Brann, røyk og sot

I går hadde vi en forferdelig dag her på Hilltop House – det begynte nemlig å brenne.

Den nyoppussede kjellerstua var så å si ferdig, vi hadde båret inn møbler, fått alt på plass i hyllene og hengt opp lamper og bilder. Og så, mindre enn en time etter at jeg hadde hengt opp splitter nye vårhvite gardiner, eksploderte oljekaminen. Vi hadde akkurat satt oss ned med en kaffe for å nyte synet av den nye fine stua vår, da det smalt noe aldeles forferdelig. Svart røyk og sot veltet ut, og fylte opp hele huset. Hubby løp det han kunne for å stenge ventilen til parafintanken, og så rakk vi bare å ringe nødnummeret før vi måtte løpe ut.

Brannvesen og politi var raskt på pletten, men heldigvis viste det seg at brannen ikke utartet seg. Ståldøra foran fyrrommet stengte for flammene, og da oljeførselen var blitt stengt så brant det hele ned av seg selv. Etter smellet å dømme, hadde vi forestilt oss en skikkelig ruin inne i fyrrommet, men kaminen var faktisk like hel. Det var bare enkelte deler som var blitt blåst av.

Oljekaminen skjuler seg i dette skapet - heretter kalt "faenskapet". Den ser merkverdig bra ut etter eksplosjonen. Heldigvis sørget den solide ståldøra for at flammene ikke spredde seg. 

Dessverre var ikke alt bra likevel. Varmen fra fyringsanlegget fordeler seg rundt i huset via luftekanaler, og eksplosjonen hadde presset store mengder med sot ut gjennom disse. Etter at det første kaoset var over og vi kunne gå rundt i huset igjen, konstaterte vi raskt at absolutt alt var dekket av et fint lag med fet, beksvart sot. Møbler og gardiner, vegger og tak, bøker og bilder – alt er sotet.

Sånn ser det ut i vinduskarmene våre nå. Overalt ellers også. 

Verst gikk det selvsagt ut over kjellerstua. Det fine nye gulvteppet ser ikke ut etter at politifolk og brannmannskaper i digre støvler har tråkket soten ned i det.

En annen ting er lukta – det stinker røyk og parafin. To digre vifter har stått på siden i går, og det begynner igjen å bli levelig her, men det er jo ikke mulig å sette seg ned noe sted uten å bli skitten. Den seige soten setter seg fast på klær og på hud og er nesten umulig å skrubbe vekk. Det virker nesten som at det å gnikke og gnu på den bare gjør at den gnis inn. Det blir litt av en vaskejobb dette her, ja. Vi trodde selvsagt at vi skulle slippe unna den jobben, men den gang ei.

Forsikringsselskapene har selvsagt også vært her for å observere skaden. De har konstatert at det bør være mulig å vaske og rense det meste. Det er veldig lite som må saneres. Heldigvis, får vi si. Men, så er problemet at vi har innbo- og husforsikring i to forskjellige selskaper. Det betyr selvsagt to egenandeler, og enden på visa er at det vil komme til å koste oss nesten ti tusen kroner å få vasket huset. (På toppen av reparasjon av fyringsanlegget selvfølgelig.) Det er såpass mye at vi må vurdere om vi kan korte det ned ved å gjøre en del selv. Akk ja, vi får vel se det som tidenes vårrengjøring.

 Ved første øyekast ser det kanskje ikke så ille ut, men uansett hva man tar på, så får man sot på fingrene. Det er helt fortvilet. 

Heldigvis var dørene til soverommet og badet lukket da dette skjedde, så det er i alle fall to rom som ikke er så kritisk berørt. Kjøkkenet ligger også slik til at det fikk mindre sot enn resten av huset. Noe er det jo her også, men det ser ikke ut til å ha trengt inn i skaper og skuffer. Så det er beboelig her, og vi slipper i det minste å flytte ut mens vaskingen pågår.

Alle overflater er dekket at den ufyselige seige soten. 

Selvsagt er vi glade for at det ikke gikk verre enn det gjorde, men jeg må innrømme at jeg synes det hele er til å grine av. Det er ikke få ganger i løpet av det siste døgnet at vi har kikket på hverandre og rista på hodet – ”Måtte det skje akkurat nå?” Når den først skulle eksplodere, kunne ikke den forbaska oljefyren ha smelt for tre uker siden, før vi begynte å pusse opp? Da hadde det liksom ikke vært så ille. Men neida, det måtte skje mindre enn en time etter at vi var ferdig med oppussingen.

