Vaffelfilm

I går var det den store vaffeldagen, og her på Hilltop House fulgte vi selvsagt oppfordringen om å finne fram vaffeljernet. Det ble så mye røre til overs at det blir vafler i dag også, når vi skal benke oss foran TVen og se på film.

Lørdag, vafler og film hører liksom sammen for meg. Det har sin bakgrunn fra den gangen jeg delte leilighet med en venninne i Oslo. På lørdags formiddag gjorde vi alltid ukas husarbeid. Når huset var rent og pent, lagde vi vaffelrøre før vi dro av gårde til butikken for å handle inn for helga. På veien hjem pleide vi å stikke innom en videosjappe for å leie film. Det ble som regel et drama eller aller helst en romantisk komedie. På ettermiddagen ble det vaffelspising og film – skikkelig trivelig!

Ganske ofte fikk vi besøk av andre vaffelsultne sjeler som ville se video, og etter hvert ble ”vaffelfilm” et innarbeidet begrep når vi snakket om slike filmer. Vi begynte å gi filmene karakter, ikke i terningkast, men i antall vaffelhjerter. Fra en til fem – såkalt ”full plate”. Ved tvilstilfeller kunne man gi ekstra poeng i form av jordbærsyltetøy. En film som lå mellom tre og fire hjerter, ble altså tre hjerter med jordbærsyltetøy.

TIDENES VAFFELFILM

Vi var temmelig strenge i vår bedømming, og det er hittil bare en eneste film som har oppnådd toppscore, ”full plate med jordbærsyltetøy”, nemlig ”Mens du sov” med Sandra Bullock og Bill Pullman. Det var en aldeles uimotståelig herlig film som hadde alt som skulle til – kjekk helt, søt heltinne, humor og et festlig plott der en romantisk anlagt billettselger har søte drømmer om en kjekkas som tar toget hver morgen. Da han en dag faller ned på toglinja, redder hun livet hans, og plutselig blir hun virvlet inn i en situasjon der hele familien hans tror de er forlovet og hun må spille med. Oppi alle forviklingene er det bare broren hans som ikke helt biter på den historien.  Selvsagt er det nettopp ham hun til slutt faller for, samtidig som hun gjør det hun kan for å overbevise ham om at hun skal gifte seg med broren hans. Men, det går jo godt til slutt, slik det alltid gjør i en ekte vaffelfilm.

Andre filmer som nådde høyt på vår score var ”Love Actually” og ”Fire bryllup og en begravelse”. Det eneste de ble trukket for var valget av helt – Hugh Grant var rett og slett for blaut. John Cusack derimot var svært så tiltrekkende i filmer som ”Serendipity” og ”Must love dogs”, som begge oppnådde fem vaffelhjerter. Sistnevnte hadde forresten den samme temasangen som "Mens du sov", nemlig "This will be (an everlasting love)" med Natalie Cole.

Hva med deg? Har du noen filmer du liker som kommer i vaffelfilmkategorien?

******************************

Helt til slutt her kommer oppskriften på de beste vaflene jeg vet. De er syrlige og saftige og perfekt egnet til filmtitting. Mengden går alltid på slump, så her må du prøve deg fram til du får riktig konsistens, men dette er sånn cirka mål:

• 1 liter Kefir
• 3 egg
• 1 dl havregryn
• 4 dl mel
• 1 dl sukker
• 1 dl smelta smør
• 1 teskje bakepulver
• 1 teskje vaniljesukker
• ½ teskje kardemomme
• Litt salt

Har du lyst på flere vaffeloppskrifter så anbefaler jeg nettsiden til Sjømannskirken, som jo er viden kjent for sine gode vafler.

Slipp lyset inn - det er vår!

Etter et aldri så "lite" tilbakeslag med sot og røyk, er kjellerstua ferdig pusset opp. Resultatet har blitt et lysere og triveligere rom, og det var akkurat det vi ønsket oss.

