Husfruen tok andreplassen

Tralala, jeg tok andreplassen i Petunias fotokonkurranse "Mitt lille land" med dette bildet.

Så morsomt og fullstendig uventet - ingen hadde jo stemt på meg som publikumsfavoritt.
Gjett om jeg er stolt! Dette var en fin overraskelse på feriens siste dag.

Den amerikanske drømmen

Det ville ikke være langt fra sannheten å si at den eldste nevøen min lever for biler – og da i første rekke amcar. Selv tilhører jeg den delen av menneskeheten som ser på biler som fremkomstmidler. Likevel skal jeg innrømme at jeg ble bittelitte grann imponert da denne doningen brumlet inn i oppkjørselen sist vi var i Skien.

EN PONTIAC CATALINA fra 1965. Ikke akkurat i strøken tilstand foreløpig, men nevøen min har store planer. Han har nok kjøpt seg en hobby, men det var sikkert det han ønska seg også. 

MANNFOLKPRAT. Hubby måtte selvsagt beundre den 6,3 liter store V8-motoren. 

GROM LYD fra baksetet sørger for at Elvis har skikkelige rockerytmer til hoftevrikkingen sin. 

OH, I WISH I WAS IN DIXIE... Bilen er direkte importert fra USA, og har nok trillet noen miles på Route 66. Nå må den vende seg til svingete smale veier i Telemark. Men Dixieflagget er på plass - på de obligatoriske terningene i speilet. Skulle Catalina likevel få hjemlengsel, regner jeg med at Elvis har litt sørstatspatriotisme på reportoiret.

♫♬♫♬ Oh, I wish I was in the land of cotton

Old times there are not forgotten

Look away! Look away! Look away! Dixie Land. ♫♬♫♬

FLAK. Man kunne sikkert parkert en El-bil eller to på panseret. 

Neste gang vi drar på besøk til Skien, så får kanskje tante lov til å sitte på en tur. Man kan jo håpe. :-)

IIIIIIIK!

Noen ganger er det ikke uhørt å oppføre seg som et hysterisk kvinnfolk. Jeg må innrømme at jeg følte det egentlig var på sin plass med et aldri så lite hvin, da vi oppdaget denne krabaten som hoppet rundt nede i vaskekjelleren.

Men, jeg tok meg sammen.

Det skjedde nemlig akkurat da vi fikk besøk og viste gjesten rundt i huset: ”Og her har vi vaskerommet. Vi holder på å pusse opp etter vannlekkasjen, så det er litt kaos, som du se… Hva F- -N???!!!” Der spratt det nemlig fram en feit, vortete padde, som ble skremt da vi slo på lyset. Den landa med et høylydt plask i det åpne avløpsrøret, og der sto vi og stirra forskrekka alle tre – gjesten, en smule beklemt. Skjønner jeg godt. Det er jo ikke akkurat så lett å finne på noe hyggelig å si i slike situasjoner. ”Dere har litt å slite med, ser jeg”, kom det til slutt.

”Eh, ja, det kan du godt si!”, sa Hubby, som tenkte akkurat det samme som meg: ”Aha!”

Dette forklarte nemlig hvorfor det et par dager før var en frosk i Hubbys støvel. Da vi var i Skien forrige helg, og skulle hjelpe min mor i hagen, ble det naturlig nok en smule oppstandelse da Hubby skulle dra på seg arbeidsstøvler og oppdaget at det var noe stort og levende nedi den ene. Ut ramla en tørr og huggærn frosk som tydeligvis hadde blitt med på tur over fjellet. Vi kunne ikke fatte og begripe hvordan den hadde havna nedi der. Riktignok hopper og spretter det lystig uti hagen, men støvlene hadde jo stått inne på vaskerommet hele tida.

