Flake cake

Det er jo bare en vanlig onsdag, men i blant må man kose seg midt i uka også, så i dag var det kakebaking på gang hos oss.

Jeg fikk denne kakeoppskriften sist gang vi var i England, og jeg har brukt den et par ganger med suksess. For noen uker siden skulle jeg og Hubby akkurat til å sette oss ned med kaffe og kake på verandaen, da naboen fra nedi veien ruslet forbi. Vi inviterte ham til å slå seg ned en liten stund, og jeg skar et stort kakestykke til ham. Han må tydeligvis ha likt den godt, for han satte ikke tallerkenen fra seg før han hadde fått med seg hver siste lille smule.

Kanskje du også har lyst til å prøve deg på den?

Her er oppskriften:

60 gram hvetemel, siktet og fint sammalt

1 teskje bakepulver

60 gram malte mandler

60 gram kokos

120 gram smør

120 gram sukker

2 store egg

1 stor Cadbury Flake sjokolade (Det går sikkert fint med annen porøs sjokolade også)

Stek ved 150 grader i 35 minutter.

Jeg synes at mandler passer i mye slags mat, så jeg har som regel et lite lager på lur.

Bruk to store egg eller tre små.

Jeg er veldig fornøyd med kjøkkenvekten min fra Typhoon, selv om jeg ikke kan begripe hvorfor jeg valgte akkurat den fargen når resten av kjøkkenutstyret mitt er i kremfarget emalje. Akk ja, jeg må vel ha vært i et rødt humør den dagen, antar jeg.

Pisk til luftig eggedosis.

Jeg bruker vanligvis halvt om halvt med siktet og fint sammalt hvetemel.

Kokos gir kaken en litt seig og deilig konsistens.

Vi bruker aldri margarin i mat, bare ekte smør.

Denne kakeformen er egentlig litt for stor for denne oppskriften, men siden den riktige var opptatt på annet hold, så tager man det man haver.

Gjett om det lukter deilig med nybakt kake!

Om du serverer kaken varm, er det deilig med litt is ved siden av. Is med maple syrup-smak er smaskens, men vanilje passer også bra.

De gamle fine koppene fra Hubbys bestemor er vår favoritt for ettermiddagskaffen.

Ha en fin lillelørdag!

Tett barbering

For Hubby har barbering gått fra å være en kjedelig oppgave til tyve minutters moro foran speilet hver morgen. Dere skjønner det, at han synes det er så underholdende at han tar sin tid mens han nynner og traller. Det er tydelig at det setter ham i godt humør for dagen.

Som så mange andre menn pleide Hubby å bruke barbermaskin. Faktisk hadde han aldri brukt noe annet, inntil for et par år siden da vi var på tur til Helsinki. Han oppdaget at han hadde glemt barbermaskinen sin, og Husfruen ble sendt ut for å kjøpe en boks med barberskum og engangshøvler. Da var det gjort. Han så seg aldri tilbake.
Jeg ante ikke at man kunne bli hekta på barbering, men det var akkurat det som skjedde. Hubby avanserte raskt fra de billige høvlene til det beste Gillette kunne tilby. Men etter hans mening var dette slett ikke det beste en mann kan få. Dessuten irriterte han seg grenseløst over dyre blader som ble dårlige nesten med en gang.
En intens periode med prøving og feiling fulgte, men til slutt fant han ut at de gammeldagse høvlene var tingen. Utstyrt med blader fra Personna, gav de ham den tetteste og beste barberingen. Han er svært tilfreds med det faktum at han betaler mindre enn en krone per blad. En gang det ringte en stakkars telefonselger fra Proctor and Gamble som ville lure på ham noen såkalt billige blader, holdt Hubby ham på tråden i over en halvtime. Enden på visa var at han til slutt overbeviste telefonselgeren om at han måtte prøve de gamle gode barberbladene, siden de er så mye bedre og mer økonomiske i bruk.

Men han regner ikke med alle de tusenvis av kronene han har brukt på resten av utstyret. Etter at han begynte med denne hobbyen har han nemlig kjøpt alt som tenkes kan og så litt til. Husfruen bare rister stille på hodet av det hele, og ber seg frabedt enhver kommentar om det virkelig kan være nødvendig med enda en kremkrukke på baderomshylla.