Du kan se her hvordan rommet så ut før. Gulnet, gammel furu stjal nesten alt lys, så selv på blanke formiddagen var det ikke mulig å sitte her å lese for eksempel.

Tak og vegger er blitt malt, gulvteppet er nytt og den mørke skotskrutete sofaen har blitt kastet ut, men ellers er rommet stort sett det samme. Likevel, for en forandring det har blitt, ikke sant?

Hjørnesofaen og stolene er noe gammelt 80-tallsræl som den forrige huseieren satte igjen her. Den var nok superstilig den gang rosa var på moten. Men, merkelig nok passet den ganske godt inn her nå. Den grå/rosa/hvite fargen machet nytt gulv og vegger ganske bra. Med et gråbrunt saueskinn og et fint pledd ble det hele til å leve med en stund.
Det blir forhåpentligvis ikke så veldig lenge til vi får oss en ny sofa, men i denne omgangen valgte vi å legge pengene i elektrikerarbeid, slik at det elektriske opplegget er trygt og oppdatert. Nå har vi jordede kontakter hele veien, og nok av dem. Bak TV'en er det ikke lenger et sammensurium av skjøteledninger, nå har hver eneste dupeditt sin egen stikkonktakt.

Her satt det tidligere en grusom stygg oransje lampett som styrte alt elektrisk i rommet. Ikke helt i henhold til gjeldende regelverk kan man vel trygt anta. Den nye lampen fra Lampehuset har dimmer og kan brukes både som leselys og som stemningsskaper.
Speilet kjøpte vi på salg på Skeidar sist helg. Det bidrar også til å reflektere mer lys inn i rommet.

I andre enden av rommet har vi fremdeles den gamle veggseksjonen. Den er ikke akkurat noe smykke den heller, men den rommer en hel masse, og et sted må vi jo gjøre av alle cd'er og dvd'er. Tidligere sto alle Hubbys pokaler utstillt på toppen, men nå er alle unntatt den gjeveste plassert bak skapdørene. Aller helst ville vel jeg synes at de passet best i en eske på loftet, men vi gikk for en kompromissløsning. Nå er de tilgjengelige om han skulle føle for å vise dem fram, og jeg slipper å tørke støv av dem.

Disse små stablekoffertene sørger for enda litt oppbevaringsplass. Det får man liksom aldri nok av.

Med stor teknisk innsikt har Hubby sørget for et skikkelig lydanlegg med full surround, subwoofer og alt sånt noe. Det høres virkelig fantastisk ut når vi hører musikk eller ser på film her, det må jeg innrømme. Mitt eneste bidrag til husets musikalske innhold er dette cd-stativet i smijern. Det er råstilig, synes jeg da.
Litt reiseminner har vi også fått plass til: Elefantene er fra Namibia, mens skjellet er en polert perleøsters som ble med hjem fra Rarotonga. En sånn nydelig sort sydhavsperle lå utenfor mitt budsjett, så det eneste jeg fikk var et skjell, men det er fint det også.
Den store glassbollen er fra Hadeland glassverk. Jeg kjøpte den der for mange år siden, og har aldri helt funnet en fin plass til den, men her passet den akkurat inn.

En gang skal også jeg klare å gjøre ferdig et strikketøy. (Trur eg...) Planen har jeg i alle fall klar - et deilig fluffy pledd i brunt og hvitt. Kurven er fra Kremmerhuset.

Husfruens gamle TV-skap har nå fått nytt liv som Hubbys barskap. Jeg skulle veldig gjerne ha puttet TV'en vekk i skap nå også, men så store som TVene har blitt etter hvert, får de jo ikke plass i slike skap lenger. På toppen troner den gamle lampa som fikk en omgang med sprayfarge og ny skjerm. Den ble knalltøff.

