Søndagstur i finværet

Etter en uke med regn og skitvær var det utrolig deilig å våkne til sol i dag. Selv om det egentlig var mye annet som skulle vært gjort innendørs, la vi slike ting på vent, for å rusle en tur langs fjorden i stedet.

Sola skinte så deilig at vi nesten fikk vårfornemmelser. 

Mesteparten av løvet har blåst vekk nå, så det er ikke så veldig mye høstfarger igjen, men noen trær tviholder ennå på bladene sine. 

Enkelte blomster holder også stand.

Så nydelige farger! 

Men båtsesongen er vel definitivt over, så noen burde sikkert raske på med å få båten på land snart. 

Som vanlig var hestene veldig ivrige etter å hilse på oss. 

Men da vi hadde glemt å ta med oss godbiter, og bare kunne by på litt klapp og godsnakk, gikk de raskt tilbake til gressingen.

Å rulle seg i søla er sikkert moro, men man får ikke fin pels av det. 

Lokale ekorn ser ut til å gå en trygg vinter i møte. 

Ha en fin søndag!

Skriften på veggen

Jeg har sett at såkalte veggord eller wallstickers med tekst har vært mektig populært blant interiørbloggerne en god stund, til tross for at VG bare for noen dager siden proklamerte at det er en ny trend. VG har altså ikke sett skriften på veggen like tidlig og tydelig som damene i bloglandia.

Selv har jeg vært litt treg med å hive meg på denne dilla. Jeg likte ideen av å ha tekst på veggene, men jeg synes det er litt kjedelig å ha det samme som alle andre. Så jeg prøvde forskjellige måter å unngå de masseproduserte greiene på.

Mitt første forsøk var en egen vri på soveromsklassikeren ”Always Kiss Me Goodnight”. Litt leking med Photoshop gav det drømmeaktige utseendet jeg var ute etter, og resultatet ble en morgengave til min kjære som havnet i glass og ramme over senga vår.

Fin, ikke sant?

Neste forsøk var å kjøpe flere ark med klistremerke-bokstaver for å lage egenkomponerte ord på veggene. Først ute var denne ved siden av kjøleskapet.

Her i gården oppfordres det ikke til dårlig samvittighet for kaloriene, nei. Vi har noen kilo for mye både Hubby og jeg (mest jeg), men man skal da kose seg med maten likevel, ikke sant?

En annen ting man absolutt skal kose seg med er kaffen. Vi simpelthen elsker god kaffe her i huset, så neste forsøk med klistremerkene var denne teksten på skapdøra over kaffemaskinen.

Teksten er artig synes jeg, men det var her problemet med bokstavene ble tydelig, for plutselig manglet jeg flere bokstaver. Det var bare to n’er på disse arkene, så i nøden måtte jeg snu en u opp ned. Det funker, så vidt.

Nå sitter jeg igjen med x’er, q’er, z’er og andre ubrukelig bokstaver, til jeg finner et morsomt ord med slike bokstaver.

Så jeg gav opp kombinasjonen av trend og originalitet, og fant ut at jeg skulle gå for de masseproduserte ordene likevel. Gjett om jeg ble sjokka da jeg så prisene rundt omkring. Det koster jo mange hundre kroner for et klistremerke! Men etter litt surfing fant jeg Fotoprint’n, som lagde omtrent det jeg ville ha for en overkommelig penge. De kunne dessuten levere i flere størrelser og farger, ikke bare sort. Jeg liker nemlig brunt bedre.

Jeg er veldig fornøyd med denne som henger under tallerkenhylla på kjøkkenet. Har også kjøpt et nytt ”kaffeord”, men det har ikke kommet på plass enda. Ønsker meg dessuten veldig en slik wallsticker med focaccia-oppskrift, men har foreløpig ikke funnet en som passer akkurat der jeg har lyst til å ha den. 

Denne ønsker velkommen til Hilltop House.

Og denne i sølvgrått pryder nattbordet mitt. Hva synes dere om denne lampefoten, forresten? 

Den sto igjen i huset her etter forrige eier, og jeg adopterte den umiddelbart. Skikkelig kitchy, men kul.

I tillegg har jeg kjøpt flere veggord til vaskerommet, som nå endelig kun er et par malingsstrøk fra å være ferdig. Gleder meg til å snart vise dere flere bilder derfra. 

En femstjerners opplevelse

Vi har nylig tilbrakt to uker i England – en uke hardkjør og en uke ferie. Det har vært både spennende og deilig.

Når det gjelder London, synes jeg alltid det er vanskelig å finne et fint hotell. I denne byen opptrer ikke adjektivene ”billig” og ”bra” i samme setning, og når man ikke har råd til 5000.- natta, så er det en utfordring å finne femstjerners overnatting som er innenfor budsjettet. Men, det har gått sport i det, og vi får det som regel til. Det er utrolig hvilke tilbud man kan komme over, om man bare leter litt. Finner man et knalltilbud på Hotels.com, kan det lønne seg å ringe direkte til hotellet å spørre om de kan matche det med noe enda bedre.

