeg tørker støv. Jeg oppdaget for noen år siden at den var utrolig lettvint å bruke til pyntegjenstander og i trange hyller.

Noen hoteller er så spandable at de tilbyr gjestene skikkelige skittentøysposer. Sånne er kjekke å ha med seg på tur. De puster, så det er mye bedre enn å legge skittentøyet i plastposer. Jeg bruker dem også til å ha badetøyet i når jeg skal i svømmehallen.

Jeg bruker en stor flettekurv til å ha skittentøyet i. Den rommer mye og er behagelig å bære. Egentlig så er den beregnet til bruk i hagen, tror jeg.

Ved vaskekummen henger emaljesåpekoppen jeg fikk til jul. Den er så innmari fin! Jeg fikk også deilige lavendelsåper med biter av blomster i. Nå dufter det herlig lavendel her inne.

Håndarbeid er ikke min sterke side, men jeg liker å ha litt å pusle med, så jeg strikker bomullskluter. De blir mye bedre enn kjøpekluter. Håndkledet heklet jeg for noen år siden. Det ble gjemt bort i en skuff, men jeg syntes det passet her, så nå har det kommet til heder og verdighet. Håndkledet henger på en tøff krok jeg fant innerst i et kott i kjelleren. Jeg syntes den fortjente en bedre plass, så jeg flyttet den hit. I det samme kottet fant jeg flere andre fine kroker, som jeg også flyttet og nå bruker til å henge moppestativer og sopekoster på.

Hubby holdt på å få fnatt da jeg ville kjøpe gammeldagse klesklyper for førti kroner for fem stykker, og fortalte historier om hvor lite de kostet i hans barndom, da sigøynerne reiste rundt og solgte slikt noe for en slikk og ingenting. Det hjalp jo ikke meg stort, for det er dårlig med spikkende sigøynere her omkring. Men en telefon til England løste problemet. Svigerforeldrene mine er på besøk for tiden, og de tok med seg en masse "dollypegs" som de kaller dem. Tenk, der koster de bare 90 pence for en pakke med ti stykker. Jeg fikk fire pakker, så nå har jeg så jeg klarer meg.

Den lille vaskebaljen i sink er egentlig en urtepotte, der man kan skrive på tavlen hva slags urter man har oppi. Men jeg synes den passer mye bedre til klesklyper. Den kommer også fra England, forresten.

Og det gjør veggklokka også. Jeg kjøpte den for en femtilapp, da vi besøkte et marked i Newcastle i høst. Jeg synes den er kjempesøt. Den gammeldagse sinklampen fikk jeg i julegave av en venninne for noen år siden.

Det fine hjertet vant jeg i Give Away hos Fra huset i svingen. Det er så nydelig, men jeg har strevd litt med å finne det rette stedet å henge det. Til slutt endte det opp på veggen her, hvor jeg kan se det og glede meg over det hver dag. Det passer så fint i fargen her, og man må jo pynte, selv om det bare er et vaskerom, ikke sant? Kanskje det til og med er ekstra viktig å pynte opp slike steder.

Jeg hadde to gamle rammer liggende til ingen nytte, og de tenkte jeg kunne brukes her, så jeg lette på nettet etter passende bilder. Disse to passet jo helt perfekt!

Nå er det jo ikke slik at vasking har blitt yndlingsgjøremålet mitt etter at vi fikk nytt vaskerom, men sammenlignet med tidligere er det en ren (pun intended) fryd.

På julemarked i Berlin

2011-01-02T21:57:00.002+01:00

For noen uker siden var jeg og Hubby på vår tradisjonelle førjulstur til Berlin, for å oppleve byens fantastiske julemarkeder. Selvsagt skulle jeg blogget om dette før jul, men dere vet åssen det er midt i julestria - tida kan løpe fra noen og enhver. Så før jula blir helt ryddet bort, tenkte jeg at jeg skulle dele litt av den deilige stemningen der med dere.