Endelig har det blitt så lyst i rommet at plantene har begynt og trives. Denne blomsterpotta var også et "bakerst og innerst i skapet"-funn. Den passer jo perfekt inn her. Bordløperen i lin kjøpte jeg på et julemarked på Bogstad Gård for mange år siden, om jeg ikke husker feil. Hubbys gamle salongbord har vi sprayet med sort Hammerite-maling. Det var stygt som juling fra før, men er veldig stort og praktisk. Nå har det fått forlenget livet en stund, og kommer nok til å være i bruk noen år til.
Det føles bra å kunne ta i bruk gamle ting som har vært gjemt i skuffer og skap eller som var på vei til skraphaugen. Selv om kjellerstua har blitt ny, så er det ikke så veldig mange nye ting vi har gått til anskaffelse av egentlig. Alt i alt har vi brukt i underkant av 6000.- kroner på å få nytt rom, inkludert gulvteppe, maling, lampe, speil og gardiner. Elektrikeren kostet noe mer, selvsagt, men det var en utgift vi bare måtte nødt til å ta.

Jeg er veldig godt førnøyd med gardinene. De heter Wesley og kommer fra Princess. Fra før av hang det tjukke, mørkegrønne gardiner her, så det fantes nesten ikke lys i rommet. Nå var vi veldig klare på at vi ønsket oss noe lyst og luftig som slapp inn mye lys, og disse var midt i blinken.
Hjerteranken ser ut til å trives i vinduskarmen der vårsola flommer inn, og vi trives også veldig godt i vår nye TV-stue. Det er faktisk blitt så koselig her nede, at vi stadig oftere bruker det som et vanlig oppholdsrom, ikke bare som et sted å se på TV.

Home Clean Home

Langt om lenge er vi nå i havn med tidenes vårrengjøring. Så å si hvert eneste rom i huset har blitt møysommelig renset for sot, og for en jobb det har vært! Hver eneste bok har blitt tatt ut av hylla, støvsugd og tørket av. Hver eneste lille gjenstand har blitt skrubbet og pusset. Alle tepper og møbler har blitt damprenset, alle pledd og gardiner har blitt ristet og luftet. Puh, kjenner jeg blir sliten bare av å skrive om det.

Da vi først sto foran jobben for noen uker siden, virket det hele nesten uoverkommelig, men vi har gått på med krum hals og strevd oss gjennom det, og nå er huset renere enn det har vært på årevis.

Jeg er spesielt imponert over Hubbys innsats i det hele. Uten å klage (nesten) har han stått på, og det er ingen liten bragd for en mann som anser husarbeid som noe av det verste som finnes, og noe han overhodet ikke foretar seg med mindre han blir bedt om det. Da skrider han til verket med samme holdning som en mann som går til galgen og har forsont seg med at det ikke finnes noen mulighet for å slippe unna. Han har til og med en egen stemme som utelukkende brukes til å prate om husarbeid – den er litt sånn stakkarslig og mutt, og minner ganske mye om Ludvig i Flåklypa.

Det er ikke lett å holde opp dampen når han først er i gang heller, og jeg innså fort at det var en alvorlig tabbe å gi ham ansvaret for å støvsuge bøkene. Hver eneste bok ble nemlig studert med stor interesse og alle omslagstekstene lest i sin helhet, før bøkene ble sortert inn i kategorier av lesverdighet. Men jobben ble nå gjort, selv om det tok sin tid. Når det gjelder bruk av tepperenser derimot, var han en skikkelig racer, og han lempet og løftet på tunge møbler som den reneste helten.

Og endelig, i løpet av helga kom vi i mål. Gangen, som hadde blitt brukt til oppbevaring av alt mulig, ble ryddet og vasket. Det er forresten lenge siden jeg har ligget på kne i trappa og skuret med børste, og jeg ble sjokkert over hvor ren den ble. Var muligens ikke bare sot som ble vasket vekk der, nei.

Her er altså gangen vår. Den har vi ikke vist bilder av før, av den gode grunn at fargen på veggene er aldeles grusom. Det må da være minst 25 år siden babyrosa var på moten interiørmessig? Nuvel, vi har store planer om å male her ganske snart, bare det blir litt varmere i været slik at vi kan lufte godt ut. Ser for meg en lys linaktig farge her. Tror nok det vil bli fint.