Dette med å bo på femstjerners hoteller er ikke noe vi har vært bortskjemt med i så veldig mange år. Da jeg var i tyveårsalderen hadde jeg aldeles dilla på å reise verden rundt som backpacker. Den gangen var målet å få pengene til å strekke lengst mulig, og når jeg tenker på hvor mange shabby herberger jeg har bodd på, synes jeg det er et under at jeg slapp unna med noen loppebitt i ny og ne. En gang bodde jeg faktisk et halvt år i telt (!) rundt omkring i Stillehavet og Australia. Det var litt av en opplevelse, men det var ikke mye luksus å spore akkurat. Den tiden er jeg ferdig med, synes jeg. Been there, done that, got the flee infested t-shirt. Jeg er i og for seg fremdeles like glad i å flakke rundt omkring, men nå som jeg har passert førti og har en travel jobb, så har jeg ikke lenger tid til å reise månedsvis rundt i verden, og de korte turene jeg tar vil jeg helst nyte i litt fornemme omgivelser. Selve hotellet har på en måte blitt en del av reisemålet for meg nå.

London kan by på både moderne og klassiske hoteller av den fornemme typen, og denne gangen valgte vi ”The Cranley”, som er et klassisk boutique luksushotell.  Hotellet er knøttlite, med bare 39 rom, og ligger i en liten bakgate i South Kensington. Det består egentlig av tre viktorianske townhouse som er slått sammen. Bygningen er fra 1869, og stilen bærer preg av dét.

Lobbyen er selvsagt ganske liten, men til gjengjeld svært pen og hyggelig – nesten som et lite bibliotek. Som sedvanlig i London, var det knapt en eneste av de ansatte som faktisk var engelske, noe som kan være ganske frustrerende om man prøver å kommunisere et poeng. Denne mannen her derimot, hadde så pen uttale at vi lurte på om han kanskje var unntaket som bekreftet regelen.

Hver kveld ble det servert champagne og kanapeer i salongen. Ingen av oss er vanligvis boblevannentusiaster, men et forfriskende glass viste seg å være så godt at det er noe vi lett kunne bli vant til.

Legg merke til fargene i innredningen. De har sitt utgangspunkt i de originale gulvflisene. Hele hotellet er innredet med nettopp disse fargene.

På rommet ble vi møtt av et fruktfat og drikke. Husfruen satte dessuten særlig pris på utvalget av lesestoff.

Himmelsengen i mahogany var enormt stor, og fylte mye av rommet. Sengetøyet var av irsk lin og hodegjerdet var håndbrodert i roslyn-mønster. Det var rett og slett lekkert!

Det var bare plass til én lenestol.

Selv om alt ellers var holdt i tradisjonell stil, var tv’en ikke direkte lekker. Men det skal jo godt gjøres å tilpasse en skjerm til viktoriansk stil. Det var også en docking-stasjon for dem som har Ipod.

Et lite skrivebord har akkurat plass til en bærbar pc, om man skal jobbe litt.

Badet var ikke stort, men hadde badekar og det som skulle til. Kranene var selvsagt av det klassiske slaget. Store, varme håndklær og myk bådekåpe er deilig etter badet. Såpene er fra det kjente engelske merket Penhaligon. Det er egentlig ikke min favoritt, men jeg satte likevel lite pris på at stuepiken var så gjerrig med å forsyne oss med nye hver dag. Da vi kom tilbake til hotellet andre dagen, fant vi ut at vi ikke hadde fått ny balsam selv om det knapt var en liten spiseskje igjen i flasken. Jeg ringte stuepiken for å spørre om mer. Da hun kom, sa hun strengt: "Du skal få mer når du har brukt opp det du har. Ikke før!" Hva skal man svare til sånt, da? Neste morgen bare gjemte vi unna alt som var av såper. 

Det finnes ingen frokostsal på hotellet, så hver morgen fikk vi frokosten brakt opp på rommet. Det var standard continental-frokost. Litt kjedelig med bare søtt pålegg, så vi supplerte litt med oster vi kjøpte selv. He he, slike oster som Hubby liker dufter ikke akkurat roser for å si det slik, så de måtte nok sikkert ha en real utlufting av minibaren etter at vi sjekket ut.

Vi måtte selvsagt innom Harrod’s og handle oss noe godt. 

Hubby lot seg friste av det store utvalget oster, og ble nok såpass sjarmert av de franske damene i ostedisken at vi endte opp med å kjøpe mer enn vi klarte å spise opp. Stilton-osten var for øvrig direkte himmelsk. Mmmm! Men vi sto over franske trøfler til 70 000.- kroner kiloen... 

Det er lett å ta seg fram med buss og undergrunnsbane i London, men fra The Cranley er det faktisk gåavstand til mange av de mest berømte attraksjonene. Man kan rusle til både Harrods og en rekke museer. I denne byen finnes det jo så mange museer at man gå beina av seg i et helt år uten å rekke over alle, så vi satset på temaet ”klokker” denne gangen. Det skal jeg fortelle mer om en annen gang.