Det finnes bare noen få produsenter som lager gammeldagse høvler, så Hubby måtte bruke ganske mange lykkelige timer på nettet for å finne fram til den beste. Men en høvel fra det tyske firmaet Merkur fant snart veien til badet vårt, og da økte både kvaliteten og tiden på barberingen.

Vel det var bare den første av mange. Nå har han høvler for enhver anledning. Til daglig bruk er det en “slant”, til lengre hår brukes en “comb”, og han har til og med en liten smal sak spesielt beregnet for barten. For reisebruk har en såkalt “HD” erstattet en sammenleggbar høvel. Denne trengte åpenbart sitt eget reiseetui i lær, så Hubby fikk en skomaker til å sy et.

Og så har vi kostene. Han har selvsagt flere. En grevlinghårskost fra Shavemac (et annet tysk selskap) brukes til å piske opp såpen hver morgen. Så har han annen sammenleggbar sak i sølv som han bruker når han er på tur.

Det hele trenger åpenbart et skikkelig stativ, slik at det blir korrekt oppbevart og er lett tilgjengelig. Det må innrømmes at det hele tar seg ganske stilig ut.

Vi har jo ennå ikke vært innom temaet såper. Det har vært en lang periode med prøving og feilig der også, men vi får komme tilbake til det senere en gang. Alt jeg vil si i denne omgang er at en fin såpeskål tar seg atskillig bedre ut på badet enn en sprayboks med skum, så dette er en av Hubbys vaner jeg lett kan tolerere. Men jeg er jammen meg glad for at vi har to bad, så jeg slipper å stå i kø bak ham om morgenen.

Late feer og laissez-faire

Min svigermor er en extraordinaire husfrue. Hun vasker, hun baker, og hun lager så god mat at Hubby blir blank i øynene bare av tanken på hennes kokekunst. Om stryking var en olympisk gren, er det ikke tvil i mitt sinn om at hun ville vært kaptein på det engelske landslaget.
Svigerfar, som selv er litt av en rakker på kjøkkenet, er den som nyter godt av hennes daglige innsats. Noe jeg vil tro han er henne evig takknemlig for. Likevel hender det at han ikke helt forstår nødvendigheten av at hun skal tilbringe time etter time ved strykebrettet, og ber henne omtenksomt om å sette seg ned med en kopp te i stedet. Hun pleier da å svare: ”Om en liten stund, kjære”. Så titter hun bort på den fremdeles halvfulle kurven med stryketøy, sukker tungt, himler med øynene, og hveser lavt men iltert: ”Han tror visst at feene kommer og tar seg av resten!”

Nå har det seg slik at min svigerfar ikke er noen dum mann – tvert i mot, tror jeg de fleste vil si – og det fikk meg til å undre. Hva om han har rett?

Tanken på at det finnes en skokk med arbeidsvillige små feer, klare til innsats, virket meget forlokkende på meg, for vi kan sannelig trenge litt hjelp i huset for tida.

Eksistensen av feer, enten av hushjelptypen eller øvrige, har selvsagt vært heftig debattert til alle tider. Mange ellers intelligente mennesker tror på dem. Den store forfatteren Arthur Conan Doyle trodde faktisk at han hadde funnet endelig bevis for deres eksistens. Jeg vil tro mange av dere kjenner til historien om feene i Cottingley, som ble fotografert av to småpiker i 1917. Kusinene Frances Griffith og Elsie Wright likte visstnok å leke med feene i hagen, og da de fikk låne et kamera poserte de små bevingede lekekameratene villig på fem fotografier. Disse vant raskt ære og berømmelse verden over, og mange tok dem som det endelige beviset på eksistensen av overnaturlige vesener. En fotoekspert, Harold Snelling, erklærte at de var ”genuine uforfalskede fotografier, tatt med en enkel eksponering utendørs. Feene er i tydelig bevegelse, og det finnes ikke det minste tegn til studioarbeid som involverer papirfigurer eller lignende.”
Kort sagt, ekte saker.
Det var ikke før på slutten av 70-tallet at damene til slutt innrømte at de var utklipte pappfigurer – alle utenom det siste bildet av feene som soler seg…
Og de påsto like til det siste at de faktisk hadde lekt med feene i haven.

Tja, hva man skal mene om det hele er opp til enhver. Jeg for min del var sårt fristet til å tro.