Etter ommøbleringen i kjellerstua, hadde vi plutselig en recliner vi ikke hadde plass til noe sted. Inntil vi finner på noe bedre, får den stå her. En gul silkepute fra Kina har også fått plass, siden det snart går mot påsketider.

Vinduskarmen her nede egner seg veldig dårlig til å sette blomster i, så jeg har snekret sammen et lite blomsterbord av en 20 cm bred mahoganyplanke og fire 3x3 cm staver. Det er ikke helt ferdig ennå, for det må pusses blankt og fint, før det skal oljes slik at den nydelige gløden i treverket kommer ordenlig fram. Akkurat det får vente til litt lenger utpå våren og jeg kan gjøre jobben utendørs, for slipestøv fra sånt mørkt treverk vil jeg ikke ha inne akkurat nå.

Sånt tett og fett treverk tåler uansett fint å bli tatt i bruk før det er behandlet, så her har Hubbys kaktuser fått sin plass. De er ikke mye fine de stikkeplantene der, synes jeg, men Hubby har lagt ned forbud om å kaste dem. Det er nemlig de eneste plantene han hadde i sin tidligere ungkarstilværelse, og har overlevd flere år med omsorgssvikt.

Dette digre beistet er Hubbys store stolthet, og blir konsekvent omtalt som ”han”, ikke ”den”. – Jeg har hatt ham siden han bare var en neve stor, sier Hubby stolt og kjærlig.

Jeg for min del er hellig overbevist om at stikkemonsteret er en ”hun” – og en sjalu sådan. Jeg er nemlig sikker på at hun er ute etter meg.  Det er ikke få ganger beistet har stukket meg i leggen når jeg har gått forbi i det jeg trodde var trygg avstand. Jeg skal love at et par sånne pigger gjør noe infernalsk vondt, så ”hun” og jeg har nå utviklet et gjensidig hatforhold, der hun stritter med piggene så fort jeg er i nærheten, og jeg truer med å avskjære henne fra vannkanna. Ikke at det ser ut til å affisere henne så meget at det gjør noe, for mens de andre kaktusene bærer preg av et tørt liv, ser hun ut til å trives enten hun får mye eller lite vann.

Telefonbordet er Husfruens verk. Det var mitt aller første møbelsnekkerprosjekt, og jeg er fremdeles stolt over at jeg fikk det til så fint. Det er laget av det australske treslaget jarrah, som har en aldeles nydelig kvalitet og glød. Bare se på bordplaten.

Vi har en god del flere av Husfruens møbelkreasjoner rundt i huset, og de kommer dere sikkert til å få se bilder av etter hvert.

Ha en fin uke!

Vi har en vinner

Da har vi trukket en heldig vinner som kan glede seg til å få verdens fineste emaljeskilt fra Ramsign.

På den norske og engelske siden ble det til sammen tatt 111 lodd, og vi brukte random.org til å trekke vinnerloddet.

Den heldige vinneren var denne gang en anonym uten blogg, og hold dere fast - en mann! De er det ikke mange av blant våre lesere, så hva er oddsen for det? Thomas heter mannen som kan vente seg en hyggelig mail fra Ramsign.
Gratulerer så mye, og hjertelig takk til Ramsign som ville sponse konkurransen.

Lampe - extreme makeover

Husker dere den gedigne røde lampa som sto i kjellerstua vår?
Kanskje jeg skal friske opp minnet litt:

Ingen direkte skjønnhet akkurat, den var en smule for gjev i fargene, men jeg hadde visse kvaler med å kaste den fordi det ante meg at den var skikkelig bra kvalitet. En gang på åtti-nittitallet har den sikkert kosta en del, så stor som den er - skjermen var nesten 70 centimeter i diameter.
Etter at jeg viste den fram på bloggen, fikk jeg mange tips om at den kunne spraymales, og det hørtes ut som en god løsning. Så jeg dura i vei til Biltema for å se på utvalget av farger, fant en som fallt i smak, og dro hjem for å prøve. Resultatet?