Da sammenhengen gikk opp for meg, kjente jeg grøssende –UÆÆH– panikk ved tanken på at det kanskje skjulte seg dusinvis av ekle hoppedyr rundt i huset. Heldigvis fant jeg ikke noen, til tross for diskret men intens leting bak sofaer og under senger. (Du kan tro det er lite morsomt å vise fram huset sitt mens man skanner gulvet etter amfibier.)

Denne padda fikk i alle fall øyeblikkelig utkastelsesordre, og ble uten omsvøp hivd langt fanden i vold ut i geografien, der den pent kan lete etter annet husrom for vinteren. Avløpsrøret på sin side ble omhyggelig dekket til i påvente av rørlegger.

Dette forbaska røret har vært kilde til all verdens problemer for oss de siste ukene. Vi skulle jo få lagt nytt gulv for to uker siden, men da gulvleggeren kom, tok han én titt på røret og erklærte at dette var helt utbrukelig: ”Her er det ikke mulig å få det tett.”

Vi må innrømme at vi var litt i stuss selv, da vi fikk se hvilken tilstand det var i. Så da rørleggeren kom inn for å titte, var vi ikke aldeles overrasket da han konkluderte med at vi måtte meisle opp betongen og skifte ut hele skiten.

NYTT SLUK og ny-dryppende hovedkran.

Det ble endelig gjort på tirsdag. Så måtte den nye sementen tørke et par dager, før det til slutt skulle være klart for gulvleggeren igjen. Men som dere vet, er det ikke det ene så er det det andre. Han kom i går og hummet og ha’et (på bergensk!) og beklaget seg over alt han hadde å gjøre siden hele firmaet, bortsett fra ham, var på ferie. Dessuten var ”det hehr ’kje fullt så ænkælt”. Gulvet burde vært slipt, men siden disse tullete ”røhrlæggærene” nå hadde gjort sitt, måtte det nok sparkles i stedet, mente han. I tillegg kunne han ikke skjønne hvordan han skulle komme under og rundt hovedvannrørledningen. Den burde nok bokses inn. I ren frustrasjon rista han litt for hardt i den, med det resultatet at den begynte å lekke så smått.

Så nå blir det ny runddans. Dette trekker i langdrag.

I dag har vi venta på forgjeves på håndverkere. De hadde visst et oppdrag for Hydro på Kårstø også, så da blir nok vårt vaskerom prioritert vekk, forståelig nok. Vi håper de dukker opp neste uke, og ikke neste måned. Jeg trodde rørleggeren spøkte da han sa de skulle bli ferdig med rommet ”før jul en gang”, men nå er jeg ikke sikker lenger. 

FERDIG MALT. Nå venter vi bare på gulvet.

 PENSELSVING. Fargen på veggene heter Cappucino fra Jotun. Akkurat passe lys beige, synes jeg. Karmene er malt i blank hvit oljemaling. 

 FORNØYD MED DENNE. Den gamle døra med de fæle røde karmene ble god som ny med noen strøk hvitmaling.

HOBBYPLATER. Inni kroken her skal det bli hyller til vaskemidler og slikt.

Håper alle får en god helg, og minner om at det fortsatt er tid til å stemme på oss i fotokonkurransen til Petunia.  Om dere er enige med meg, så er det Hubby sitt bilde nr 84 som er finest. :-)

Gå HIT for å stemme!
Hubby har nummer 81 og 84.
Husfruen har nummer 73 og 75.

Stem på oss!

Nå har Petunia avstemming på sin fotokonkurranse "Mitt lille land". Både Hubby og jeg har deltatt med to bilder hver.

Håper riktig mange av dere vil ta turen innom Petunias blogg for å stemme på bildene våre. Det er fantastisk mange flotte bilder fra det vakre landet vårt, så vi trenger masse drahjelp om vi skal nå opp i teten.

Min favoritt er Hubbys bilde av Ranaelva. Håper det slår an hos mange.

Gå HIT for å stemme!
Hubby har nummer 81 og 84.
Husfruen har nummer 73 og 75.