Fra siste helga i november er Berlin full av julemarkeder, det ene større og flottere enn det andre. Men ingen er så nydelige som markedet ved Schloss Charlottenburg.

Når mørket faller på, blir slottet lyst opp av fargede lyskastere, og ser ut som det reneste eventyret.

Man kan levende forstille seg Askepott på ball her, ikke sant?

Gjennom vinduene kan man skimte juletreet under engelen som pryder bygningens kuppel.

Staute statuer vokter inngangen.

Og søte vinterkledte engler lyser opp der de går.

Det er slik en herlig plass å bare vandre rundt og titte.

Noen har kledt seg i flotte gammeldagse gevanter. Store kapper er nok godt å ha når snøen laver ned slik som her.

Da er det godt å kunne varme seg på en kopp rykende varm glühwein, servert fra store kobberkjeller.

Eller kanskje noe fra grillen? Man får kjøpt utrolig god mat i alle bodene. Hubby har stor sans for halvmeterpølsene som blir brettet dobbelt og servert i baguette. Min favoritt er stekt sopp med hvitløksaus. For ikke å snakke om varme deilige pannekaker med sukker og kanel. Denne gangen prøvde vi også frityrstekt camembert med tyttebærsyltetøy. Det var syndig godt!

Selvsagt er det et enormt utvalg av brente nøtter, nougat, oster, bakverk og glaserte frukter.

Ristede kastanjer er ikke så veldig godt, synes jeg, men de dufter nydelig og sørger for julestemningen. "Chestnuts roasting on an open fire..."

Julesanger i tysk ompaversjon.

Eller spilt på lirekasse. Denne fikk jeg lov til å spille litt på også.

I bodene selger de alt mulig rart. Ikke minst leker til barna. Her er de tradisjonelle (og rådyre) Steiff-bamsene, som kan oppnå utrolige priser blant samlere. Ekte Steiff-bamser har alltid en messingknapp i venstre øret. De er så fantastisk flotte disse gammeldagse teddyene, og det var like før en av dem endte opp i kofferten hjem til Norge. Kanskje til neste år...

Noen som derimot ble pakket inn og lagt under juletreet var den nydelige såpekoppen i lysegrønn emalje. Denne boden hadde alt et shabby chict hjerte kan begjære, og jeg fikk lov til å velge meg flere julegaver.

Den midterste såpedispenseren står på badet hos oss nå.

Jeg fikk også fem såper i forskjellige dufter.

Her ville det vært lett å få skiltmania. Jeg fikk et lite hjerteformet et med roser.

Det er ikke bare på markedene det er pynta til jul. Foran Brandenburger Tor står det store norske juletreet og lyser opp.

Den gamle østtyske paradegaten Unter den Linden er nå stedet man går om man skal kjøpe seg standsmessig kjøretøy. Nissen har tydeligvis oppgradert sleden i år. En 500 K Roadster Mercedes har unektelig litt mer sex appeal enn Rudolf og co. Jeg kunne godt vært nissebabe jeg, om jeg hadde fått en kjøretur i denne.

Men også mer beskjedne kjøretøy kan ha noe for seg. Jeg falt for denne nedsnødde sykkelen på 18. mars-plassen.

Det er jo i tidligste laget å planlegge jula 2011 når fjorårets jul knapt er over, men om du gjerne vil oppleve verdens nydeligste juleby, så skriv deg dette reisetipset bak øret. I slutten av august pleier det å komme billige flybilletter for salg, og det er masse hotellkupp lett tilgjengelig. Vi har reist dit i en årrekke nå, og aldri betalt mer enn 5000.- (for to) for en firedagers tur, selv om vi alltid har bodd på fem stjerners hotell midt i byen. Husk bare å reise med masse plass i kofferten, for her kan man lett gjøre unna det meste av julehandelen. Særlig på varehuset KaDeWe, som etter min mening er like fint som Harrod's. Men det har priser som gjør at vi som ikke er mangemillionærer kan handle der også.
Én skikkelig fin ting til juletreet må man ha med seg hjem herfra, men det er ikke lett å velge blant alt det som glitrer og skinner.