Ta daa!

Ble den ikke tøff? Jeg ble så fornøyd, særlig da jeg fant en fin lampeskjerm til halv pris også.

Sprayen jeg brukte var sort Hammerite. Den ser litt ut som hamret metall, men fargen er mere mørk gråbrun enn sort, synes jeg.

Det var utrolig enkelt å spraye, man måtte bare passe på å ikke påføre for mye av gangen, for ellers kunne fargen begynne å renne. Vi gav den vel fem-seks lag med ti minutters mellomrom. På forhånd hadde vi satt på maskeringstape på ledningen og selve lampeholderen.

På kvelden gir den et skikkelig lunt og fint lys, og er akkurat den stemningsskaperen jeg var på jakt etter i kjellerstua. Der er vi forresten i ferd med å bli ferdig med å vaske vekk all soten. Nytt gulvteppe er på plass, og nyrensede møbler er båret inn igjen. Det er bare et par små detaljer som mangler nå, så er rommet klar for å vises fram.

Om du ikke allerede har gjort det, så skynd deg å melde deg på min give away, der du kan vinne et fantastisk flott skilt fra Ramsign. Det er fremdeles noen timer igjen til jeg setter strek for å delta.
Lykke til!

Kjøkkenutfordring

NIBs utfordring i mars er å vise fram kjøkkenet, så her er et par glimt fra vårt. Vi har ikke noe drømmekjøkken akkurat, men det er visse ting vi liker veldig godt, slik som størrelsen for eksempel. Med godt og vel 25 kvadratmeter har vi nok plass å boltre oss på. Rommet er delt i to, med en kokedel og en spisedel.

Her er spiseavdelingen. Det er så deilig nå når den første bleke vårsola skinner og gjør det lyst og trivelig innendørs.
En av de tingene vi virkelig savner på kjøkkenet er et vindu. Vi har nemlig bare denne døra ut til hagen. Den slipper inn nok lys, for all del, men det er ikke så enkelt å lufte ut med en dør som med et vindu. Om vi setter døra på gløtt, er det alltids en sjanse for at en av nabokattene finner veien inn, og det er ikke alltid like greit.

Her er andre enden av rommet. Kjøkkeninnredningen er den originale fra 1969. Den ser jo forholdsvis moderne ut, og er egentlig ikke slitt i det hele tatt, men vi verker etter å få byttet ut de frontene. Vi har hatt kjøkkenfornyeren på besøk, og fikk et prisoverslag på nærmere 50 000.- Det syntes vi var helt hinsides dyrt, man kan jo få et helt nytt IKEA-kjøkken for den prisen. Før eller siden er det nok nettopp det vi kommer til å ende opp med her, men enn så lenge lever vi med det gamle. Litt oppussing har vi likevel gjort, for da vi overtok huset var nemlig absolutt alt på kjøkkenet lyseblått - vegger, gulv, fliser og hyller. Det var bare skapene som var hvite, og vasken var knallrød emalje. Det var ganske enkelt ikke til å leve med, så det første vi gjorde var å legge nytt gulv, male vegger og installere ny vask. Vi burde vel strengt tatt ventet med å sette opp nye fliser til vi hadde byttet ut innredningen, men da vi kom over rålekre italienske marmorfliser på salg, så klarte vi ikke å vente lenger.

En slik stasjonsklokke med to sider er kjempepraktisk, da vi kan se den fra begge deler av kjøkkenet. 

Kjøkkenet er delt i to av en halvvegg, der vi har komfyr, kokeplater og oppvaskmaskin. 

Her er det ettermiddagskaffe på gang. Jeg har bakt verdens beste chocolate chip cookies etter oppskrift fra Bake My Way. De er utrolig praktiske, for man kan fryse deigen, og bare skjære av så mange biter man trenger og slenge dem i stekovenen. En sånn deig varer likevel sjelden særlig lenge her i huset, for de kjeksene er farlig gode. 