Det er vel bare å brette opp ermene og sette i gang igjen, men akkurat nå føles det som lufta har gått skikkelig ut av ballongen. 

Happy Valentine's

Det er litt over midnatt på Valentine's Day, men romantikken varer en liten stund til, ikke sant?

Gulvteppet på plass

Nå begynner det å smake fugl i kjellerstua. I dag har vi nemlig fått det nye gulvteppet på plass. Vegg-til-vegg-tepper er vel ikke akkurat det hotteste av det hotte, og vi lurte en stund på om vi skulle legge parkett i stedet for. Men, vi kom til at vi ville ha den lune effekten et teppe gir. Dette er tross alt et kjellerrom, og det er bare betong under. 

Vi har hatt en rekke teppeprøver med oss hjem for å finne det riktige, og vi ble ganske så fornøyde da det viste seg at det vi likte best også var det billigste. Sånt skjer ikke for ofte. 

Det var et skikkelig pes å få teppet inn i rommet og buksert mer eller mindre på plass. Ingen av oss hadde noen erfaring med å legge tepper, og her er i tillegg gulvlistene plassert sånn at teppet ligger mot dem i stedet for under, så det krevde skikkelig presisjon da det skulle skjæres til. 

Hubby klarte likevel brasene med glans, og teppet ble skåret så fint som bare det. 

Ble det ikke fint? Jeg synes liksom at hele rommet med ett ble helt ugjenkjennelig. 

Vi har allerede båret inn TVen og et par stoler, sånn at vi kan ta rommet i bruk allerede i kveld.  Resten av møblene må bare vente til elektrikeren har vært her og ordnet opp. Han skulle vært her denne uka, men vi har ikke sett snurten til ham til tross for at vi har ringt og purret. Det er kanskje urettferdig av meg, men jeg synes det er den samme leksa hver eneste gang vi skal ha en håndverker i huset. Det har hittil ikke skjedd én gang at de har kommet når de sier de skal. Nå har han lovet at han kommer på mandag, så vi får håpe at det ikke kommer noe i veien. 

Det er denne skranglete vindskeive lampetten som er problemets kjerne. All elektrisitet i rommet går gjennom den. Egentlig så synes jeg faktisk at den er litt kul i all sin syttitallsstil, men den passer ikke akkurat inn her nå. Kanskje jeg bør avertere "originale oransje retrolampetter" på finn.no. Lurer på om noen hadde villet ha dem. 

Nå skal vi i gang med å lage noe godt til kveldskosen, og så skal vi virkelig nyte kvelden i vår nye TV-stue. Kos dere i kveld, dere også!

Å se på maling tørke…

… er et alvorlig undervurdert tidsfordriv. Som jeg har oppdaget de siste dagene, trenger det slett ikke være så uendelig kjedelig som man vil ha det til. Faktisk har jeg funnet det direkte stimulerende.

Etter timelang slaving med malerkosten, har jeg på slutten av dagen lagt meg på gulvet så lang jeg er, for å strekke ut verkende nakke armer og rygg og for å beundre resultatet av vår innsats. Ettersom kjellerstua ble gradvis lysere og triveligere, har jeg funnet inspirasjon. Vi kan kanskje si jeg har sett lyset. Eller er det bare forvirrede fantasier fra en sliten anemiker? Ja ja, samma det. Jeg har i alle fall fått ideer. Gode ideer, synes jeg. Og det gjør Hubby også, i hvert fall når han kommer over den første reaksjonen jeg antar han vil få.

Men før jeg forteller ham og dere om ideene mine, så kan dere jo få se noen bilder fra arbeidets gang.

Sola som skinner inn gjennom de små vinduene har endelig fått noe å reflektere fra. Det gjorde litt av en forskjell bare det.

Vi brukte ”Klassisk hvit” fra Jotun. Sens-malingen er fantastisk å jobbe med ettersom den nesten ikke lukter i det hele tatt. Det er jo åpenbart en stor fordel på denne tida av året når man ikke kan lufte så lenge av gangen.

På lister og vinduskarmer er det samme farge, men vi har brukt en blankere oljemaling for å få litt kontrast. Det har blitt meg fortalt at akkurat det er ”ut”. Lisbeth Larsen i Jotun sa nemlig det, da jeg var på Bohus’ dameaften i høst. Jeg har jo fått med meg at nå er det matt som gjelder, men jeg synes liksom det blir litt stusslig, jeg. I alle fall på vinduskarmene.