Et høydepunkt på turen hvert år er å se hvordan de har pyntet den store hallen i KaDeWe.

Og å møte den ordentlige julenissen, selvsagt.

Selv om nyttår nå er passert, så håper jeg dere alle har litt igjen av den gode julestemningen ennå. :-)

Lang may yer lum reek!

2010-12-31T23:45:00.001+01:00

For å feire Hubbys skotske aner, praktiserer vi såkalt “first-footing” på Hilltop House. I følge gammel skotsk folklore, er en first-foot førstemann som trør over dørterskelsen i det nye året. Tradisjonelt blir det ansett som heldig dersom dette er en høy, mørk og kjekk mann. Heldigvis er Hubby netopp slik en mann, så her i huset kan vi nok stole på lykken.

Enkelte steder blir en lyshåret kvinne ansett som uheldig. Første gangen jeg besøkte min svigerfamilie på nyttårsaften, var det bikkjekaldt da vi var ute og så på fyrverkeriet. Men det var ikke snakk om at jeg fikk lov til å gå inn I huset igjen før den rette mannen hadde trådt over dørterskelen først.

HOLDER PÅ TRADISJONENE. Vår familie-tartan er et fint bakteppe for slike gamle skotske tradisjoner.

En first-foot har gjerne med seg gaver. Hos oss er det et brød, slik at vi ikke skal gå sultne i det kommende året; salt, slik at tilværelsen alltid skal være krydret; og kullstykker, slik at vi alltid skal være varme. Han gir gaven, mens han sier den gamle hilsenen: “Lang may yer lum reek!” (Lenge må skorsteinen din ryke!)

LYKKEBRINGER. Selv om han er husets herre, kan Hubby være first-foot på Hilltop House så lenge han passer på å være utendørs før klokka slår midnatt.

Til gjengjeld får han et glass whisky, som blir behørig satt pris på.

SKOTSK GULL. Den gylne drikken "perfeksjonert av seksten menn fra Tain" vil utvilsomt falle i smak hos Hubby.

Vi ønsker dere alle hell og lykke i 2011. Godt nytt år!

God jul!

2010-12-29T00:59:00.000+01:00

Etter en liten ferie østpå er Hubby og Husfruen hjemme på Hilltop House igjen. Og det er vi glade for.

Selv om det er koselig å treffe familie og venner, så er det veldig deilig å få feire jul og lage egne tradisjoner i eget hus. Så nå, et par dager på etterskudd riktignok, er vi i gang med vår personlige feiring.

Husnissen og vi håper dere alle hadde en fortryllende julaften og ønsker en fortsatt trivelig romjul.

Førjulsshopping i Sveio

2010-12-19T03:51:00.001+01:00

For en stund siden var jeg så heldig at jeg ble invitert til eksklusivt kveldsåpent i den fine butikken Kolibri i Sveio. Jeg hadde aldri vært innom der før, så jeg var ganske spent på hva som ventet. Og jeg ble ikke skuffet, for her var det stort utvalg av masse fint.

Det var kjempesøte Kamilla Nappen som ønsket oss velkommen til butikken sin.

Legg merke til den fine kjolen hun har på seg. Den kunne man få kjøpt.

Her var det mye lekkert i hyllene.

Praktiske gulvryer. Jeg har en sånn en på ønskelisten.

Fine bokser til julekakene. Eller noe helt annet.

Den staselige tavlekua vakte stor begeistring.

Som sedvanlig i slike butikker, ble jeg gående å sikle på lekre håndklær...

--- og snuse på alt det deilige fra Durance.

Fristende!

Å kjøpe fine knotter er nesten som å kjøpe snop.

Det var ordentlig snop der også. Blant annet noen farlig gode sjokoladetrukne mandler. De som jeg kjøpte har jeg gjemt bakerst i skapet, så jeg ikke skal bli fristet før jul.