Dette serveringsbrettet har jeg forresten laget selv, helt fra bunnen av. Jeg laminerte en sponplate med tynn trefiner, og lagde en smal ramme med eikelister rundt. Håndtakene er omlag tyve tynne lag med eik som er limt sammen i en bue. Ble ganske stilig, om jeg må få si det selv.

Tallerkenhylla er fra en gammel hytte. den er litt vindskeiv og har blitt malt flere ganger, men jeg synes den er skikkelig koselig, og så er det fint å kunne vise fram litt av serviset. 

At kjøkkenet er huset hjerte i norske hjem, er tydelig når man ser alle de fine innleggene på NIB. Jeg fikk masse inspirasjon av å titte på alle sammen. 

Husk å bli med på vår Give Away, der du kan vinne et rålekkert skilt fra Ramsign. Det er fremdeles noen dager til jeg trekker den heldige vinneren, så benytt sjansen til å prøve vinnerlykken. 

I love Paris in the springtime...

..., eller kanskje det heller var "in the winter when it drizzles". 

Nå ja, det er fint i Paris når som helst, synes jeg.

Etter den store sotkatastrofen, som jeg fortalte om sist, fant jeg og Hubby ut at det var like greit å rømme huset. Tusen takk for alle varmende kommentarer, forresten, og ikke minst for gode råd om hvordan vi best burde gripe an vaskejobben. Vi er endelig i full sving med støvsuger, tepperenser og kraftvask nå.
Nok om det, men som dere kan forestille dere, så stinket det parafin og røyk i hele huset, og det var ikke det minste trivelig å være hjemme. Heldigvis hadde vi allerede for et halvt år siden bestilt en tur til Paris for å feire Hubbys bursdag, og turen kunne jo ikke kommet på et bedre tidspunkt. Jeg må innrømme at jeg var så deppa og sliten av det som hadde skjedd at jeg helt mista lysten på å reise på tur, men Hubby overtalte meg. Og godt var det, for vi fikk noen fantatiske dager i en av verdens vakreste byer. Selv om det nok var litt kaldt og det regna litt, så var våren definitivt kommet til Paris, og de aller tidligste vårblomstene hadde allerede begynt å vise seg fram.

Foran rådhuset, Hôtel de Ville, var det likevel vinteraktiviteter som rådet grunnen. Hver gang vi gikk forbi var det flest av folk her, så skøyter er tydeligvis populært.

Frihet, likhet, brorskap - revolusjonens verdier henger høyt på byens rådhus. 

En kort spasertur unna ligger Notre Dame, der hundrevis av duer ikke gjør forskjell på høy og lav. De sitter like gjerne på skulderen til en gammel dame som til Charlemagne. 

Den berømte katedralen er fantastisk flott innvendig, og regnes som et av de fineste eksemplene på gotisk arkitektur. Glassmaleriene og de høye søylene gir en slik høytidsstemning, og man kan bare forestille seg hvor utrolig imponerende bygningen må ha fremstått da den ble bygget på 1200-tallet. Jeanne d'Arc fikk sin oppreisning som helgen i denne kirken, og statuen hennes kan beundres her.

Katedralen og Seinen er et flott skue på kveldstid. Om man vandrer til venstre og over broen kommer man til Latinerkvarteret, der talløse restauranter frister med all slags godsaker for en meget rimelig penge. 

På broene sitter ofte gatemusikanter . Han her spilte La Vie en Rose, slik man gjør for turistene. 

Man sitter trangt ved bittesmå bord på de franske kaféene, men maten er alltid fantastisk. Hubby var modig nok til å prøve escargot, men jeg har aldri vært fristet av slikt. Gratinert løksuppe derimot, smakte nydelig. Mest på grunn av massevis med deilig ost, tenker jeg. 

Det er ikke bare fransk vin som er verdt å drikke. Tørr eplesider fra Normandie kom i flasker med champagnekork, og smakte utrolig forfriskende og deilig ved siden av all ostematen. Vi prøvde oss på både ostefondue og raclette, og begge var syndig deilig, men herregud så fett. Det er nesten så man kjenner kolestrolet legger seg i tjukke lag mens man spiser. 