Av samme grunn ville jeg heller ikke male veggene hvite. Det ville blitt for monotont og sterilt. Vi vurderte en slags beige farge, men Hubby ville gjerne prøve å beholde noe av teksturen i panelet. I taket er det bare kjedelig og triste planker, men på veggene er det faktisk ganske fin perlestaffpanel. Det var bare det at den var blitt så altfor mørk som var problemet. Så vi fant ut at vi skulle prøve oss på hvitpigmentert panellakk.

Jeg må innrømme at vi var en smule betuttet etter å ha tatt den første veggen. Dette var ikke helt slik vi hadde forestilt oss det, men vi fant ut at vi fikk jo bare fortsette og se hvordan det ble til slutt. Etter nok en stund med meditering på gulvet, begynte vi å få litt sansen for den likevel.

For øvrig var det langt fra kjedelig å se på denne malingen tørke. Vi har aldri jobba med noe som har tørka så fort før. Faktisk kan man bare male en planke ad gangen, for innen du har nådd slutten av planken så har andre enden nesten tørka alt. Man må jobbe raskt og effektivt, for om man maler over noe som allerede har tørka, så kan det bli skjoldete.

Vi diskuterte litt fram og tilbake om hvorvidt vi skulle male et strøk til, og kom fram til at vi ville prøve å få det en anelse hvitere. Det angra vi ikke på.

Så var det ideene mine da. Jo, jeg har en om en rosa-aktig åttitalls sofa (ja, du leste riktig) som sto igjen her etter den forrige huseieren. Kanskje den kan få en renessanse i kjellerstua. Siden vi jobber med et heller stramt budsjett her, så er det ikke aktuelt å kjøpe nye møbler, og jeg har ikke mye lyst til å bære den skotskrutete sofaen inn igjen.

Ettersom de nye fargene i rommet har trådt fram, har jeg tenkt mye på fargene på interiøret for øvrig. Selv om denne oppussingen i bunn og grunn er en jakt på lyset, så vil jeg ikke male møblene hvite. Til det er jeg altfor glad i mørk treverk. Derfor har jeg tenkt å bruke en veldig mørk brun farge som en kontrast til det beige/rosa/hvite. Så får vi håpe at det ikke gjør at rommet virker for mørkt igjen.

Jeg har også en ide som jeg er litt redd for å legge på bordet, for å si det på den måten. Den involverer Hubbys gamle salongbord og mørkebrun metallmaling. Aj aj, jeg kan levende forestille meg hva slags reaksjon det vil framprovosere. Den stakkars mannen ble jo helt satt ut da jeg foreslo å male furulampettene hans hvite. Han har ikke så lett for å akseptere endring av ting han har hatt ”i alle år”.

Dere får vite hvordan det går i morgen. Da skal vi forresten ut å kjøpe gulvteppe også. 

Ha en fin fredagskveld!

Frøken våryr

Hagebloggen Moseplassen har konkurranse om årets Frøken Solslikk, og jeg har bladd i bildearkivet for å finne noe å bidra med. Jeg hadde ganske mange fine bilder av flotte sommerblomster som står og soler seg, men jeg fant ut at jeg heller ville vise fram disse beskjedne men aldeles knusdeilige blåveisene.

Bildet ble tatt på min paradisøy Jomfruland utenfor Kragerø for noen år siden. I flere år har jeg og to venninner hatt en tradisjonell jomfrutur dit hver vår, for å se den ubeskrivelig vakre hvitveisblomstringen i eikeskogen. 

Dette året var vi litt tidlig ute. Hvitveisene sto fremdeles bare i knopp, men blåveisene er litt tidligere ute, så dem fikk vi nyte synet av. Det er langt fra like mange av de skjønne blå blomstene, så det føles nesten som et privilegium å få øye på de bittesmå blå frøknene som våryre presser seg fram gjennom tørt løv og kvist, og strutter usjenerte mot sola. 

Det er ikke mange andre blomster som gir meg den berusende følelsen av at nå - nå - er våren virkelig kommet. 

Åh, som jeg gleder meg til at den følelsen skal komme i år også. 

Give Away - Ramsign Skilt

Åh, så heldige dere er! Jeg er rent ut misunnelig, for dere har nemlig sjansen til å vinne et av de fantastisk vakre emaljeskiltene fra Ramsign.