Kaffebønnene skal jeg også gjemme til vi får julebesøk.

Det er nok mange som ønsker seg deler av dette serviset til jul.

For min del synes jeg faktisk at dette var finere.

Her kan man få inspirasjon til borddekning.

Jeg er veldig svak for ting fra Lisbeth Dahl.

Stearinlys i lange baner.

Og et lite utvalg av garn.

Litt uventet i en slik butikk, så var det også noe for barna.

Enda mer uventet var det kanskje at det er frisørsalong bak butikken. Her kan man få fikset julesveisen i samme slengen. :-)

Ha en forsatt fin advent!

Koppehåndkledet skal reise langt

2010-11-13T20:39:00.001+01:00

Da har jeg trukket en vinner i min lille mini give away. Denne gangen var det 39 stykker som ville prøve lykken med til sammen 72 lodd. Vinneren denne gangen ble en følger på den engelske siden vår, og koppehånkledet fra Södahl må reise lenger enn langt før det når fram til sin nye eier Sandy fra Australia, som har den utrolig fine bloggen Paint Me White. Den anbefaler jeg gjerne alle å gå inn og ta en titt på. Jeg finner alltid masse inspirasjon hos henne.

Gratulerer så mye til Sandy - håper hun liker premien.

Ha en fortsatt fin helg alle sammen!

Middagstips til slitne husfruer

2010-11-11T19:23:00.001+01:00

Når man endelig subber opp trappene hjemme, utslitt, utbrent og utsultet etter flere timer overtid på kontoret, er det neppe tid for kreative krumspring på kjøkkenet. Nei, da er det tre ting som gjelder: vin, posemat og persilledusk.

Vinen først. Er man praktisk anlagt så har man sikkert en kartong stående lett tilgjengelig, slik at man kan skjenke seg en liten oppstiver, før man fomlende begynner å rote i skuffer og skap etter godsaker fra Toro – hva som helst, bare det ikke tar lenger enn ti minutter å koke og ikke trenger mer tilsetting enn en melkeskvett. Dagens fangst på mitt kjøkken ble Pasta Carbonara. (Noe som faktisk ikke tar særlig mer enn ti minutter å tilberede om man gjør det på skikkelig vis heller, but that’s beside the point.)

Mens det hele putrer, rekker man å legge grunnlaget for en vakker borddekking ved å slenge på en rutete duk. Har man avskårne blomster i huset, så hent for all del vasen. Hvis ikke, går det fint med en blomsterpotte også.

Bestikk trenger man ikke stort av til supper og gryteretter, og da sparer man oppvask.

Og til slutt når maten er skvalpet raskt oppi noen boller, slår man til med le Pièce de Résistance: friske urter! (I dette tilfellet basilikum og persille) Siden man tross alt ikke er helt bak mål på kjøkkenet hele tiden, har man selvsagt et utvalg av grønt og velduftende i vinduskarmen. (Skulle gjerne vist dere bilde av mine urtepotter, hadde det ikke vært for det faktum at de var så visne og slappe i fisken at et par kvaster var alt jeg klarte å oppdrive.)

Og vips, så er det bare å lokke mannen i sitt liv til bords med et kyss og et duggfriskt glass, og han lar seg villig blende av hvor fantastisk du er som klarer å varte opp med slikt på et knapt kvarter. Kysser du ham en gang til, kan det hende at han til og med rydder av bordet og vasker opp etterpå, mens du kan krype opp i sofaen med nok et glass vin og siste nye Bolig Pluss.