Enda godt at Paris byr på nok av muligheter for mosjon. Veien opp Montmartre til basilikaen Sacre Coeur består av trapper og atter trapper. Det er nok til å gjøre den sprekeste andpusten, men når man endelig kommer opp til det som er byen høyeste punkt, blir man belønnet med en flott utsikt. 

Om det er utsikt man er på jakt etter, så kommer man selvsagt ikke utenom Eifeltårnet. For en klekkelig sum kan man ta heisen til toppen. Det gjorde ikke vi, for køene ved hver pilar var endeløse. Vi vandret i stedet rundt og tittet på alle de forelskede parene som hadde samlet seg her. At Paris er romantikkens by, er det ingen tvil om, og pariserne gjør sitt beste for å bevise det. Vi har ikke sett maken til klining siden husets datter og kjæresten var på besøk hos oss. Trærne rundt omkring var dekorert tett i tett med hjerter skåret inn i barken. 

Foran Eifeltårnet sto talløse asiatiske brudepar i kø for å bli fotografert med et av verdens mest berømte kjennemerker i bakgrunnen. 

Paris er jo også hjemby for verdens mest berømte maleri, og det var ikke bare oss som gjerne ville se Mona Lisa. Alle som besøker Louvre tar nok turen innom galleriet her, men det er jo så uendelig mye mer å se på i museet. 

Unike verdensberømte skatter kommer så tett at det nesten blir litt for mye av det gode. Til slutt klarer man nesten ikke å ta inn alt sammen. 

I tillegg er jo selve palasset et kunstverk i seg selv. Man må løfte blikket og bare beundre de overdådige utsmykningene overalt. Glasspyramiden utenfor bryter sterkt med stilen, men den er flott å se på. 

Skal man få med seg alt, trenger man sikkert en uke for å vandre rundt i Louvre, men vi brukte bare en dag her. I stedet dro vi neste dag til Cinémathèque Française hvor man har en av verdens største samlinger av gamle filmer og filmrelaterte ting, slik som berømte kostymer og gjenstander. Det er kanskje ikke noe å anbefale for alle, men for oss (kanskje særlig Hubby) som er så filminteresserte, så er dette et eldorado. 

Paris er jo en stor by, men det er heldigvis lett å ta seg fram på Metroen. Metrostasjonene er for øvrig ofte flott dekorert. Jeg elsker de flotte skiltene i Art Nouveau-stil og de klassiske lampene og veggflisene. Husk bare på å passe godt på lommeboka, for det vrimler av lommetyver her. Til tross for at jeg hadde veska foran på magen, så klarte pokker meg en eller annen tjuv å lure seg nedi den, og vips var lommeboka mi vekk. Det er ikke første (eller andre) gangen det skjer meg i Paris, så om jeg skal tilbake dit, skal jeg søren meg bruke et slikt pengebelte. Akk ja, det er jo utrolig trasig når slikt skjer, men jeg får trøste meg med at jeg får det dekket av reiseforsikringen. En annen ting å passe seg for, er de mange døvstumme (som både hører og prater når du snur ryggen til) som samler inn penger, og sigøynere som plutselig finner en gullring på bakken foran deg, og lurer på om den er din. Mens du er opptatt med å titte på ringen, tømmer andre veska og lommene dine. 

Siste dagen i Paris vandret vi langs Champs Elysees, der Triumfbuen troner midt i en rundkjøring. Som så mye annet i denne byen er den overveldende og mektig. Vi var heldig og fikk litt solskinn, slik at vi kunne sitte på Georges V kafé og drikke kaffe (til blodpris) og titte på folkelivet. Jeg har alltid har lyst til å dra til Paris i april, bare slik at jeg kan gå rundt der å nynne på min yndlingssang med Ella & Louis. 

Vi var litt tidlig ute nå, men kanskje neste gang.