Takk for hjelpen. :-)

Og nok et bilde...

Petunia vil at man skal legge ut et innlegg per foto i konkurransen hennes, "Mitt lille land", så her er et til.
Dette bildet ble tatt ved Landåsvannet i Søndre Land en kald morgen i oktober. Alt var helt stille og roen var total.

Man får sjelefred av slike morgenstunder.

Enda en fotokonkurranse

Jeg fant ut at jeg ikke kunne være dårligere enn Hubby, så jeg ville også være med i en konkurranse med et av mine bilder. Det er bloggen Petunia, som vil ha bilder fra "Mitt lille land".
Mitt bidrag er tatt ved Vøringsfossen. Det er ikke så mye man ser av selve fossen, men regnbuen viser at det er masse vann her. Jeg synes alltid at jeg hører Grieg-symfonier i hodet når jeg ser slike landskap på vestlandet.

Vi har et vakkert land, ikke sant?

Svart/hvitt generalisering

Generelt sett skal man jo ikke se livet som enten svart eller hvitt, men en general i svart/hvitt er helt greit. ;-)
Vi er muligens i litt fargeløst humør for tida (Se forrige innlegg også...), og i kveld dro Hubby fram en av sine favorittfilmer - Buster Keatons "The General"

Bildet er lånt herfra.

Dette klassiske mesterverket fra 1927 er en av stumfilmtidens desiderte højdare. Vi beundret både fotografering og historie, og fikk oss mang en god latter på kjøpet.

Fotokonkurranse

Jeg synes at Hubby er en veldig flink fotograf, så derfor fikk jeg lyst til å melde tre av bildene hans på Fotoverdens svart/hvitt-konkurranse som er på gang nå i august.

Dette nydelige bildet er tatt ved Rana-elva i Nordland. Den lange lukkertiden understreker det vakre og mektige i de voldsomme vannmassene.

Det neste bildet er langt fra så idyllisk. Langs det som skal være Norges paradegate, kan man ofte se ting velferdsstaten ikke ønsker å reklamere med. Tiggeren sitter faktisk og lener seg mot veggen til Stortinget. Jeg synes dette er et illustrerende blinkskudd.
Begge de to bildene over er forresten også med på Petunias fotokonkurranse "Mitt lille land".

Det siste bildet illustrerer tenåringen i opprør. Det er nok noe mange foreldre vil kjenne seg igjen i. Bildet ble tatt på en tur til Newcastle. Mas fra alle og kjekling med lillebror ble for mye for denne gutten. Da han så bokstavene på veggen av en jernbanestasjon løp han bort, stilte seg under og fortalte verden hva han mente. Heldigvis hadde far kameraet parat.

Har dere lyst til å stemme på Hubby i konkurransen, så blir vi kjempeglade.

Og vinneren er…

Som de sier på TV: Det får dere vite etter reklamepausen – eller etter en liten tekst i alle fall.
Dette er første gang vi har hatt en Give Away på bloggen, og vi er ganske overveldet av responsen. På den norske siden var det 42 personer som var innom og tok til sammen 174 lodd. På den engelske siden var det fryktelig mange amerikanere som kom innom og tok lodd. Det var nesten så vi undret på hvordan i alle dager de fant fram til bloggen alle sammen. Det var 65 kommentarer og til sammen 105 lodd. Alt i alt 279 lodd, altså.

Vi takker for de mange hyggelige kommentarene og ønsker alle som har lagt seg til som følgere hjertelig velkommen til Hilltop House. Vi skulle jo feire at telleren hadde passert to tusen besøk. Nå nærmer det seg fire tusen. Det er selvsagt ikke mye sammenlignet med de store populære bloggene, men vi synes det er kjempehyggelig.