Jeg minner om at det fremdeles er tid til å prøve lykken i min lille mini give away, der du kan vinne et kjøkkenhåndkle som gemalen sikkert kommer til å sette pris på når han skal tørke opp

Mini Give Away

2010-11-07T15:52:00.000+01:00

Da jeg sto og tørket kopper tidligere i dag, slo det meg at siden jeg er så strålende fornøyd med koppehåndklærne mine burde jeg kanskje blogge litt om akkurat dét. Så derfor altså: Jeg kom over Södahl kjøkkenhåndklær for en del år siden, og ble så imponert over kvaliteten at jeg senere ikke har kjøpt noe annet. De blir bare mykere og mer effektive for hver vask.
En titt i lintøyskapet mitt avslørte at jeg hadde et par nye håndklær liggende, og dermed hadde jeg en god unnskyldning for en liten Give Away. Så kan en heldig vinner få prøve hvor gode de er.

Gevinsten er et hvitt/grønt/rosa håndkle i 100 prosent bomull. Om det er mange som hiver seg med på konkurransen, må jeg vel nesten dele ut et håndkle til. Vi får se. :-)

Reglene er som vanlig: Du får 1 lodd for kommentar, 1 lodd for å følge og 1 lodd for å linke.

Fristen er fredag 12. november.

Ha en deilig søndag!

Sofakroken vår

2010-11-06T17:38:00.000+01:00

Novemberutfordringen til NIB er å vise fram stua og sofakroken sin. Det må vi jo være med på, for er det noe vi har nok av på Hilltop House, så er det stueplass. Soverommene er så små at det knapt er plass til senger, og på badet får man så vidt snudd seg, men i stuene er det er hav av plass. Derfor har vi intet mindre enn tre sofakroker. (Og en til i tjømda.)
Men det er denne her vi bruker mest, når det bare er Hubby og Husfruen som er hjemme alene.

Som dere ser, kjører vi ganske klassisk engelsk stil i stua her. Den store bokhylla i barlind er fra engelske Bowlings of Tenby. Den tar enormt med plass, men rommer også utrolig mye. Stolene er fra svenske Brödrerna Andersons. De er nette og lette, og veldig praktiske. Salongbordet er modellen Astoria fra Fagmøbler. Det var ett av de få nye møblene vi kjøpte, da vi flyttet hit for snart to år siden.

LOVESEAT. Sofaen har dunfyll, og er fantastisk god å sitte i. Den var et superkupp på et salg for noen år siden. Siden de bare hadde toseteren igjen, var den satt ned med 70 prosent. Det gjør ikke noe for oss at det bare er en toseter, når vi har andre sofaer å tilby om vi skulle få mange gjester.

UTSIKT. Fra denne sofakroken kan vi nyte utsikten ned til fjorden. De store vinduene slipper inn mye lys, og det er så deilig. Vi setter mye mer pris på utsikten enn vi trodde vi skulle gjøre, da vi kjøpte huset. Det er liksom noe eget med det der å kunne se vannet, selv om det bare er en bitteliten fjordarm.

HØSTLIG. Det er ikke mye løv igjen på trærne nå, men snøen holder seg heldigvis fremdeles unna.

TIDLIG UTE. Julekaktusen liker tydeligvis lyset i vinduet. Den har bomma litt på måneden, og gjør seg klar til blomstring allerede nå.

PEISKOS. En god ting med høsten er at man har masse anledninger til å fyre i peisen. Ikke noe skaper mere hjemmehygge, synes jeg. Den lille bokhyllen er også fra Bowlings, mens pidestallen er fra Galtung Interiør.

NYTT LESESTOFF. Det er mye bra på høstlistene i år. Jeg holder som regel på med et par bøker om gangen.

Nå som helga er her, er det sofakrok, godbok og kaffe som venter. Ha en deilig helg dere også!

Søndagstur i finværet

2010-10-31T16:50:00.002+01:00

Etter en uke med regn og skitvær var det utrolig deilig å våkne til sol i dag. Selv om det egentlig var mye annet som skulle vært gjort innendørs, la vi slike ting på vent, for å rusle en tur langs fjorden i stedet.

Sola skinte så deilig at vi nesten fikk vårfornemmelser.

Mesteparten av løvet har blåst vekk nå, så det er ikke så veldig mye høstfarger igjen, men noen trær tviholder ennå på bladene sine.