Siden jeg dessverre ikke er fullt så extraordinaire når det gjelder husarbeid (Jeg tviler sterkt på at jeg ville bli funnet verdig til å representere landet mitt i strykeolympiaden), pluss at jeg har stresset med deadline på jobben, så må jeg innrømme at husarbeid ikke har stått høyt på dagsordenen i det siste. Av den grunn så huset ut som om det holdt på å forfalle i støv og rot. Jeg påpekte dette for Hubby, i håp om å få litt hjelp eller i det minste litt moralsk støtte. Men hans komplett uforstående ansiktsuttrykk mens han så seg rundt og spurte ”Hæh? Hvor da?” fortalte meg at det ikke var mye å hente fra den kanten. Jeg måtte sette min lit til feene.

Så den siste uka har jeg hatt en laissez-faire-tilnærming til husarbeid. Med andre ord har jeg ikke løftet en finger. Hver morgen har jeg gått rundt i huset og lett ivrig etter bevis på at små hjelpende hender har gjort en innsats i løpet av natta, men den gang ei. Jeg ble riktignok svært overrasket en dag jeg kom hjem fra jobben og så at den enorme haugen med stryketøy var halvert, men så viste det seg at det bare var Hubby som i desperasjon over tomt klesskap hadde strøket skjortene sine. Bortsett fra det, så huset om mulig enda verre ut enn før. Om feene hadde gjort noen som helst slags innsats, så var det bare å bidra med mere rot.

Ut i fra dette eksperimentet, tror jeg vi kan utlede følgende:

     - Om det mot formodning skulle finnes feer i haven vår, så er de ikke av hushjelptypen;

     - Husarbeidet gjør seg ikke selv;

     - Hubby vil faktisk ta sin del av strykingen; og

      - svigermor fortjener virkelig å få satt seg ned med en kopp te.

SMÅ LATSABBER. Det ser ut for at feene ikke duger til annet enn å tøyse og leke i hagen. De tar overhodet ikke noe som helst slags ansvar for husarbeid.

Bildene er lånt fra Museum of hoaxes

Blomsterterapi

Ja, så var helga over, og sola er på plass igjen. Hrmf!
Jeg tror værgudene driver og har det moro med oss nå om dagen. Det ble ikke noe ettermiddagskaffe på terassen heller, for Hubby holder på å male vinduskarmer, og han hadde okkupert hele plassen med stiger og malingspann.
Så da måtte jeg ta med meg litt av sommeren inn i stua.

BUKETT FRA HAGEN. Ingenting lukter forsommer slik som syriner. 

Jeg er så glad i å ha blomster på bordet. Fargene og duftene gjør meg i godt humør, så det er sjelden det ikke finnes en vase å se hos oss.
Selv om det er mye slit med hage, så er det så ubekrivelig deilig å kunne tasse ut å hente blomster til å pynte opp med. Ikke det at vi har så mye å velge i mellom akkurat, men jeg kan alltids finne noe å sette i en vase. Vi har et vindskjevt syrintre som sikkert burde vært hugget, men vi har ikke hjerte til det. Det dufter jo så deilig i hagen når det står i blomst. Nå dufter det sommer innendørs også, og jeg er blid og fornøyd igjen. :-)

Søndagsfrokost

Vi er aldeles uforbederlige når det gjelder å ligge i senga og late oss på søndagsmorgener. Hubby kommer gjerne med kaffe til oss, og så sitter vi der med hver vår laptop og leser om alt nytt som har skjedd i verden. Papiraviser tilhører nok mer og mer en svunnen tid for oss, er jeg redd. Uansett så er postkassa fem minutters gange unna, nede ved hovedveien. Og det er jo ikke akkurat en tur man tar i morgenkåpa, så vi må klare oss med digitale nyheter. I hvert fall noen timer, før Hubby jogger ned og henter Morgenbladet. 

Det er så trivelig å sitte sånn i senga og drikke kaffe og kanskje kose oss med en liten sjokoladebit, mens vi diskuterer dagens overskrifter, før duften av nybakt brød fra kjøkkenet lokker oss ut til frokost. 

Noen ganger setter vi nemlig brøddeig kvelden før, og da trenger vi bare å slenge den i ovnen om morgenen, og så har vi nybakt brød til frokost. Det er en liten luksus det, å få varmt deilig brød til dagens første måltid. 

