Howdy folks

Vel, Husfruen hadde jo egentlig planlagt å være temmelig meget mer sofistikert når hun skulle presentere sin første post om matlaging her på bloggen, men akk, slik skulle det ikke gå. Kveldens middag er vel så langt unna cordon bleu cuisine som det er mulig å komme. Nigella ville nok løpt i ren skrekk. Men, det smakte jo fortreffelig.

Det var gudskjelovkvelden, og etter en hard dags arbeid var vi rett og slett for slitne til å tilbringe timevis på kjøkkenet, så vi endte opp med cowboymat – bacon, pølser og speilegg på toast, med stekt sopp og tomatbønner. Og iskald øl å drikke.

Hubby synes det var akkurat det som skulle til for å mette en sulten mann som hadde slitt og strevet i hagen i flere timer. Han fant dessuten perfekt musikalsk akkompagnement for å få oss i den rette country og western-stemningen: Chet Atkins og Mark Knofler som leker seg sammen. Ingen tvil om at rockegutten klarer å holde tritt med legenden fra Tennessee. Bare hør her.

Hubby fikk dansefot, så han dro Husfruen med seg til en svingom på kjøkkengulvet.

Håper dere også koser dere på freddan.

På vingene

Vi har nylig oppdaget at huset vårt er hjem for flere familier med små barn. Et par stærer har tydeligvis funnet ut at den beskyttede plassen under taksteinene er et godt sted å oppdra unger.

Vi tror at de muligens kan ha prøvd seg i vedskjulet først, for vi fant et forlatt reir der. Det var nok ikke trygt for naboens katt. Vedskjulet er et av stoppene på hans daglige patruljerunde i nabolaget. I dag har han ligget i mange timer i det lange gresset bak huset og stirret stivt og lengselsfullt opp mot takmønet, men dit klarer han heldigvis ikke å komme opp.

Å være fugleforeldre ser ut til å være en stressende jobb. Mor og far stær har travle dager, og er konstant på vingene i full fart inn fra skogen med nebbet fullt av mark og innsekter – sannsynligvis skikkelig snadder for små sultne stærunger som venter med nebbene på vidt gap.

På motsatt side av huset har et par blåmeiser laget seg reir under taksteinene de og. De har det tydeligvis ikke fullt så travelt, så muligens små blåmeisbabyer ikke spiser like mye.

Vel, vi på vår side har ikke så mye i mot slike husokkupanter. Vi har ikke tenkt å dukke opp med en real regning for husleie eller noe, men vi er en smule bekymra for om de steller i stand mye rot og griseri på loftet. Så til neste år kan det hende vi prøver å stenge igjen hullene, og heller henge opp noen fuglekasser for å tilby mer passende husrom. Inntil videre ønsker vi dem bare lykke til med de små pippipene sine.

Nasjonalromantikk

Siden det ikke er så lenge siden vi flyttet vestover, kjører vi ganske ofte over fjellet for å besøke familie og venner på Østlandet. Det er en seks timers kjøretur langs trange fjorder, over høye fjelloverganger og gjennom mørke skoger. Landskapet er til tider temmelig imponerende, men siden vi tross alt har sett det en del ganger før, så pleier vi dessverre ikke å legge stort merke til det vi farer forbi. Vanligvis er vi bare opptatt av å komme fram så fort som mulig.

ÅKRAFJORDEN strekker seg langt inn i landet. Bak de snødekte fjelltoppene ligger Folgefonna.

Det var litt annerledes da vi kjørte hjem etter å ha feiret 17. mai i Telemark. Kanskje vi var i det patriotiske hjørnet, for vi bestemte oss i alle fall for å stoppe å nyte utsikten over det flotte landet vårt. Fjell og daler lå badet i solskinn, og fjorden glitret. På høyfjellet lå snøen fremdeles trygt og alle vannene var dekket av is, men tusen meter lavere sto våren i full blomst. Jeg synes det er så deilig når bjørka får museører og seljetrærne pynter seg med gåsunger og kattelabber.

På fruktgårdene langs fjorden sto morelltrærne med lyserosa blomster på bar kvist. Det hele var mektig og pittoresk, men det mest spektakulære synet på denne tida av året må være fossene som fører alt smeltevannet i rasende fart på sin vei ned til fjorden.

LANGFOSS blir av mange regnet for å være den vakreste kaskadefossen i verden. Vi er tilbøyelige til å være enig.

Vi stoppet ved Langfossen, hvor vannet faller i kaskader 612 meter ned. Dette er Norges femte høyeste foss, men faktisk en av de høyeste i verden. Vi var ikke alene om å beundre herligheten. Tyske turister er allerede i ferd med å flokke nordover i campingbilene sine, fullastede av pølse og billig øl. “Wunderschön!” gaula de for å overdøve brølet fra fossen, mens de knipset de obligatoriske feriebildene av hverandre foran fossefallet før de hastet videre.

Hubby tar fotografering en smule mer alvorlig, og tok sin tid for å finne rett vinkel, og eksperimenterte med lukker- og blenderåpning. Husfruen var mektig imponert over resultatet og har beundret bildene. Her får dere se noen også. Håper dere liker dem.

FULL FART. Hubby ble overasket over at vannet faktisk fikk et drømmeslør, selv med en lukkertid på 1/8000 sekund. På bildet nederst kan man se hvordan rennende vann blir med lang lukkertid.