Enkelte blomster holder også stand.

Så nydelige farger!

Men båtsesongen er vel definitivt over, så noen burde sikkert raske på med å få båten på land snart.

Som vanlig var hestene veldig ivrige etter å hilse på oss.

Men da vi hadde glemt å ta med oss godbiter, og bare kunne by på litt klapp og godsnakk, gikk de raskt tilbake til gressingen.

Å rulle seg i søla er sikkert moro, men man får ikke fin pels av det.

Lokale ekorn ser ut til å gå en trygg vinter i møte.

Ha en fin søndag!

Skriften på veggen

2010-10-25T23:04:00.001+02:00

Jeg har sett at såkalte veggord eller wallstickers med tekst har vært mektig populært blant interiørbloggerne en god stund, til tross for at VG bare for noen dager siden proklamerte at det er en ny trend. VG har altså ikke sett skriften på veggen like tidlig og tydelig som damene i bloglandia.

Selv har jeg vært litt treg med å hive meg på denne dilla. Jeg likte ideen av å ha tekst på veggene, men jeg synes det er litt kjedelig å ha det samme som alle andre. Så jeg prøvde forskjellige måter å unngå de masseproduserte greiene på.

Mitt første forsøk var en egen vri på soveromsklassikeren ”Always Kiss Me Goodnight”. Litt leking med Photoshop gav det drømmeaktige utseendet jeg var ute etter, og resultatet ble en morgengave til min kjære som havnet i glass og ramme over senga vår.

Fin, ikke sant?

Neste forsøk var å kjøpe flere ark med klistremerke-bokstaver for å lage egenkomponerte ord på veggene. Først ute var denne ved siden av kjøleskapet.

Her i gården oppfordres det ikke til dårlig samvittighet for kaloriene, nei. Vi har noen kilo for mye både Hubby og jeg (mest jeg), men man skal da kose seg med maten likevel, ikke sant?

En annen ting man absolutt skal kose seg med er kaffen. Vi simpelthen elsker god kaffe her i huset, så neste forsøk med klistremerkene var denne teksten på skapdøra over kaffemaskinen.

Teksten er artig synes jeg, men det var her problemet med bokstavene ble tydelig, for plutselig manglet jeg flere bokstaver. Det var bare to n’er på disse arkene, så i nøden måtte jeg snu en u opp ned. Det funker, så vidt.

Nå sitter jeg igjen med x’er, q’er, z’er og andre ubrukelig bokstaver, til jeg finner et morsomt ord med slike bokstaver.

Så jeg gav opp kombinasjonen av trend og originalitet, og fant ut at jeg skulle gå for de masseproduserte ordene likevel. Gjett om jeg ble sjokka da jeg så prisene rundt omkring. Det koster jo mange hundre kroner for et klistremerke! Men etter litt surfing fant jeg Fotoprint’n, som lagde omtrent det jeg ville ha for en overkommelig penge. De kunne dessuten levere i flere størrelser og farger, ikke bare sort. Jeg liker nemlig brunt bedre.

Jeg er veldig fornøyd med denne som henger under tallerkenhylla på kjøkkenet. Har også kjøpt et nytt ”kaffeord”, men det har ikke kommet på plass enda. Ønsker meg dessuten veldig en slik wallsticker med focaccia-oppskrift, men har foreløpig ikke funnet en som passer akkurat der jeg har lyst til å ha den.

Denne ønsker velkommen til Hilltop House.

Og denne i sølvgrått pryder nattbordet mitt. Hva synes dere om denne lampefoten, forresten?

Den sto igjen i huset her etter forrige eier, og jeg adopterte den umiddelbart. Skikkelig kitchy, men kul.

I tillegg har jeg kjøpt flere veggord til vaskerommet, som nå endelig kun er et par malingsstrøk fra å være ferdig. Gleder meg til å snart vise dere flere bilder derfra.