Jeg elsker disse små miniatyrglassene med syltetøy og marmelade til frokost. Her i Norge er de jo latterlig dyre, så jeg pleier å hamstre når jeg er i England. Der koster de bare ett pund for fem stykker 

En gang kjøpte jeg en liten kurv full fra Harrod's. Jeg har tatt vare på kurven, for den er så praktisk å oppbevare glassene i. 

For Hubby ville en frokost uten skikkelig te være helt utenkelig. Jeg har også adoptert denne vanen, og det passer meg fint å få anledning til å bruke de fine tekoppene i Herregårdserviset fra Firkløveren. Kanskje jeg er litt dum, men jeg synes at den lille blomsten inne i koppene liksom gjør det så mye triveligere å drikke te. 

Skaffetøyet vårt er Durbarry-mønster fra Viners. Det har en klassisk tidløs stil som passer til enhver oppdekning. Det har vært i daglig bruk i over tyve år, men er like fint for det. 

Når sola ikke skinner, så får vi lyse opp dagen med solgul appelsinjuce og bløtkokte egg.

For Hubby er intet måltid komplett uten en virkelig god ost - aller helst hollandsk.

Dagen er aldri for strålende til å tenne stearinlys. :-)

Verandagleder

Det måtte jo komme til slutt. Regnet, altså.

Etter mange uker med sol og godvær, våknet vi i dag opp til mørk grå himmel og dryppetidrypp. Kaldt og surt er det også. Og det verste er at nå har jeg ingen unnskyldning for å slippe unna husarbeidet. Når sola skinner her på vestlandet, så er man liksom programforpliktet til å være utendørs og nyte den. Da er det helt på sin plass å la huset støve ned og komplett ignorere haugen med stryketøy som er i ferd med å vokse en over hodet.

Men i helga må jeg nok til pers. Er det ikke typisk, da? Her har sola stekt hele uka når man har sittet inne på et varmt kontor og vannsmektet, men nå som fredagen er her så høljer det ned.

Akk ja, på den lyse siden, så tror jeg nok plenen har godt av det. Den begynte faktisk å se litt brunsvidd ut. Forrige helg var dessuten så perfekt at det sikkert er umoralsk eller fetende å ønske seg mer av samme slaget allerede nå. Vi får leve på minnene om noen deilige dager på verandaen, i trygg visshet om at det ikke blir lenge til neste solskinnsdag.

Her er noen bilder. Hør gjerne på litt musikk mens du titter på dem. 

DET GODE VERANDALIV. Mellom malingsøkter og pusling i hagen slappet vi av i godstolene med ripssaft og ukeblader, eller vi lente oss tilbake og nøt solstrålene som tittet gjennom hullene i stråhatten. 

ENDELIG BRUK FOR SOLFAKTOR. For en lise det er for vinterbleke kropper å kjenne at sola tar. Det er nesten deilig å bli litt solbrent.

VEGGPYNT. I løpet av vinteren har sommerfuglen i kobber blitt lysegrønn av irr. Nå matcher den fargen på veggene. 

GEKKOEN har av en eller annen grunn ikke blitt lysegrønn, men den er kul likevel.

 BLOMSTER OG BIER hører sommeren til.

Plenplaner

Jeg har kanskje ikke særlig grønne fingre, men i dag har jeg i alle fall grønne tær – et resultat av å ha klippet plenen i sandaler.

Det har blitt sagt at en perfekt sommerdag er når solen skinner, en lett bris blåser, fuglene synger og gressklipperen er i stykker.
Vår gressklipper er derimot i perfekt stand.

Vel, jeg antar at vi burde egentlig være takknemlige for det, for i vår kamp mot mosen har vi gitt gresset en overdose gjødsel, og nå nærmest spruter det opp av jorda. Det må klippes minst to ganger i uka. Det er vanligvis Hubbys jobb, men siden han var travelt opptatt med andre ting i dag, falt oppgaven på meg denne gangen – etter lang tids overveielse om hvorvidt jeg var i stand til å klare jobben.