Ramsign tilbyr ekte gammeldagse, håndlagde dørskilt med originalt design og fet blank emaljering.

Den heldige vinneren får selv velge nummer- eller navneskilt, og hvilken design man ønsker.

For å bli med i konkurransen, må du gå inn på Ramsign sin nettside og velge deg ut din favoritt.
Du får ett lodd for å skrive en kommentar der du forteller meg hvilket skilt du liker best.
Du kan få ytterligere ett lodd for å bli følger av Hilltop House, og enda ett om du linker til konkurransen fra din egen blogg eller fra Facebook.
Husk å skrive hvor mange lodd du tar.

Alle kan være med på konkurransen, også de som bor i utlandet, for Ramsign sender overalt. Selvsagt kan du også være med om du ikke har egen blogg, men da må du huske å skrive e-postadressen din, slik at jeg får tak i deg.

Fristen for å melde seg på konkurransen er 10. mars.

Lykke til!

Det er de små tingene i livet...

...som gjør det verdt å leve, sies det visst. Og det må vi vel være enige i.
Denne uken har Petunia "småting" som tema for sin fotoutfordring. Premien er et gavekort fra den flotte butikken Anglofilia, og jeg fant ut at jeg må hive meg på denne utfordringen i siste lita, siden jeg er så anglofil at jeg til og med har giftet meg med en engelskmann.

Bildet mitt handler om Hubby og om en av de viktigste små tingene som finnes - omsorg.

Saken er nemlig den at Husfruen har følt seg temmelig tuslete og tufs en god stund nå. Med skikkelig anemi blir man så trøtt at det eneste man orker er å gå å legge seg nedpå en stund. Da kommer gjerne Hubby med pledd og varmeflaske til meg, og for at jeg ikke skal ligge der alene og synes synd på meg selv, så får jeg selskap av sovebamsen Basse.

- Det er jo bare en liten ting, sier han, men for meg føles det stort å ha noen som passer på.

Enjoy the little things in life, for one day you may look back and realize they were the big things. 

Vi er i gang

I dag har vi lempet og slitt til den store gullmedaljen. Møblene i kjellerstua ble stablet bort i vårt blivende bibliotek, som for øvrig er neste rom som skal pusses opp i løpet av våren.

Det gikk heldigvis ganske lett å fjerne det fæle skotskrutete gulvteppet i kjellerstua, for det var bare limt rundt kantene, og siden det har ligget der i minst tredve år, så var det limet temmelig morkent. Teppet derimot var faktisk i overraskende god stand, så det har tydeligvis vært av en viss kvalitet. Nåja, det hjelper ikke stort det, når det ser så grusomt ut. Nå er det i alle fall kjørt på tippen.

Etter at alt var tomt, satte vi i gang med å skrubbe tak og vegger med salmiakkvann. Milde himmel, så møkkete vannet i bøtta ble etter en stund. Så vidt vi vet har det ikke bodd noen røykere her på minst tjue år, men det skulle man ikke trodd. Det må være flere tiår med akkumulert støv som vi vasket vekk.

Etter noen timers lufting, luktet det skikkelig rent der nede, og vi falt for fristelsen til å svinge malerkosten. 

Se så utrolig mørk furua er mot den hvite malingen. Vi har fått mange råd om å huske kvistlakk, og det er nok veldig viktig på nyere treverk. Her tok vi sjansen på at mesteparten av sevjen er tørket vekk, men kjøpte en grunning som forsegler veden. Vi har brukt den tidligere med godt resultat, og det sparer mye arbeid. 

Egentlig hadde vi tenkt å vente til i morgen med å grunne, men siden vi var ivrige og i farta, tok vi første strøket på tak, lister og vinduskarmer. Når man en sjelden gang får et akutt anfall av arbeidslyst, får man jo bare utnytte det den korte stunden det varer, ikke sant?

Det ble mange timers arbeid, men resultatet ble bra, synes vi. Rommet ser allerede lysere og lettere ut. 

Nå skal vi koble helt av med pizza og shandy og Johnny Cash på TV. 