Da vi skulle trekke, var vi fryktelig spente på om premien skulle holde seg i Norge eller reise over Atlanteren. Husfruen fikk den tunge jobben med å lage nesten 300 lodd (takk og lov for Excel), mens Hubby fikk æren av å trekke. Da vinneren ble proklamert mistenkte jeg ham nesten for juks, for premien gikk nemlig til hans gamle hjemby Mo i Rana, men mannen påstår at her var det ikke noe foul play, så da kan vi gratulere Lise med den kjempetrivelige bloggen Fossestua.

Jeg synes det var usedvanlig hyggelig at premien gikk til Lise som legger igjen så mange koselige kommentarer her hos oss. Jeg er også en fast leser av hennes blogg, og anbefaler den gjerne til alle.

Gratulerer Lise! Håper du kommer til å like premien, og at du får en deilig duftende velværestund med L’Occitane. :-) Legg igjen en e-postadresse her, så tar jeg kontakt.

Sky alt som heter busk og kratt!

Kari Diesen hadde sikkert beinflydd om hun så buskene her i gården. Man kunne foretatt seg både det ene og det andre inni der, nemlig. Om uløkka var ute, skulle jeg tro plassen ville være stor nok til å huse en liten familie også, om de ikke var altfor storforlangende. Hekkene våre har altså bokstavelig talt vokst oss over hodet (og det er ikke lite i Hubbys tilfelle).

FØR VEKST. Allerede i våres (før vi malte huset) kunne vi se at hekken var i største laget. Å klippe noe fasong på dette her var så å si umulig. Ettersom sommeren skred framover, tok hekken nesten overhånd. 

Den som en gang påsto at buksbom vokser sakte, har åpenbart ikke sett vår variant. Det grønne monsteret foran verandaen nådde episke proporsjoner i løpet av et par uker i sommer. Enda verre var det stelt med einebærbuskene som vokste inni hekken, sammen med diverse annet uidentifisert bladverk. Selv om Hubby jevnlig klippet det hele, ble det stadig vanskeligere å rekke opp til toppene, og vi var i ferd med å miste kontrollen fullstendig.

Noe som har gjort situasjonen enda verre, er at hekken ser ut til å være et yndet sted for bier. Ofte har det sett ut som hele hekken en stor zummende masse. Og, som Hubby fant ut på meget smertefullt vis for noen uker siden, må man ikke kimse av slike flyvende stikketing.

Han var ute og slåss mot buksbommen igjen, da jeg plutselig hørte en banning og sverting som ville passet best i en bryggebar full av kranglevorne sjømenn. Som du skjønner, så er ikke Hubby en mann som lider i stillhet (finnes slike menn?) og etter støynivået å dømme var jeg sikker på at han hadde klipt av seg en finger eller to. Men så begynte han å lespe, og kom styrtende inn på kjøkkenet med den verandaleppa. Jeg ilte til med bomullsdott med eddik på, mens jeg anstrengte meg til det ytterste for å ikke le da han stønnet om hvor ”foh ’ævli’ ’ondt” det gjorde. Stakkars, stakkars mann.

Vel, den siste uka har det sett ut som om biene har forlatt yndlingsstedet sitt, så vi tok sjansen på at det var trygt å prøve seg igjen. Utstyrt med hekksaks, sag og grenklipper, håpet vi at vi skulle komme til bunns i ting. Men den gang ei. Ettersom vi arbeidet oss innover, ble det åpenbart at vi måtte fram med motorsaga. Grener og stammer var like tjukke som låret til en voksen mann. Enkelte var til og med like tjukke som mine lår. (Alle som kjenner meg vil nå gispe forskrekket ”D’ække mulig!”.)