Dere skjønner det, at mine gressklipperferdigheter er ikke helt i tråd med Hubbys strenge krav til standard. For det første så tømmer jeg ikke gressoppsamlerboksen ofte nok, og da faller det ut stygge tjukke klumper av gress som fullstendig skjemmer ut plenen. For det andre – og dette er viktigere – følger jeg ikke reglene for retning. Jeg klipper litt her og litt der, og så synes jeg det er enklere å kjøre gressklipperen rundt i sirkler enn frem og tilbake. Dette får Hubby til å grøsse. I følge ham, skal en skikkelig engelsk plen ha rette striper. Han dro til og med fram en bok som svigerfar hadde sendt oss for å vise meg bilder.

Nåja, selv om jeg personlig ikke ser poenget med slike regler for gressklipping, så er jeg villig til å godta ideen om at det finnes en korrekt måte å utføre jobben på. Tross alt, så er Hubby helt ute av stand til å se poenget med å brette håndklær riktig, selv om det åpenbart er en riktig måte å gjøre dét på. (Foldes tre ganger på langs og så tre ganger på tvers – selvsagt. Bortsett fra om det er et badehåndkle, for da må det brettes dobbelt først.)

Uansett, etter denne teoretiske innføringen i faget, ble jeg dratt med ut i hagen for en praktisk demonstrasjon – bortover i en rett linje, så snu og tilbake igjen mens man overlapper forrige klippespor bitte litt. Deretter gikk han i gang med å klippe to runder langs kantene i hele hagen. Det var først da han oppdaget at jeg var blitt så utålmodig at det var like før jeg stampet av gårde og lot han gjøre hele jobben, at jeg til slutt ble tiltrodd selve gressklipperen.

Han ble stående en stund for å overse det hele, før et hissig blikk fra meg fikk ham til å tusle betuttet rundt til baksiden av huset.

Jeg skal fortelle dere en hemmelighet: Jeg vet faktisk hvordan jeg skal klippe plenen. Jeg kan gjøre det aldeles perfekt. Det er bare det at jeg foretrekker at Hubby gjør det. Så jeg gjør meg litt dummere enn det jeg er, sånn at han tror han er sååå mye flinkere enn meg. Men ta det med ro, det er ikke slik at jeg driver og utnytter verken hans arbeidskraft eller -vilje. Denne metoden er toveis. Jeg er nemlig temmelig sikker på at han dypt, innerst inne, vet hvordan man skal brette håndklær.

Det kan hende dog, at jeg ikke var flink nok til å skjule mine ferdigheter i dag, for etter at jeg var ferdig så sa han at jeg hadde vært sååå flink. Fillern og!

PERFEKT KLIPPET. Hagen vår med mer eller mindre rette striper.

I FULLT FLOR. Rododendronbusken vår er litt av et syn nå om dagen.

Mowing

There was never a sound beside the wood but one,

And that was my long scythe whispering to the ground.

What was it it whispered? I knew not well myself;

Perhaps it was something about the heat of the sun,

Something, perhaps, about the lack of sound—

And that was why it whispered and did not speak.

It was no dream of the gift of idle hours,

Or easy gold at the hand of fay or elf:

Anything more than the truth would have seemed too weak

To the earnest love that laid the swale in rows,

Not without feeble-pointed spikes of flowers

(Pale orchises), and scared a bright green snake.

The fact is the sweetest dream that labor knows.

My long scythe whispered and left the hay to make.

Robert Frost

Jeg vant, jeg vant!

Wow, jeg, som vanligvis aldri vinner noe som helst, har faktisk vunnet førstepremien hos Villa Klarabergs Give Away. Kunne nesten ikke tro det.

I dag dumpet det en hentelapp ned i postkassa, og jeg dro selvsagt ned til postkontoret med en gang. Tror Hubby var like spent som meg da vi åpnet flere fine pakker. I en konvolutt lå det to nydelige strykemerker. De vet jeg foreløpig ikke hva jeg skal bruke til, men inspirasjonen kommer nok snart, tenker jeg.

I den lille pakka var det en kjempekjekk dørstopper som jeg skal fylle med ris så den blir tung og stødig. Den blir nok i flittig bruk, for døra på gjesterommet vårt vil ikke stå åpen av seg selv.

I den store pakka var det et knallfint metallskilt i presis den lysegrønne fargen som jeg er så svak for. Er det ikke fint?

Det skal jeg henge på badet, for nesten alle håndkledene mine er grønne, så det kommer til å matche perfekt.

Dette var så hyggelig og inspirerende! Tusen takk til Jorunn på Villa Klaraberg, som for øvrig er en nydelig blogg som alle burde ta turen innom.