Ha en fin lørdagskveld dere også. :-)

Room for Improvement

Det hender i blant at også ikke fullt så kjære barn har mange navn. Her på Hilltop House for eksempel finnes det et rom i underetasjen som blir kalt så mangt: "Kjellerstua" er jo ganske åpenbart; "TV-rommet" av den enkle grunn at TVen befinner seg der; "Gutterommet" fordi Hubby får lov til å slå seg løs der med tekniske duppedingser og rot; "Det skotskrutete rommet" fordi både gulvteppet og sofaen er rutete - dog uten å matche; og sist men ikke minst min personlige favoritt "the Room for Improvement", for her er det jaggu rom for forbedring hva både interiør og annet angår. Bare se her:

Hva i alle dager som kan få folk til å tro at det er en god ide å male vinduskarmene mørkebrune, er utenfor min forstand. Særlig i en kjellerstue som er mørk fra før av. Til alt overmål hang det tjukke mørkegrønne gardiner her, i voldsomme volanger som effektivt sperret ute hvert eneste glimt av dagslys. Det tok ikke lange tida før de ble hivd ut, kan du tro.
Skapet i hjørnet skjuler fyrkjelen til fyringsanlegget vårt. Å fyre med parafin er i og for seg behagelig nok, for det blir god og jevn varme av det, men særlig miljøvennlig er det jo ikke. Dessuten tar det grusomt lang tid å regulere temperaturen. Om man fryser, så nytter det ikke å skru opp brenneren. Nei, da får man ta på seg en genser og vente til det blir varmere i morgen en gang. Hadde vi kunnet, så ville vi sørget for gulvvarme i huset, men siden vi har så utrolig lite strøm til huset går ikke det. To varmepumper har vi fått installert, og de klarer vi så vidt å drive uten å skifte sikringer i ett kjør, men når det er skikkelig kaldt må vi likevel bruke oljefyren for å få tilstrekkelig varme i huset.

En gang for førti år siden var kanskje disse furuveggene lyse og fine, men nå formelig sluker de alt lys. Uansett hvor mange lamper vi har på her nede, så er det likefullt mørk og dunkelt.

Apropos lamper. Hva synes dere om denne her? Etterlatt i huset av forrige eier. Sannsynligvis har den vært både flott og dyr en gang, så jeg har liksom hatt litt vondt for å kaste den. Men akkurat lekker kan vi vel ikke si den er. Likevel så har den fått plass fordi den er så stor og god. Lurer på om det finnes en måte å endre fargen på den. Går det an å male slikt porselen, tro?

Og her er noen lamper som er skikkelig tvilsomme. Retrostilen er nå en ting, men til vår store forskrekkelse oppdaget vi at all strømmen til dette rommet går via den ene lampetten her. Hvis ikke den er påslått så virker altså ingen av de andre elektriske tingene i rommet. At strøm til både oppvarming og TV skal gå gjennom en tynn lampettledning er neppe i henhold til dagens forskrifter, så vi har bestillt elektriker som skal komme å sørge for at vi får et brannsikkert opplegg med jordede kontakter i hele rommet. 

Slike rare løsninger har vi funnet mange av siden vi flyttet inn på Hilltop House. Vi har konkludert med at den forrige eieren nok var velsignet med mer pågangsmot enn vett når det gjelder oppussing og vedlikehold av huset. 

Og her ser vi gulvteppet i all sin manglende prakt. Her er det bare en ting å si: H-O-R-R-I-B-E-L-T!

Og så er det varmepumpa da - den er ikke mye vakker den heller, men den får jeg vel bare tåle. Eller er det noen der ute i blogglandia som har funnet en god måte å kamuflere varmepumpen på?

Hubbys skottelue er nok et element som bidrar til det skotskrutete bildet. Her har han også fått lov til å sette pokalene sine på stasplass. Er det flere husfruer der ute som sliter med ektemenn som så gjerne vil vise fram årsgamle pokaler fra tredjeplasser i obskure kretsmesterskap? Hvordan kan man på en skånsom måte overtale dem til å pakke vekk slikt noe?

Men nå er det faktisk Hubby selv som har foreslått å gi kjellerstua en makeover. I ren frustrasjon over manglende lys sa han seg villig til å svinge malerkosten. Du kan vel tenke deg at min respons var temmelig entusiastisk. 

Så her har vi utfordringen - hvordan skal vi få skikk på dette her? Med kroner nok, så ville det jo ikke vært noe problem, men siden budsjettet er strukket litt tynt nå i etterjulstida må vi gjøre det vi kan med det vi har. Oppussing på lavbudsjett altså. Vi får se hva vi får til. I morgen begynner vi i alle fall med å lempe ut møbler og rive vekk gulvteppet. Jeg gleder meg til å ta fatt! :-)