Etter timevis med beinhard jobbing fikk vi endelig tatt det verste. Problemet nå er at plenen er overstrødd med enorme hauger av grønt avfall. Trillebøra virket liksom så liten for denne jobben. For meg så det ut som vi trengte en traktor. Men Hubby forsikret meg om at en kompostkvern ville klare brasene. (En sånn en har han ønska seg lenge nemlig.) Så han dro lystig i vei til butikken og kom tilbake med toppmodellen fra Bosch. (Yndlingsmerket framfor noe.) Jeg må innrømme at jeg ganske surt mumlet noe om hvorfor i alle dager det bestandig var nødvendig å kjøpe det alle dyreste utstyret, og han dro fram det siste eksemplaret av ”Gjør det selv” som hadde kåret den til best i test. Så det så! (Samme bladet kåret forresten hekksaksa fra Bosch til best i test også, og det må innrømmes at den er ganske god.)

Hvorom allting er, så føler jeg nå at jeg absolutt ikke fortjener noe trøbbel neste gang jeg vil kjøpe noe dyrt til husholdningen. Uansett hva det måtte være skal jeg nok klare å grave fram en test om saken. (Ja, kjære, L’Occitane såpe er dyrt, men det er den beste, og som du har fortalt meg – kvalitet koster.)

Hm, når jeg tenker etter, så endte dette kanskje ikke så ille likevel.

BORTGJEMT. Inni alt buskasset dukket den fine blomsterpotta fra Spania opp igjen. Det er aldri så gærnt...

Mens vi er inne på L’Occitane, så er det fremdeles mulighet for å være med i vårt sommerlotteri der du kan vinne små såper og kremer. Lykke til!

Alle hjerter gleder seg

Jeg har vært så heldig å vinne noen flotte trøstepremier. To på en gang, faktisk!

Fra den fine bloggen Fra huset i svingen, vant jeg en duftpose og et nydelig hjerte fra Miljøgården. Duftposen ligger i undertøyskuffen min, og hjertet har jeg foreløpig hengt i en lampe. Skal finne en finere plass til det, for det fortjener å bli vist ordentlig fram, så lekkert som det er.

Fra den like fine bloggen Huset ved fjorden vant jeg også et hjerte som Bjørg har sydd selv. Det henger på badet sammen med et annet vinnerhjerte. Ble det ikke fint sammen?

Jeg føler meg jo så utrolig heldig som får slike vakre ting. Tusen takk!

Jeg minner om at det fremdeles er mulighet til å bli med i mitt sommerlotteri der du kan vinne små såper og kremer fra L’Occitane. Utrolig mange amerikanere har hivd seg på konkurransen på den engelske siden, så det skal bli spennende å se om premien holder seg i Norge eller om den må reise langt til sin nye eier. 

Farvel til furu

Som jeg har fortalt tidligere, har vi hatt vannlekkasje på vaskerommet. Avfukter og vifte har gått døgnet rundt i flere uker, og endelig har det tørket opp såpass at vi til slutt kunne begynne å male.
Før vi startet søkte vi råd på ifi.no, for å være sikre på at vi gjorde det riktig. Selv gammel panel kan avgi kvae, står det, men tanken på å gå over med kvistlakk på vegger hvor det er gjennomsnittlig to kvister per ti centimeter var ikke særlig fristende. Så vi valgte heller å kjøpe en grunning som i noen grad skal forsegle veden.
Her er vi i full gang.

GRUNNING. Vi kommer ikke til å savne det mørke furupanelet. Det er helt utrolig hvor mye lys det stjeler. 

VANSKELIG. Det er ikke akkurat lett å male med ledninger og rør overalt.

MIDLERTIDIG LØSNING. Heldigvis har rørleggeren klart å koble opp den nye varmtvannstanken. Ville vært utrolig kjedelig å være uten varmtvann i flere uker. Særlig nå på sommeren som vi har så mange feriegjester. 

Legg merke til den julerøde vinduskarmen. Alt listverk var gildt og rødt i kjelleren. Stilig? Nei, njet, no og nein. Nå skal alle karmer bli hvite og fine mens veggene skal få en svak beige tone. 

Vi har kommet litt lenger med malingen i dag, og i løpet av uka som kommer skal vi visst få nytt gulv. Gleder meg!