Det malte huset

Å gi huset vårt et meget tiltrengt strøk maling har vært på agendaen en stund, for oppe i lia her vi bor er vi utsatt for vær og vind. Det våte, kalde vestlandsklimaet setter virkelig malingen på prøve, og det var på høy tid å gjøre noe. Flere års gammel skitt og lort lå i tjukke lag, og på nordveggen kunne man knapt se den originale gulfargen for mengder av svartsopp. Det var ikke før vi klatret opp i stigen for å vaske, at vi så hvor ille det faktisk var. Men et par dagers hektisk innsats med kraftvask, børste og høytrykksspyler avslørte den fine gule malingen under. Huset så nesten ut som det skinte da vi kom kjørende opp bakken.

Det så faktisk veldig pent og solgult ut, og jeg begynte nesten å angre på min beslutning om å gå for en mer diskret grågrønn farge. Men jeg hadde blitt lei av ”rekkehusfargen” og 50 liter Drygolin var allerede innkjøpt, så jeg fant det best å holde tvilen for meg selv i tilfelle Hubby skulle se på meg med et hevet øyebryn og mumle sitt sedvanlige ”ingen kommentar”, sånn som han alltid gjør når han synes jeg er en smule dum. Uansett, så må man jo stole på sin intuisjon, ikke sant? Og min sa at grågrønt ville se stilig ut.

Et problem som raskt oppsto var å komme til i alle kriker og kroker, særlig gavlene ligger veldig uframkommelig til. Huset har blitt påbygd i flere omganger, og for å nå fram til gavlene er man nødt til å klatre på taket. Det er jo i og for seg greit nok, om man bare hadde hatt noe å holde seg fast i, men slikt fantes ikke. Hubby tilbrakte flere frustrerte timer med å fly rundt på byggvarehus og lete på internett etter en tak-krok til å sette på stigen, men slik var visst ikke å oppdrive.  – Lei en lift, sa alle vi spurte, men dessverre var ikke det noen mulighet heller, siden tomta er så kronglete. Så Hubby måtte klatre, noe verken han eller Husfruen var direkte begeistret for. Etter et par fåfengte forsøk på å balansere både seg selv og utstyr, mens Husfruen prøvde å holde stigen og bite negler samtidig, fant han heldigvis ut at det var på tide å kaste inn håndkledet. Det var på tide å innse det faktum at fjellklatring (eller takklatring i dette tilfelle) er en hobby han aldri trenger å vurdere seriøst.

DE TRASIGE GAVLENE er vanskelig å nå fram til. Takklatring er ikke Hubbys sterke side.

Redningen kom i vår nevø Henning. Rask og stø som en fjellgeit, sprinta han opp stigen og fikk jobben unna på null komma niks. Det var ikke lenge han gadd å bry seg med å bruke sikkerhetstauet som vi hadde brukt timevis på å få på plass. Han balanserte på taksteinene, malespann i en hånd og kosten i den andre, med sneipen dinglende og mobilen klemt nonchalant under øret. Selvsagt ville han bruke tida på noe nyttig og var travelt opptatt med å sjekke opp en viss blondine. Ellers spilte han Slipknot (hardrock) på full guffe. Dagens nyheter om at bassisten deres var død, var et hardt slag å takle. Han som hadde planer om konsert og greier; åssen skal det gå nå?

FJELLGEIT. Nevøen vår brydde seg ikke med sikkerhetssele særlig lenge. Han var mer opptatt med å sjarmere damer på mobilen. 

ARBEIDSKARER. Hubby og Henning i full gang med nordveggen over garasjen.

På bare tre dager fikk vi på det første strøket med maling, og jeg vil påstå at min intuisjon var god. Det ser skikkelig bra ut. Men det sies jo at maling er kunsten å beskytte et hus mot været og utsette det for kritikerne. Så kom igjen, bare la kommentarene regne over oss.

 VOILA! Vårt nymalte hus i all sin prakt.

Velkommen til min nye blogg

Takk for at du stakk innom. Håper du vil like det du finner her. ☺

Blogging er noe jeg har tenkt lenge på, men med en travel jobb, så har det liksom bare blitt skjøvet stadig lenger nedover på listen over ting som skal gjøres. Jeg har min levevei som journalist, og jeg var litt redd for at det å ta på seg mer skriving ville bety altfor mye tid bøyd over tastaturet.

På den annen side, som redaktør for et fagblad som for det meste dreier seg om veldig seriøse saker, fant jeg ut at jeg trengte et lite rom for å gjenfinne gleden i å skrive det jeg har lyst til om ting jeg liker. Ingen tidsfrister, ingen håpløse intervjuobjekter, ingen gørrkjedelige temaer. Oh, lykke!

Så velkommen igjen, til vårt hus på bakketoppen, ved en liten fjord på vestlandet. Innenfor disse fire veggene bor Hubby (engelsk kjælenavn for ektemann) og Husfruen i skjønn harmoni. (Så lenge Hubby tar mer eller mindre entusiastisk del i alle Husfruens mange oppussingsprosjekter, og så lenge hun ikke maser altfor mye om husrengjøring og andre slike kjedelige greier.)

Hilltop House er ikke akkurat et oppussingsobjekt, men det ser likevel ikke ut til å være ende på alle de tingene som må gjøres for å få det i den stand vi (det vil si Husfruen) ønsker. Om du har lyst, kan du følge med på våre små og store prosjekter her, og ta del i Husfruens små refleksjoner over gledene ved å være huseier.